Matekspedisjoner i Helsinki

Tre dager i samme byen på jobbtur skjer sjeldent. En kombinasjon av en konferanse, besøk hos en avdeling i Lappeenranta og møter på hovedkontoret ga meg muligheter til å utforske Helsinki på kveldene tidligere i vår. Og det ga mersmak. En fin, liten og tett bykjerne med masse gode barer og spisesteder.

Med anbefalinger fra gode kolleger tok jeg første kvelden turen til Seahorse. Etter en spasertur ut av sentrum kom jeg til et sted med rosa, glorete lys i vinduene. På innsiden imponerte derimot stedet med gjennomført art deco interiør. Det var ikke slitt, men virket ekte og levende. Sannsynligvis er det ikke så langt fra hvordan stedet ble innredet moderne når det åpnet 1934.

FinlandFiskesuppe

Jeg sto over et shot med Koskenkorva som sto blant forrettene, ikke drikkemenyen, og valgte en fiskesuppe. Dette var husmannskost, som bestemoren din ville laget. Jeg hadde følelsen av at det ikke var lagt så stort arbeid i å velge råvarene, men desto mer omsorg i tilberedelsene av et tradisjonelt måltid med store porsjoner til bra priser.

Favoritten min var nok kålrulettene med potetstappe, brun saus og rødbeter. Det hadde et mer øst-europeisk preg. Mye godt kan sies om denne retten, men fotogen var den ikke med sine mørke farger.

FinlandPølse

Dagen etter gikk turen til Kuurna. Jeg ble litt forvirret over mangelen på merking på utsiden, men fant til slutt skiltet hvor det stod Ravintola (restaurant). Hele restauranten fikk plass i et lite rom, hvor kjøkkenet var skilt fra gjestene med et forheng oppe på en platting. Stemningen var avslappet i det lille lokalet.

Menyen besto av tre forretter, hovedretter og desserter som ble skiftet ut jevnlig. Jeg valgt å begynne med en pølse med risotto laget av byggkorn. Råvarene og tilberedningen var utsøkt.

FinlandKjøtt

Til hovedrett fikk jeg et stykke saftig, kokt storfe-kjøtt raskt frest i stekepannen. Det er en type tilberedning jeg ikke har testet. Ta et stykke smakfullt kjøtt, muligens av en billig del av dyret. Kok det lenge og gi det en stekeskorpe. Det hele var servert med potetkake, grønnsaker og god kraft.

Vinene var derimot litt skuffende. De sto ikke så bra til maten. Særlig krasjet fruktigheten i dessertvinen med mangoen som ble servert til isen.

FinlandTapa

Tenk deg en amerikansk kjederestaurant av typen TGI Friday eller Hard Rock Café, men hvor all mat og øl er tsjekkisk. Da har du Vltava, rett ved sentralbanen i Helsinki.

Utvalget av øl var hovedsaklig alkholsvakt industriøl, men godt og spennende. Hver rett hadde sin egen anbefaling av drikke. Jeg satset på tsjekkisk tapas og en solid kjøttrett. Alt var servert effektivt og profesjonelt til en grei pris i store porsjoner.

FinlandSkagen

Gode restauranter på flyplasser kan være vanskelig å finne, men etter to besøk anbefaler jeg Fly Inn Restaurant i Helsinki. De har en bra meny som legger vekt på finske råvarer. Skagensalaten var av fersk sjømat med mye smak. Elgburgeren med en Lapin Kulta Arctic Malt var verdt de ekstra kronene i forhold til gatekjøkkenmaten andre steder i terminalen.

Neste tur til Helsinki blir i juni. Den blir kortere, men jeg har allerede planlagt middagen.

Legg igjen en kommentar

Musikal om et mord i Atlanta

Skal man dømme etter musikalene som settes opp på teater i Norge, er det en døende genre. Stort sett er det de samme ti musikalene som settes opp på nytt. Jeg har ingenting mot klassikerne, men det er faktisk skrevet noe etter 80-tallet.

