I et beskjedent lokale på en t-banestasjon i Tokyo står 85 år gamle Jiro Ono og lager verdens beste sushi. 3 stjerner i Michelin-guiden, utallige besøkende og den ny dokumentaren Jiro dreams of sushi gir de beste skussmål til den erfarne kokken. I halvannen time følger vi livet rundt den lille restauranten og de som driver den.

Alt virker så enkelt. I all hovedsak er det nigiri, sjømat på ris, som serveres. Her er det ingen overraskelser. Alt ligger i riktig valg av råvarer, presis teknikk og sans for kvalitet. Det fører til en praksis som balanserer mellom det heroiske og latterlige. Som rishandleren som aldri kunne tenke seg å selge de beste varene sine til en hotellkjede, fordi de ikke er like gode til å koke ris som Jiro. Eller massasje av blekksprut i nærmere en time for å få den riktige konsistensen på maten.

Stoltheten av håndverket blir det sentrale for meg i dokumentaren. Det gjør at en 85-år gammel mester fremdeles står på for fullt i overbevisning om at maten han lager kan bli bedre. Og at hans eldste sønn fremdels jobber som senior lærling i en alder hvor de fleste planlegger pensjonisttilværelsen. Det blir en interessant kommentar til et samfunn rundt som setter personlig suksess og kreativitet i sentrum.

Regissør David Gelb har ikke noe annet valg enn å legge seg på en tilsvarende håndverksmessig tilnærming til presentasjonen. Det kan virke kjedelig, men for mye kruseduller kunne vanskelig fungert uten å undergrave tema og hovedperson.

Bildene av sushi-biter som legges ut på sorte stenplater er lekre, dokumentasjonen av arbeidet effektivt og intervjuene interessante. Sekvensene fungerer hver for seg, som småretter i et måltid, men som en dramaturgisk helhet svikter det. Særlig den oppsummerende montasjen på slutten synes jeg var skuffende.

For en sushi-entusiast er ’Jiro dreams of sushi’ vel verdt å se, men som helhet blir håndverket bare så vidt godt nok til å fortjene plass på et kinolerret.

Stemningen i filmen minner meg veldig om den klassiske mat-mangaen Oishinbo. Den handler om en matkritiker i en avis som skal lage den ultimate menyen. I sterk konkurranse med sin berømte gourmet-far finner han frem til de beste matretter, drikkevarer og teknikker i det japanske kjøkken.

Viz Signature har gitt ut de beste historiene på engelsk i syv bøker. Jeg er skuffet over å ikke få mulighet til å kjøpe hele serien, men er godt fornøyd med det som har kommet ut. Både tegnestil og fortellerteknikk er langt mer edruelig enn i det meste andre jeg har lest av mat-manga som Iron Wok Jan og Yakitate Japan.

I god mat-manga er det i tillegg til dramaet som regel mye å lære. Det eksempelet jeg pleier å nevne er når jeg spiste dumpling med suppe i Shanghai. På forhånd hadde jeg lest om denne matretten i ’Iron Wok Jan’ og tenkt at det ikke var mulig. Etter å ha spist på Nan Xiang tenkte jeg at dette var akkurat som beskrivelsen i tegneserien. Oppskriften på fremgangsmåte har jeg ikke turt å prøve hjemme enda.

’Oishinbo’ har nok bidratt til å gjøre meg mer kresen når det gjelder sushi. Selv på anerkjente restauranter i Oslo har jeg opplevd slurv og ujevn kvalitet når det gjelder tilberedelse av fisken. Og overraskende mange billige steder skjønner ikke hva som skal til for å få risen riktig med konsistens og passe søtsyrlig smak.

Et sted som aldri har skuffet meg er Tintin som holder til i basen av plattformen på Lysaker togstasjon. Det er utrolig at en så bra restaurant holder til så utenfor allfarvei. Heldigvis har Bærumsfolk fått øynene opp for denne perlen av en restaurant. Med fare for at eierne blir fornærmet for selskapet jeg putter den i, så må det nevnes at den er koreansk og serverer fantastisk Bibim Bap med kimchi.

De første årene var stedet stengt i alle de største feriene. Jeg tar det som et tegn på at de ønsket full kontroll på kvaliteten og ikke ønsket å overlate driften til vikarer som ikke kan håndverket. I år har det vært mulig å få sushien min i påske- og juleferien også, med samme kvalitet som ellers i året.

Tintin er et sted hvor det lønner seg å spørre hva de har å anbefale på menyen. Da kan det hende de har noen ekstra gode råvarer eller noen nye retter. Toro er det vanskelig å få tak i, men ved et par anledninger har de hatt denne svært gode tunfisk-typen. I fjor sommer prøvde de ut nigiri med havabbor som var svært god. Og for få uker siden fikk de min favorittmaki med sprøstekt lakseskinn.

I en tid da restaurantkritikere i de store avisene innrømmer, uten å rødme, å skrive en omtale etter kun ett besøk, kan jeg forsikre om at Tintin er testet mange ganger i ulike sammenhenger. Jeg har kommet til at alle matomtaler jeg skriver her på bloggen fra Oslo skal være på bakgrunn av minst to besøk.

Misforstå meg rett. Jeg liker å lese om nye steder i avisene. Ofte stusser jeg imidlertid over generiske, tomme adjektiver. Mellom linjene i negative omtaler er det tydelig at restaurantene har langt større kontroll over faget sitt enn journalistene. Mat er vanskelig å skrive om og bloggen min famler ofte selv. Men jeg tar nå i hvert fall ikke betalt for skrivingen.

Derfor er det forfriskende når restaurantomtaler er så bra at de er verdt å lese selv om jeg aldri kommer til å besøke stedet. Tegneserien Not love but delicious foods make me so happy! handler om en slacker-gjeng i Japan som liker å gå ut å spise sammen. Det er så vidt nok handling til å definere karakterene, men hovedfokuset ligger på å beskrive maten på en japansk restaurant i hvert kapittel.

Underholdningen og lærdommen for en matentusiast i Norge ligger i tegneseriens evnen til å beskrive opplevelsen av å gå ut å spise. Her er det masse å lære for matskribenter. I oversettelse har riktignok japanere en del klisjéer, men det er langt enklere å kjenne seg igjen i denne mangaen enn i de fleste norske restaurantkritikker.

Alle japanere har nok ikke samme kompromissløse holdning til kvalitet som Jiro, Tintin og personene i disse tegneseriene. Selv om det muligens blir Fjordland og ikke sushi i dag, er det spennende å lese om ambisiøs matkultur. Det gjør meg mer opptatt av smak og kvalitet, selv i ferdigkjøpt mikromat.

Nå føler jeg imidlertid det har kommet et gjennombrudd.

Det begynte med et program på en YouTube-kanal. De siste ukene har stadig større del av TV-tiden min gått med på abonnementer på video-tjenesten. Partnerne som får ekstra oppfølging fra Google og YouTube lager etter hvert mange gode og interessante programmer som ligger et sted mellom podcast og kringkastingen.

Særlig Felicia Days Geek & Sundry og Chris Hardwicks Nerdist har produsert flere timer med engasjerende nisje-programmer ukentlig. Dette har overbevist meg om at YouTube er i ferd med å bli mer enn amatørmoro og musikkvideoer.

Et av de ukentlig programmene på Nerdist er et filmprogram med Harry Knowles fra Ain’t It Cool News. På et av dem var det flere intervjuer fra premieren på den nye dokumentaren til Morgan Spurlock, Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope. Og der sa de at filmen var distiribuert gjennom iTunes til hele verden. Jeg kastet meg over iPaden, lastet den ned og streamet den til TV. For 39 kroner fikk jeg halvannen times koselig møte med nerder i alle formater.

Idéen er å gi et bilde den årlige begivenheten Comic-Con og hvem menneskene som deltar der er. Vi får mange glimt fra aktivitetene i det jeg tror må være 2010. En hel bøling med kjendis-nerder som Joss Whedon, Kevin Smith og Stan Lee forteller om sine opplevelser gjennom årene. Det er gudbenådede fortellere som kan kunsten å fremføre en anekdote og noen morsomme spissformuleringer.

Hovedrollen spiller imidlertid en håndfull fans som alle ønsker å få til noe i løpet av konferansen. For to er det å vise frem tegningene sine for å begynne å jobbe profesjonelt i Marvel eller et annet stort forlag. En ung gutt traff kjæresten sin på arrangementet i fjor og ønsker nå å fri på spektakulært vis. En gruppe ungdom fra tjukkeste bondelandet drar flere hundre mil for å vise et ambisiøst opptrinn i Mass Effect-kostymer med svært avanserte effekter.

Jeg har litt ekstra sympati med sjefen for Mile High Comics som er avhengig av å gjøre god butikk på salg av tegneserier for å redde bedriften og unngå å selge et svært sjeldent tegneseriehefte han er veldig glad i. Det var nemlig fra dette firmaet jeg bestilte min månedelige dose på slutten av 80-tallet, når jeg ikke lenger klarte meg med det begrensede utvalget i norske butikker.

Morgan Spurlock har i alt jeg har sett av han tidligere satt seg selv i sentrum. Fremdeles er han mest kjent for hvordan han satte livet i fare ved å leve på bare McDonald-mat i ’Super Size Me’. Det har ofte gjort det vanskelig å vurdere hvor god regissør han egenlig er. I denne filmen holder Spurlock seg helt i bakgrunnen.

Resultatet er veldig underholdende. Filmen imponerer gjennom å holde masse baller i luften og klarer å ta dem ned på en svært tilfredsstillende måte. Det som lett kunne blitt masse kjendishoder som snakker og skryter av hverandre, har blitt mer en dokumentarisk flettefilm som viser bredden i nerdekultur i dag. Det vi ser hovedpersonene gjør for hobbyen sin er ofte ekstremt, men i alle tilfellene klarer filmen å få frem det menneskelige og personlig. Dette er ikke et raritetskabinett med geeks.

Når det er sagt er dette ikke King of Kong hvor filmen fungerer for alle. Du må nok ha sympati for interessene til hovedpersonene for å leve deg inn i historiene. Med et lite nerdegene er jeg overbevist om at Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope blir en festkveld.

Noe av grunnlaget var nok lagt med interessen for musikal og teater. Lite er så fint som når musikk, historie, regi og utøvere smelter sammen til en større helhet der og da, akkurat når du sitter og ser på i salen.

Dessuten er det fint å bli satt ut av et nytt sett med konvensjoner. Ser jeg en film eller et teaterstykke er det lett å sortere alt i kjente kategorier. Flere ganger på opera har jeg blitt satt ut av det som skjer på scenen.