Derfor er det gledelig når norske produsenter setter opp noe som ikke er satt opp i Norge før.

Parade har mange av de elementene jeg ser etter i en musikal: En dramatisk historie som dreier seg om mer enn hvem som finner sammen på slutten og musikk med større fokus på å underbygge handlingen enn å fungere som pop-musikk.

parade

Foto: Iselin Jansen

Parade bygger på virkelige hendelser i de amerikanske Sør-statene på begynnelsen av forrige århundre. En 13 år gammel jente blir funnet død i Atlanta. Lokalsamfunnet er i opprør og i etterforskningen blir jøden Leo Frank en beleilig syndebukk. Han er fra nord-statene, akademisk anlagt og kan virke arrogant.

Første akt bruker effektivt dramatisk ironi, allerede i første sang. Koret og solister synger om borgerkrigen og patriotisme på en måte som forklarer mentaliteten i byen, men som publikum vil reagere på. I flere sanger under rettsaken krasjer våre og karakterenes holdninger mot hverandre, både i musikk og replikker.

I andre akt venter Leo Frank på dødsdommen, mens konen jobber hardt for å få saken gjenopptatt. Forholdet dem i mellom blir beskrevet som litt kjølig før mordet, men blir dypere og mer inderlig i fengselet. Det eneste stedet jeg kunne tenke meg mer innsmigrende musikk, var i den store duetten dem mellom dem på slutten. Sangen trykker på de riktig knappene, men strekker ikke helt til.

paradeblues

Foto: Iselin Jansen

Alle de medvirkende leverte imponerende. Det er oppløftende å se så mange som kan musikal-håndverket godt, langt bedre enn de kjente skuespillerne som ofte ender opp med hovedrollene på de store teatrene. Alt fungerer så bra at jeg blir kresen og lurer på om det ikke finnes et gir til for de sentrale aktørene. Fremførelsene jeg likte best var de minst skolerte musikal-stemmene, som fikk prøve seg på de mer blues- og folk-inspirerte melodiene.

Regien var også solid i et stykke med høy vanskelighetsgrad. Sceneskiftene kommer i rask rekkefølge. Med unntak av litt teknisk snubling flyter likevel fortellingen godt. Området rundt publikum blir utnyttet bra, men jeg skulle ønske at dybden i scenerommet i Kanonhallen hadde blitt brukt enda mer. Jeg vet ikke om det har noe med utganger eller en opprinnelig regi, men i unntak av korscenene på begynnelsen og slutten blir bakre del av rommet lite brukt.

Første akt satt som et skudd for meg. Andre akt med gjenopptakelse og kjærlighetshistorie fløt på energien fra før pause. Jeg følte i større grad at historien var velkjent, til tross for at den trekker stolen unna oss på slutten.

De to siste forestillingene går på Kanonhallen 14. og 16. mai. Jeg anbefaler denne oppsetningen av Parade. Musikken til den originale Broadway-oppsetningen er tilgjengelig på Spotify.

Legg igjen en kommentar

Mitt liv som cowboy

Det begynte med noe så pinlig som en fascinasjon for Taylor Swift. Jeg  er enig at de endeløse sangene om berømte ekser begynner å bli komisk. Hun har fjernet seg fra country-røttene på det siste albumet og er i ferd med å bli en litt pregløs pop-prinsesse. Men de første albumene og konserten jeg var på som voksenfølge for et par år siden tyder på at hun kan komme sterkere tilbake.

Deretter ble jeg interessert i all musikken som dukket opp inspirert av folk, bluegrass og country med Mumford & Sons i front. Fin musikk både å lytte til og ha i bakgrunnen. Inspirert av et par artikler i Entertainment Weekly om genren laget jeg en liste med ny og gammel musikk på Spotify.

Favorittlåten min så langt i år er ‘Merry Go ‘Round’ av Kacey Musgraves. Musikken er direkte fra Nashville, men med en skarp tekst fylt av småby-melankoli føles den mer autentisk enn det meste jeg hører av musikk. Dette nye talentet har fylt det ferske albumet sitt med ektefølte og gode sanger som er på trygg genre-grunn, men strekker seg i tekstene. De åpenhjertige tekstene har blitt adskillig diskutert i mer tradisjonelle country-kretser.

I tillegg til egen musikk rekker Kacey Musgraves også lage sanger for andre artister. En av oppdragsgiverne er TV-serien Nashville.

nashville

Av og til dukker det opp noe på TV som er langt bedre enn det har noen rett til å være. I fjor var det mesteparten av Revenge, til de oppdaget at de ikke hadde en plan for sesong 2 og tok springfart over en flokk haier.

I år er det såpe-operaen Nashville. Første del har gått på TV3 og har nå tatt en pause. En episode kan også sees på Viaplay.

Noe av det jeg har likt svært godt i amerikanske TV-serier de siste årene er at de utforsker nye deler av landet og yrkesgrupper. Det holder med amerikanske leger, advokater og politimenn i California og York nå. Derfor er det en befrielse å få drama på innsiden av musikkbransjen i Nashville.

Stilen er egentlig ganske enkel og rett frem. I sentrum står rivaliseringen mellom en erfaren sangerinne med en karriere på hell og et fremadstormende tenåringsidol. Rundt dem kjemper musikere, managere og politikere om en plass.

Ekstra morsomt er det å leke country-bingo. Mange av karakterene er velkjente arketyper som minner om eksisterende artister, fra fortid og nåtid. Ligner for eksempel ikke et av de sentrale kjæresteparene på en ung Dolly Parton og en arrogant Jack White?

Nesten all musikken er skrevet spesielt for serien, med noen interessante covere innimellom. NårT Bone Burnett har styringen over sangene, holder kvaliteten på låtmaterialet som forventet et høyt nivå.

Så jeg har til min egen overraskelse blitt litt cowboy i musikksmaken i det siste. Jeg er for gammel til å være pinlig berørt av smaken min, men føler meg letter forfjamset over hva som har blitt spilt mest på Spotify i det siste.

Legg igjen en kommentar

Bloggingens endelige seier

Det gikk et støkk gjennom meg når bloggen min, Typisk Tor André, plutselig dukket opp i en liste med norske blogger i artikkelen Nerdenes hevn i Aftenposten i går. Anledningen var lanseringen av boken Gi meg en scene! Norsk blogghistorie.

Gimegenscene

Konklusjonen til skribenten Mina Hauge Nærland er at selv om noen diskuterer bloggens død, så er deltakerne fremdeles aktive og mye av det som publiseres på internett er inspirert av bloggformatet. Jeg kan ikke være mer enig. Det er sant i enda større grad enn artikkelforfatteren er klar over.

Plutselig kom jeg til å tenke på en artikkel fra 2005, da de høytsvevende visjonene om hva blogging kunne bli var mest ambisiøse. Når jeg snakket om internett på denne måten, var det inspirert av en livslang interesse for science fiction, intens lesing av Wired og scenarie-tenking. Det er en effektiv måte å diskutere fremtiden på.

Overskriften på artikkelen er ’Kutt blogg-snakket’:

”Nå er det på tide at avisene slutter å skrive om blogging og legger ned bloggene som har vært startet de siste månedene. Jeg vil at folk skal gå lei av fenomenet. Tidligere ivrige bloggere vil snakke seg i mellom og konkluderer med at skrivingen ikke levde opp til forventningene. Alle er enig om at det langt fra var så interessant som først antatt. Først da kan blogging bli stort.”