Lulu i fjor er det mest ekstreme eksempelet på dette. Atonal musikk av Alban Berg og en overdådig regi av Stefan Herheim var kraftig kost. Veldig bra, men etter andre pause var det nok og jeg gikk. Til tross for at jeg likte det jeg så. Den typen ambivalente følelser er gull verdt. Nesten som første gang jeg så en Bollywood-film.

Så hva har vært høydepunktene det siste året?

La Boheme

Oppdaterte forestillinger og meta-lag er jeg helt nøytral til. Ofte er ikke regissøren så smart som han tror. Men museumsteater med støvete kostymer er heller ingenting å hige etter. Å gjøre La Boheme til en forestilling om kreft hvor den gamle scenografien er en fantasi høres likevel i overkant ambisiøst ut.

Desto mer imponerende er det at regien til Stefan Herheim i stor grad lykkes. Anslaget hvor Rødehavet blir blod var litt famlende. Og et kreftsykt barn går greit, men et kor av dem blir for mye av det gode. Ellers sitter alt som et skudd.

Jeg gleder meg til å se denne oppsetningen flere ganger. Muligheten vil nok by seg, både på scenen i Oslo og kino-overføringer. Kombinasjonen sviske-arier i bøtter og spann med fantastisk regi er en sikker vinner.

La Traviata

På ungdomsskolen hadde jeg en diskusjon med musikklæreren om Den flyvende hollender. Jeg var fascinert av historien, mens han mente musikken var det eneste viktige. Nå skjønner jeg at det er kombinasjonen som er vinneren. Ærlig talt så er det mye dårlig her, enten det er opphopningen av påfunn til Stein Winge i Othello (noe av det dårligste jeg har sett i Bjørvika) eller formålsløs vandring på scenen i ellers gode forestilinger.

Forrige helg så jeg den beste operaregi jeg noen gang har sett i La Traviata overført fra Met. Dette er noe av opera-historiens mest kjente musikken, men i en stram regi og ned-strippet scenografi. Mest imponerende var det at alle utøverne var tydelig instruert i bevegelser og fremførelse, ned til minste detalj. Første akt var de kjappeste halvannen timene på kino på lenge.

Hvem som synger spiller en stor rolle. Alle snakker om det ekstra du får gjennom å overvære noe på scenen, men jeg foretrekker ofte kino-forestillingene fra Met fordi kvaliteten på musikken er flere hakk over Bjørvika.

Da er det slett ikke så dumt å se etter Natalie Dessay på rollelisten. Hun har imponert meg i flere oppsetninger. Hun var tydelig misfornøyd med å ikke ha nådd de høye tonene i første akt, men en god utøver er langt mer enn teknisk perfeksjon.

Siste ekstraforestilling av La Traviata i denne sesongen går i dag, men se etter denne for en sommerreprise eller overføring i en senere sesong.

Don Carlos

I første sesong på Bjørvika ble Don Carlos satt opp og jeg så samme forestilling i opptak fra Met i fjor sommer. På denne listen er vel dette nærmest museumsopera, men med gode utøver og sikker regi går det helt greit.

Som helhet vil jeg kanskje si at dette er min beste operaopplevelse. Det er litt som Tudors i Spania til god operamusikk.

Ringen

Jeg skal ikke lyve. Det har vært øyeblikk under Ring-syklusen til Wagner jeg har duppet. Det er sånne forestillinger du glir inn og ut av. Hver av de fire forestillingene varer i nærheten av en arbeidsdag. Som kunstopplevelse er det mer tindebestigning enn en tur i parken.

Likevel vil jeg påstå at det er vel verdt jobben. Som fantasy-fan er dette kjernepensum. Det er lett å se hvor mye inspirasjon Tolkien fikk av de klassiske sagnene og gjenfortellingen av dem. Særlig Siegfried, del tre, er svært engasjerende med dragedreping og nostalgi over de norrøne gudenes marsj mot undergangen. Musikken er tung, men melodiøs.

Met har over det siste året satt opp alle forestillingene i helt ny regi. Med giganter, guder, flyvende hester og monstre i hopetall hadde det vært en utfordring på et høyt spesialeffekt-busjett på film. Et stort maskineri med stålbjelker og smarte løsninger har vært omdiskutert. Med unntaket av den overføringen jeg var på hvor hele scenografien låste seg, synes jeg det fungerte veldig bra.

Hele syklusen pluss en dokumentar går i reprise i mai på kino, så det burde være enkelt å få den med seg.

Donizetti

Repertoaret for opera er begrenset og de fleste komponistene kjenner jeg fra før. Donizetti var imidlertid ny for meg, og hvilket funn! God musikk som lett fester seg og engasjerende historier.

Don Pasquale blir satt opp i Bjørvika til høsten og jeg gleder meg til å se den for andre gang. Fra Met var jeg veldig imponert over tidligere nevnte Natalie Dessay i Lucia de Lammermoor, særlig ’vær så god bli gærn’-arien på slutten.

Jeg vil prøve å få med meg de Donizetti-operaene jeg kan fremover.

Flere tips fra en nybegynner

Mange timer er en stor investering, så finnes det noe opera som ikke tar hele dagen? Barokkmusikken i Dido og Aenas, særlig sluttarien When I am laid in earth, forteller en historie på rundt timen og er en absolutt favoritt.

Det kan være lurt å investere tid i å høre på musikken og lese librettoen på forhånd. Da er det lettere å følge med. Og det gjør ikke noe om du sovner et par minutter underveis.