Artiklene i boken, særlig til de jeg kjenner best og identifiserer meg mest med (Vampus, Hjorthen og Bjørn Stærk) ser ut til å mene at vi er omtrent der i dag. Avslutningen på artikkelen min lyder:

”Selv om blogging dør i sin nåværende form, vil den oppstå kraftigere og mektigere enn noen gang. Kanskje er det sånn at først når hypen dør og folk gir opp teknologien vil den nå sitt potensiale… Og media bruker teknikker som toveis-kommunikasjon, lenker og kommentarfelt som en del av alt de gjør, istedenfor å lage en egen ghetto på en del av websiden som kalles blogg.”

Men det er en sak som ikke dekkes noe særlig i boken: Hvor viktig bloggen er profesjonelt, som teknologi og design.

Min andre akt som blogger, etter at Typisk Tor André gikk i dvale i 2007, var som bedriftsblogger for NetComs iPhone-blogg. I 2009 var det flere personer som omtrent samtidig fant ut at bedriften jeg jobbet i på det tidspunktet burde være aktiv i sosiale media.

Mitt hovedansvar var å etablere en blogg. Den bidro særlig til å fremheve NetCom som iPhone-leverandør. Resultatene var bra nok til at det i høst ble lagt inn ressurser i å gjøre et spennende redesign. Jeg synes at det var minst like inspirerende som å jobbe med Typisk Tor André. Lesetallene økte og jobben som redaktør for gjestebloggere på en bedriftsblogg var veldig spennende.

Grunnen til jeg valgte å blogge fremfor å lage en site i 2004, var å slippe alt styret med html-koding og det tekniske. Ironisk nok har jeg de siste 5 årene jobbet mye med nettstedene til NetCom og Visma, inkludert å se på maskineriet som ligger bak. Spør noen meg, mener jeg alle med begrensede ressurser å bruke på tilstedeværelse på nettet bør ta utgangspunkt i en blogg (for eksempel WordPress). Selv en større organisasjon bør gjøre det til en del av sin webstrategi.

Søkemotorer elsker blogger. I en verden med utallige nettsider er få ting viktigere enn å være synlig på Google. Og jeg ser utallig ganger at innhold på blogger vinner over selv søkemotoroptimalisert innhold på andre plattformer. Så lenge det er tilfelle vil blogging være viktig. Bevegelsen mot å lage nettinnhold for mobiltelefon med fokus på innhold, enkel navigasjon og fjerning av alt dilldall ligger også nært bloggen, både i teknologi og design.

Hvis vi ser bort fra de samfunnsomveltende sidene ved blogging, så ble jeg kjent med mange bra mennesker jeg lærte mye av i perioden Typisk Tor André var mest aktiv.

En subkultur i miljøet som ikke blir nevnt i den nye boken er filmbloggerne. Hjorthen og jeg treffes årlig på Katakombene som Thomas Herlofsen arrangerer. Flere av deltakerne er tidligere og nåværende filmbloggere. Vi har fremdeles noen fellesprosjekter gående, for eksempel en artikkel fra i fjor som gir en grundig vurdering av Netflix-lanseringen.

Så for meg er bloggingen langt fra en nostalgi-trip til en revolusjonær fortid. Det er en del av jobben min, fritiden min og jeg ser den overalt på internett.

Legg igjen en kommentar

Gazpacho, sherry og annen snadder

Fettlaget er en fast høsttradisjon i vennegjengen. Opp mot 20 matglade folk treffes med hver sin rett for å gjøre seg klar til en lang og hard vinter.

Mitt bidrag i år var en gazpacho jeg lagde til bursdagen min i fjor. En grundigere filtrering og en knusktørr sherry var klare forbedringer, men jeg skulle ønske det hadde vært en potte til med estragon i butikken, både for smak og pynt.

På tidligere fettlag har noen av deltagerne vist et usunt konkurranseinstinkt. Jeg nevner bare de duellerende Waldor-salatene. La meg derfor si at utvalget av retter presentert under er de jeg tok bilder av. Det er kriteriet for å bli med i artikkelen.