Generelt vil jeg anbefale å begynne med overføringene fra Met. I tillegg til kvaliteten på forestillingene, hjelper det med teksting på skjermen og intervjuer med deltagerne i pausene.

I denne artikkelen tenkte jeg å si litt om mine Conan-favoritter i bok, film og tegneserie.

Bøkene

Å lese en bok jeg har hørt mye om og sett andre versjoner av er alltid interessant. Når utgangspunktet er en så kjent karakter som Conan, er det vanskelig ikke å ha noen fordommer og forventinger. Noen ganger blir de oppfylt, andre ganger ikke.

La oss derfor få en opplagt snublestein av veien. Dette er pulp, smusslitteratur, som ble betalt pr ord publisert. Ron E. Howard hadde ikke akkurat gått på forfatterstudiet i Bø. Det gir seg utslag i et temmelig blomstrende språk, særlig i de tidlige fortellingene om siste del av livet til Conan, når han var konge.

Samtidig er hver fortelling, for det meste som ble skrevet av opphavsmannen er noveller, reinspikket underholdning. Og det fungerer. Det er en grunn til at karakteren har blitt stående i konkurranse med hundrevis av andre helter fra samme tiden. Energien og stemningen er der fremdeles. De smarte skaperne som går til kildematerialet for å fortelle nye historier lykkes.

Hva er som forventet? Genren har blitt hetende ’sword and sorcery’. Det gjenspeiler den grunnleggende motsetningen mellom trollmenn, monstre og svunne sivilisasjoner på den ene siden, med barbarens sverd på den andre. Dekadense mot dyrisk energi er en typisk konflikt i historiene.

Conan er imidlertid vel så slu og gatesmart som en ustoppelig muskelbunt. Han er soldat i mange av historiene, men ikke uten grunn er han er en tyv og svindler i mange andre. Grunnen til at han ofte blir leder er ikke bare at han er sterk. Illustrasjonene til de første fortellingene er langt unna en bola muskelbunt.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg under lesningen, var den drømmeaktige stilen. Fantasy-genren dreier seg ofte om stemning. De svunne sivilisasjonene, trollmennene og monstrene er ikke bare dekadente. De inneholder også en lengsel etter tiden før fallet.

Noen av beskrivelsene av andre raser og kvinner kan få meg som moderne leser til å rynke på nesen, men Frazetta’s tegninger og forsiden av pulp-magasinene får ta mye av skylden for det negative inntrykket. Selv om det er mange jomfruer i nød, så er de ikke tapt bak en vogn. Som regel har de egne meninger som Conan respekterer.

Så bøkene er vel verdt å lese. De kan leses i hvilken rekkefølge du måtte ønske, siden de er frittstående fortellinger som hopper i biografien til Conan. En av mine favoritter er ’Queen of the Black Coast’, hvor mye av det jeg liker er mest utpreget.

Film

Jeg måtte se den nye Conan-filmen før jeg skrev denne artikkelen. Omtalene tydet på at det var liten grunn til å tro at den var bra, men noen ganger er det interessant å finne ut hvorfor en film går skikkelig på trynet. Dokumentarene og kommentarsporet på DVDen ga mange spor.

En av forfatterne sa at de ikke kunne bruke noen av de opprinnelige fortellingene. Isteden begynner de med oppveksten til Conan (en halv time!), prøver å vise så mye som mulig av bredden i geografien og binder det hele sammen i en historie med en trollmann som vil overta verden. Og så vil Conan hevne farens død.

De som har lest noe Conan vet at han aldri er involvert i noen verdensomspennende komplott eller altoppslukende hevntokt. Han er alltid en eventyrer som tilfeldigvis havner i trøbbel. Joda, han kan spille en viktig rolle for hva som skjer i et kongerike, men da er det litt i utkanten av verden. Det gir fortellingene, til tross for magi og monstre, et tilforlatelig preg.

Forvirringen i manuset gjenspeiler seg i resten av filmen. Det er tydelig at regissøren har overlatt veldig mye til second unit, særlig når det gjelder action. Sammen med brå skift i stemning, ustødig bruk av vold og dårlige skuespillere, så blir dette en dårlig lapskaus. Og da har jeg ikke begynt å snakke om all logisk brist i historien, som at trollmannen som driver plottet bruker 20 år på å lage en maske som knapt gir noen magiske egenskaper i finalen.

Egentlig har filmen fra 80-tallet mange av de samme svakhetene og ligger langt fra bøkene. Forskjellen er at den henger bedre sammen som visjonen til en manusforfatter og regissør, John Milius. Da spiller det mindre rolle at den er langt unna tonen i det Robert E. Howard har skrevet.

Tegneserier

Takk Crom for tegneseriene! Conan har vært veldig heldig på denne fronten. Selv de første på 70-tallet er skrevet og tegnet av folk som har stor respekt for kildematerialet. Det er såpass rikt at det godt tåler forskjellig vektlegging av elementene i bøkene. Noe er rått og brutalt, annet er mer drømmende.

Min favoritt fra de siste årene er historiene til Kurt Busiek og Cary Nord. De går tilbake til starten og forteller kronologisk om ungdomsårene til Conan. Han er en enkel, naiv og slu barbar, men allerede i første fortelling om frostgigantenes datter er både han og vi i tvil om hva som er fantasi og virkelighet. Helten er muskuløs, men streken er samtidig myk og fleksibel.