En tradisjon mange følger er å ta med seg mat de har fanget selv. Reinsdyrskavet her ble servert med en god jakthistorie, løk, eple og persillerot. Enkle, gode smaker som sto godt til hverandre. Dette hadde fungert like greit på hyttetur som i selskap.

Apropos enkelt, synes jeg denne utgaven av husmannskost fra Finnskogen var en interessant rotnorsk rett. Motti består av en næringsrik kornblanding med tyttebær og bacon for smak.

Hvis det ikke var for mengden mat, hadde jeg gjerne tatt en ekstra porsjon av denne retten: Middagstrudel med svinekjøtt, kål, karve, muskat og bacon.

Coq au vin er en kjent fransk teknikk for å få mer ut av en seig hane. I Norge ender denne retten ofte med en god gourmet-høne i gryten. Fettlag-varianten inneholder selvslaktet hann-fugl. I tillegg til vin, fikk vi to gryter kokt med chamapgne og øl.

Julemiddager blir bare barnemat sammenlignet med mengden mat på et Fettlag. Variasjonen er så stor at jeg har lyst til å smake på alt. Det er en hard jobb, men vel verdt innsatsen.

Legg igjen en kommentar

Gjensyn og nye opplevelser i London

I høstferien var jeg tre dager i London og fikk med meg flere hyggelige gjensyn. Noen nye bekjentskaper ble det også.

St John servere fremdeles utsøkt engelsk mat, med vekt på å bruke hele dyret og tradisjonelle tilberedningsmetoder. Hovedretten jeg valgte var en gammel kjenning fra det første besøket mitt i 2006, sweetbread, en kjertel, servert med løk, kål og flesk.

Forretten var en salat med rødbeter, egg og tynne skiver av speket lever. Og til dessert valgte jeg en ostetallerken.

Det andre gjensynet var Borough Market. Det var mer aktivitet der denne gangen enn sist. Trafikken var stor foran alle bodene med grønnsaker, pølser, oster , sopp og andre varer fra småskala-produsenter. Jeg fant blant annet en utvandret norsk fudge-selger.

De fleste stedene tilbød ferske varmretter og det var vanskelig å velge hva som skulle bli dagens lunsj. Til slutt falt valget på et veldig engelsk alternativ, en kjøttpai med potetstappe.

Et nytt bekjentskap som har fått plass på favorittlisten min er Manchurian Legends i Chinatown. De hadde til min store forvirring flyttet, så jeg løp lenge stresset rundt før jeg fant en lapp i et vindu om den nye adressen.

Vel fremme gikk blikket mitt fort til den imponerende listen av innmat-retter. Når valget falt på en rett med tarmer, paprika og chili, advarte kelneren at jeg neppe kom til å like den. Men den falt selvsagt i smak.

Gjestene så ut til å være halvparten kinesere og halvparten andre turister. Den siste gruppen tok som regel dumplings eller signaturretten tørrmarinerte grillspidd. Veldig god og trygg mat for alle som tåler litt krydder.

Siste dag, i timene før flyet skulle gå på ettermiddagen, tok jeg en ekspedisjon til en bydel jeg aldri har vært i, Camden. Dette er fremdeles stedet for rufsete bruktbutikker og gatemote.

Hovedmålet for reisen var imidlertid Chin Chin Laboratorists, molykulær gastronomi i hurtigmat format. Trikset deres er fløteblandinger som blandes med flytende nitrogen for å skape iskrem mens du ser på. Rene smaker, ekstrem teknikk og enkle sauser skaper en morsom og kald opplevelse.

Legg igjen en kommentar

Katakombene 2012: Nye filmer med gamle kjente

Bedre sent enn aldri. ’I gamle dager’ skrev jeg referat fra det tradisjonelle filmblogger-treffet Katakombene umiddelbart etter at det var avholdt. I år tok det en drøy måned. Men her kommer en kort vurdering av en dag med intens filmseeing i selskap med entusiaster fra hele landet.