Timothy Truman som overtok for noen år siden tok histoiren til den voksne Conan. Da synes jeg tempoet ble for lavt. Respekten for kildematerialet var overdreven og alt skulle beskrives i minste detalj. En novelle kunne strekke seg over 6 hefter. Fremdeles er det verdt å lese i samlebøker og tegningene er ofte fantastiske, men jeg blir utålmodig.

Brian Wood, en av mine favoritt tegneserieforfattere, har nå begynt på den fortellingen jeg liker best, Queen of the Black Coast. De to første kapitlene lover veldig godt. Akkurat som Truman bygger han historien ut, men rytmen i fortellingen er raskere og sikrere. Og de drømmeaktige tegningene av piratdronningen Belit av Betty Cloonan gjør at jeg allerede gleder meg til møtet med ruiner og monstre noen måneder frem i tid. Dette tegner til å bli på høyden med det beste av Conan-tegneserier!

Konklusjon

De originale Conan-bøkene er vel verdt å vende tilbake til og det er mye bra i tegneserie-formatet. Utviklingen de siste årene tyder på at det vil komme mer interessant i årene som kommer. På lerretet må den siste filmen unngås (med mindre man er interessert i å dissekere en katastrofe), mens 80-tallsversjonen er verdt å se for sin klare visjon. Den endelige virkelig bra Conan-filmen ligger enda i fremtiden.

Arc gis ut av folkene bak New Scientist, et engelsk ukemagasin om vitenskap. Det gir tyngde til futurismen i essayene. Jeg var litt, men ikke så veldig, skuffet når Lightspeed Magazine for noen måneder siden kuttet sitt artikkelstoff. Men det krever egne egenskaper som redaksjon å håndtere non-fiction, og hvis man ikke vil legge ressurser i det er det like godt å kutte ut.

Arc har imidlertid et godt grep om essayene. Med unntak av en litt slapp artikkel av Bruce Sterling om futurisme generelt, leverer alle bidragsyterne personlige innfallsvinkler med interessant informasjon. Særlig likte jeg China Mieville beskrivelse av det fremmede i blekkspruter (med flere YouTube-eksempler) og Simon Ings om betydningen av containere.

Novellene er også svært bra. Stephen Baxter åpner med ’En reise til Amasia’, om en rekonstruert personlighet som vandrer inn i en kunstig intelligens. Mange av landskapene ekspedisjonen går gjennom minner om surrealistiske illustrasjoner på forsiden av science fiction-bøker på 70-tallet, men dette er samtidig en historie som vet hvor den vil og ender opp med et godt sluttpoeng. Ganske nærme perfekt.

Avslutningen er like god og leverer godt på interessant futurisme i Vanntyven av Alistair Reynolds. Historien foregår i en nær og sannsynlig fremtid, der store deler av befolkningen lever i flyktningleire som leier ut sin tankekraft til å styre dumme roboter som utfører manuelle oppgaver over hele verden, inkludert verdensrommet.

Resten av innholdet er også godt over akseptabelt og interessant. Arc lover kort sagt veldig godt. Når de har fått med forfattere som Margaret Atwood og det ikke er blant de beste bidragene, så gleder jeg meg til nest nummer.

På nettsidene til Arc står det at de gis ut hvert kvartal. Det er lettest tilgjenglig elektronisk gjennom Kindle eller Zinio, men kan også kjøpes på papir gjennom Magcloud.

Lokk passer både for et kjapt måltid og en bedre middag. I dette tilfellet prøvde jeg en av signaturrettene, ertesuppe med flesk. Her er det mye smak: God kraft, grønnsaker med tyggemotstand, samt et stenk av sennep og revet persillerot. Med godt brød og to typer kryddersmør er det et fullt måltid.

Spisefølget tok en oksegryte jeg prøvde første gang. Igjen er det reale norske smaker. Denne gangen er potetstappen fornuftig nok plassert ved siden av, ikke under kjøttet og sausen.

For la meg si at Lokk ikke er perfekt hver gang. Av og til synes jeg det introduseres en smak og ingrediens for mye. Kreativt utseende kan ta det et hakk for langt. Men over de månedene jeg har spist her jevnlig har maten blitt stadig stødigere og mer fokusert. For så ambisiøs mat som dette synes jeg 300 kroner for en tre-retter er fantastisk.

Den fulle bildedatabasen min gikk dukken med iPhonen for noen uker siden, men her er noen andre høydepunkter (jeg skulle svært gjerne vist forretten med tynne hvalskiver lett stekt):

En gresskarsuppe med kamskjell. Den lett søtlige væsken står godt til sjømaten.

Fisk er det sjelden jeg velger som hovedrett, men når Lokk har det på dagens stoler jeg på kokken. Her er en variant av skrei med bacon og polenta. Tidligere i år har jeg fått varianter med poteter og risotto. Den siste var kanskje favoritten.

Denne sjokoladekremen er et eksempel på overpynting. Det er greit at det skal se pent ut, men er det nødvendig å gjenta samme ingrediensen 5 ganger på en stor tallerken? I andre tilfeller er lignende smaker vært presentert mer edruelig i en bolle.

Smakene er det lite å si på. Sjokolade, marengs og sitrusfrukt, ofte med et hint av noe salt. I den første desserten jeg spiste på lokk sto en mango-pudding i sentrum, med mørk sjokolade og salte nøtter som tilbehør. I alle tilfeller en god avslutning på et måltid.

Utvalget av øl er meget godt. Jeg har fått dilla på hveteøl til mat i det siste, og de har flere bryggerier i toppklassen å velge i. Vin er noe mer begrenset, særlig på glass, så jeg har holdt meg til drikken det er mulig å få på passe store flasker. Men de ser ut til å ha fornuftige anbefalinger, også i mindre porsjoner, til dagens meny.

Med fare for å måtte bestille bord i stadig større grad, får Lokk min varmeste anbefaling.

Med diskusjonen om ny boklov og reguleringer av bransjen har alt endret seg. Når saken flyttes fra forretningspraksis til politikk er det ingen grunn til å være sjenert. Da er det snakk om hvordan samfunnets ressurser skal brukes. Da har alle plikt til å si hva de mener. Innsigelser om at jeg ikke kjenner til hva som skjer på kontorene i forlagene er ikke gyldig lenger.

Så her er mine innspill til debatten:

En sviktende forretningsmodell reddes ikke av jus og politikk

Plate- og filmbransjen har brukt masse ressurser på å saksøke og lobbe, uten at det har demmet opp for publikums ønske om å få underholdning digitalt. Dette har i stor grad vært penger ut av vinduet som kunne vært brukt til å utvikle innhold og bedre distribusjonsmetoder. Lesere, forfattere og samfunnet har ingenting å tjene på at forlag gjør samme tabben. Advokater og informasjonskonsulenter vil derimot juble.

Reguleringer er for lesere, forfattere og små forlag

Det er talsmenn for de store forlagene som snakker mest i debatten nå, men reguleringer skal først og fremst beskytte de som ikke har makt og innflytelse. Når det i hovedsak er det største aktørenes synspunkter som er reflektert i utredningene, må politikerne stå i mot for at det ikke skal lukte økonomiske vinninger av de avgjørelsene som blir tatt.

Reguleringer er greit, men kanskje andre enn forlagene ønsker

Fastpris kan være greit, dersom det gir armslag for innovasjon i bransjen og bedrer situasjonen for lesere, forfattere og små forlag. Det må ikke bli en hvilepute. Og det er bare en liten del av reguleringene. For eksempel er det opplagt helt uakseptabelt at ikke alle nettbutikker får tilgang til innholdet i Bokskya. Dette er monopol-tiltak som bare de største forlagene tjener på. Dette er en viktigere regulering enn fastpris.

En boklov er en tvangstrøye

Les hva bransjen trodde om markedet for 5, 10, 20 år siden. Hvis det hadde blitt laget en lov under de forutsetningene, ville vi vært bedre rustet til å møte fremtiden? Jeg tviler sterkt. Det ville ha sementert holdninger som hadde gjort det enda vanskeligere å sikre en levende, norsk språkkultur. Se bare på alle de gale spådommene om hvilke katastrofer friere bokpriser ville føre til og forlagene som kjøpte opp et et allerede da skrantende bokhandlerledd. En boklov er den formen for regulering som vil gjøre det vanskeligst å tilpasse seg fremtiden når den går i en annen retning enn det vi kan se i dag.

Lik bokmoms

Det er bare en fornuftig grunn til moms på e-bøker: Finansdepartmentet ønsker å utvide avgiftsgrunnlaget til å gjelde papir-bøker. Og det er greit nok, så lenge det er likt uansett distribusjonskanal. Dagens forskjell oppmuntrer til å satse mer på papir og mindre på teknologisk utvikling, det hindrer teknologisk innovasjon.

Nå er det vel så sannsynlig at dette er en ad hoc løsning som ikke er gjennomtenkt. Det finnes sikkert formelle grunner til at forskjellig moms er korrekt. Selv tolket i beste mening betyr det at formalia er viktigere enn det politiske målet med momsfritak på bøker. Da står nok tiltaket for fall over tid.

Det er umulig å putte tannkremen tilbake på tuben

Fremdeles er det folk som sier at de foretrekker følelsen av å lese på papir. Ganske overfladisk å bedømme lesestoffet på omslaget, synes jeg, men greit nok. Men å bruke det som grunnlag for strategiske beslutninger er oppsigelsesgrunn.

Et godt eksempel på fornektelsen, riktignok fra USA, er en artikkel som tolker en e-bok vekst på 20 % fra slutten av 2011 til januar 2012 som en utflatning i markedet. Det dukker opp mye rar statistikk og tolkning av den fra de som forsvarer dagens forretningsmodell for tiden.

Til syvende og sist vil jeg og andre lesere gjøre det som passer oss best. Hvor mye tid jeg bruker på bøker, styres av hvor gøy det er å lese tegneserier, magasiner, se film, TV og spille spill. Min konklusjon er at pris, tilgjenglighet og nye forretningsmodeller bestemmer hvor mye av pengene mine som går til bokkjøp. Og da er det ikke stort å hente for norske forlag i lommeboken min om dagen.

Pulp har spredt seg til film. Forrige uke hadde en av de store heltene fra denne perioden, John Carter, sin debut på kinolerretet. Jeg så samme helg den australske actionfilmen Red Hill. Beina er her plantet solid på bakken, uten noen fantastiske elementer, men noe av stemningen gir assosiasjoner til en tid med enklere underholdning.

Tarzan er i dag den mest kjente skikkelsen til Edgar Rice Bourroughs. Fordelen til John Carter er at han ikke er skadet av en runde gjennom Disney-musikal maskineriet. Jeg har ikke lest bøkene, men husker godt en tegneserie jeg kjøpte i oppveksten om mannen fra jorden som via mystiske metoder ender opp på en døende Mars med monstre og prinsesser. Til tross for en anelse science fiction, kan fortellingene minne vel så mye om Conan.

En ting som forundrer meg med mange storfilmer de siste årene er hvor forbasket komplisert noen insisterer på å gjøre enkel underholdning. Før John Carter kommer til poenget, lider vi oss i gjennom en prolog på Mars, et møte med forfatteren og hovedpersonen i det ville vesten.

Stopp! Greit at vi må ha noen minutter på jorden for å understreke at helten vår er utenfor på Mars, men dette er bare alt for mye.

Jeg har ikke noen problemer med kompleksitet i Inception, David Lynch eller Certified copy, men starten på John Carter er helt uforståelig for meg. Den siste Sherlock Holmes-filmen ga meg samme følelse. Er det fordi manusforfatteren må rettferdiggjøre at de jobber på filmen? Den anerkjente forfatteren Michael Chabon har tatt i et tak her og snakker engasjert om de enkle gleder ved bøkene. Holdningen hadde vært mer overbevisende med en tilsvarende enkel introduksjon til historien.

Vel fremme på Mars finner John Carter raskt sin form og blir akkurat så underholdende som jeg hadde håpet. Særlig er jeg imponert over verdensbyggingen. Konfliktene mellom forskjellige fremmede kulturer og raser er godt definert. Action-scenene flyter lett og er vel-laget. Så lenge filmen holder seg på Mars, er jeg godt fornøyd.

Dette er typisk en film som tjener på at de fleste tror den er dårligere enn den er. Den får neppe klassikerstatus og besøkstallene tyder på at vi må vente lenge på en oppfølger. I motsetning til så mye av det som slippes i sommermånedene er den likevel aldri mindre enn underholdende.

Samme helg så jeg den australske actionfilmen Red Hill. Selv om den heller ikke er noe mesterverk, har den rensket bort all unødvendig kompleksitet, skapt interessant skytescener og strødd over et lite lag med absurditet.

By-purken Shane Cooper vil slippe unna vold og en traumatisk opplevelse ved å bli sheriff-assistent i den lille byen Red Hill. Planen går katastrofalt av skinnene når en fange rømmer og vil ta hevn over innbyggerne. Historien bygger seg sakte opp mot en eksplosiv andre halvdel.

Noen vil kanskje si at filmen er forutsigbar, men det er sjelden en relevant kritikk for meg. I det store er det selvsagt rett. Men det som teller er hvordan det hele iscenesettes, og her gjør filmskaperen så mange riktige små grep at jeg bøyer meg i støvet: Shanes gravide kone misbrukes aldri som offer, fangen holder aldri lange forklarende taler og det introduseres aldri unødvendige karakterer. Et lite absurd grep gir meg også litt pulp-følelsen (hva skremte hestene på starten?).

Ryan Kwantzen, broren til Sookie i Tru blood, spiller helten. Det var godt å se at han hadde et litt bredere register å spille på enn rollen som naiv landsby-Casanova. Jeg ser ingen grunn til at ikke han skal lykkes i Hollywood.

Mer vil jeg ikke skryte av Red Hill, for den vil nok også tjene på å være en positiv overraskelse. Regissør Patrick Hughes er det imidlertid all grunn til å ha forventninger til. Han har fått mye ut av en enkel historie og et opplagt lag australske skuespillere med denne filmen.

I høst overtok redaktøren John Joseph Adams ansvaret for utgivelsen og i januar ble Lightspeed slått sammen med Fantasy. Hver uke publiserer de gratis en novelle i hver genre på nettsidene pluss et intervju med forfatteren. Samtidig har de kuttet ut artikkel-stoffet, med unntak av omtaler av skribentene og kunsterne de bruker. Fagstoffet var med på å gi Lightspeed et særpreg, men plassen ble alltid for begrenset til å kunne gå i dybden, så jeg finner det lett å tilgi.

Det er mer behagelig å lese magasinet på Kindle, derfor har jeg begynt å abonnere. Da lastes alt innholdet automatisk ned en gang i måneden, pluss en lengre novelle som nærmer seg en kortroman. Det løser noe av det jeg følte var den største ulempen med Lightspeed: Innholdet var begrenset til det som passet på en lang web-side.

Å bruke Readability vil jeg anbefale alle som ikke har Kindle-programvare eller er interessert i å betale. Det gir en bedre leseopplevelse på internett, uansett hvilken plattform du er på. Alt unødvendig materiale er skrelt bort og designere har funnet optimale fonter for behagelig lesing.

John Joseph Adams er i ferd med å bygge seg opp til å bli en sentral redaktør i den fantastiske genren. Ikke bare gjør han en fantastisk jobb ved å plukke ut nytt og klassisk innhold som føles viktig i dette magasinet, han bidrar også hvert år med flere antologier. Styrken til Lightspeed er den høye, jevne kvaliteten i et bredt utvalg innen den fantastiske genren.

To anbefalinger fra de siste månedene er Crystal Halloway and the Forgotten Passage og The Five Elements of the Heart Mind. Den første en historie om en jente som brutalt vokser fra sin fantasiverden og den andre en perfekt blanding av romskip, fremmede planeter, kulturer og en AI.

Det finnes billigere SF-magasiner der ute. Fantasy & Science Fiction, hvor Adams startet sin karriere, inneholder mer lesestoff for en lavere pris. Etter å ha abonnert noen måneder har jeg kommet over flere fantastiske historier, men mer som har vært likegyldig. Jeg må innrømme å ha noen nostalgiske følelser for magasinet, fordi det var mulig å kjøpe i Narvesen på 80-tallet, en tid da jeg var sulteforet på genren etter å ha lest tom hyllen på Skien Bibliotek. Tiden er imidlertid alltid den knappe ressursen, så da foretrekker jeg å betale mer for et mer nennsomt utvalg.

Clarkesworld kan det imidlertid være verdt å ta en titt på. Med tre noveller hver måned, gratis og av høy kvalitet, er det en imponerende pakke. Fra de siste månedene har jeg særlig likt Scattered Along the River of Heaven, en fortelling på fremmede planeter med kinesiske koloniseter som gir assosiasjoner til det siste årets opprør i den arabiske verden.

Felles for alle utgavene av Mildred Pierce er historien om hovedpersonen som mot alle odds overlever som alenemor og forretningskvinne på 30-tallet i USA. Hun har imidlertid grunn til å føles seg sviktet av menneskene rundt henne, særlig datteren Veda som må være litteraturhistoriens verste drittunge.

Så hva skiller de tre utgavene av historien fra hverandre?

Boken

Romanen Mildred Pierce er skrevet av James M. Cain. Han står bak historiene til to av de største noir-klassikerne på film: The postman always rings twice og Double indemnity.

Det unike med boken i mine øyne er hvordan krim noir og melodrama smelter sammen.

Mildred Pierce er langt fra så uskyldig som hun kan virke på film og TV. Hun er så stolt at det ofte fører til at hun er nedlatende og har tvilsom motivasjon for handlingene sine. Faktisk gjør boken det lettere å forstå hvorfor Veda er så utspekulert. Drittungen ligner rett og slett på moren sin. Her ligger mye av noir-stemningen Cain var kjent for i andre sammenhenger. Hovedpersonen har en mørk psykologi og fortellingen er til tider ganske kynisk.

På den annen side er dette historien om en kvinne som kjemper mot omstendighetene: En dårlig økonomi, rådende samfunnsforhold og mennesker som svikter henne. Det er lett å redigere bort Mildreds hubris og bare se kampen for tilværelsen. Da vil du oppfatte dette som et melodrama.

Nå brukes ofte melodramatisk som et skjellsord. Opprinnelig var det vel så mye en genre som spiller på følelser, ofte hvor en kvinne blir satt i en vanskelig situasjon. I dag hvor sterke følelser i kunst blir sett på med mistenksomhet og møtt med ironi, er det nesten vanskelig å snakke om melodrama uten å bli misforstått.

Blandingen av sympati og skepsis til Mildred Pierce gjør at boken virker moderne. Den er nok også skrevet som underholdning og i en pulp-tradisjon. Det gjør at noen scener males ut mer enn det som er nødvendig, men det er også noen av de delene av boken jeg liker best.

Kapittelet om åpningen av Midreds første restaurant, for eksempel, er en fryd. Tatt i betraktning hvor viktig del av menneskers liv det er å drive eller besøke en privat bedrift, er det en merkelig underrepresentert del av litteraturen. I løpet av noen sider er vi gjennom den nagende tvilen om det kommer noen, stresset når mange ting skal gjøres på en gang og gleden over å ha lykkes.

Kort sagt, boken levde opp til forventingene fra TV-serien, og vel så det. Jeg synes alltid det er morsomt å lese en ”klassiker” og oppdage at den fremdeles føles frisk.

TV-serie

Regissøren Todd Haynes var det som gjorde meg interessert i å følge TV-serien. Han har tidligere laget Far from heaven, en film som på en visuell iøyenfallende måte gjenskapte en moderne versjon av de klassiske melodramaene som ble laget på 50-tallet i Hollywood.

Gjenskapningen av 30-tallet, eller i hvert fall en mytologisk utgave av den, er nydelig. Fargene er mer dempet enn i ’Far from heaven’, de går mer i brunt og grønt. Men det hele er akkurat så estetisk som jeg hadde forventet meg fra Todd Haynes.

Melodrama tar imidlertid overhånd i en slik grad at det ofte er vanskelig å forstå motivasjonen til hovedpersonen og i enda større grad de rundt henne. Jeg har for eksempel diskutert med andre scenen hvor hun slår opp med Monty, kjæresten hennes, hvor brikken først falt på plass når jeg forklarte hva hun tenkte i boken. Hovedtråden i TV-serien er hvordan Mildred Pierce klarer seg mot alle odds.

Skuespillerne er så gode at seerne ofte føler at det er følesesmessig logisk likevel. Som auteur-TV er serien vel verdt å se. Men for meg inneholder boken så mye helt nødvendig bakgrunn at Mildred Pierce fra HBO ikke står på sine egne vaklende ben.

Et interessant spørsmål er hvorfor Mildred Pierce har fått en renessanse utløst av TV-serien akkurat nå. Jeg tror nok mange kjenner igjen trekk fra den historiske perioden i dag, særlig slik det er beskrevet i boken: Økonomiske nedgangstider, bolig-bobler, familier i oppløsning og en kjempende middelklasse på vei nedover på rangsstigen.

Film

Et mord, en fortelling strukturert som et tilbakeblikk, Veda som klassisk femme fatale. Joda, det er lett å kjenne igjen trekk fra klassiske film noir.

I motsetning til boken er Mildred Pierce