Årets program inneholdt for første gang ikke noe jeg hadde sett før. Åpningsfilmen Rubber har jeg riktignok i DVD-hyllen, men den egner seg nok best å se i flokk. I en western-bygd i USA dukker det opp et morderisk bildekk som dreper for fote. Alt er veldig meta. Det er utrolig hvor mye motivasjon jeg klarte å tillegge et dekk som ruller sakte mot en ensom kvinne på en øde landevi. Jeg er med på notene, men Rubber balanserer litt ustøtt mellom latterlige grøsser-klisjeer og humoristiske kommentarer til genren.

Black Friday er en indisk film om en virkelig terror-aksjon mot Bombay på 90-tallet. I dokumentarisk stil følger vi ofre, terrorister og politimennene som jakter på dem. Her er det masse gråsoner. Uten å unnskylde noe får vi en forståelse for bakgrunnen for volden. Musikal-numrene er byttet ut med et par godt utførte Oscar-taler. Filmen er god og grundig på en måte som undergraver alle fordommer mot Bollywood.

Putney Swope var veldig 60-tallet, i fascinerende stor grad et barn av sin tid. Styrekampen i et stort reklameselskap ender med at den minst sannsynlige kandidaten blir leder. Putney Swope er afro-amerikaner og plassert der mest for syns skyld. Så kunne man tro at alt blir mye bedre med denne utradisjonelle lederen på plass, men så enkelt er det ikke. Det skjer mye absurd og snodig, men jeg ble aldri klok på filmen.

Life in a day er YouTube-filmen hvor haugevis av mennesker sender inn videoer av seg selv fra 24. juli 2010 og det hele blir sydd sammen til en helaftens dokumentar. Jeg bøyer meg i støvet for klipperne av dette. De har valgt en logisk struktur hvor alt er sortert i flere hovedtemaer og satt sammen i rytmen til en dag. Fascinerende og aldri kjedelig. Det er en film du bare må ta innover deg.

Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp med å organisere pizza-innkjøpet litt utpå kvelden. Sammen med en quiz var det mitt hovebidrag til underholdningen. Ganske jevn konkurranse i midtfeltet og bare et spørsmål ingen klarte å svare på tyder på at jeg traff omtrent riktig i vanskelighetsgrad.

Polyester er en utspekulert bad taste komedie fra regissør John Waters. Alkoholisert husmor spilt av en mann gift med en eier av en pornokino med to tenåringer opphengt i sex. Nei, dette er ikke laget av Disney. Mest imponerende var det at Thomas hadde skaffet originale luktkort. På gitte steder i filmen fikk vi beskjed om å skrape på forskjellige felt. Alle luktene var ikke akkurat blomster. Morsomt, selv om jeg som regel var mer nervøs enn forventningsfull når lukt-symbolet dukket opp på skjermen.

Årets høydepunkt for meg var The devil rides out. Dette var en klassisk og veldig engelsk grøsser fra Hammer-studioet. Christopher Lee spiller okkult detektiv som prøver å redde en slektning ut av klørne til en sektleder med direktelinje til demoner i helvete. Det var så gøy at jeg umiddelbart sjekket om bøkene historien bygger på finnes på Kindle. Svaret er dessverre nei.

Andre i salen hadde gode barndomsminner fra King Salomon’s miner. For meg var dette mer en påminnelse om at underholdende action er mer vanskelig enn det ser ut som. Indiana Jones var tydelig inspirasjonen, men filmskaperne hadde ikke like godt grep om stunts, humor og rytme som Stephen Spielberg. Jeg ble under utålmodig under siste film, men kan ikke klage på at det var kjedelig.

Katakombene var også i år en fin anledning til å se uventede filmer med en gjeng mennesker det er morsomt å diskutere med i pausene.

Jeg har tidligere skrevet referat fra Katakombene i 2006, 2009 og 2011.

Kommentarer (2)

Older Posts »
Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: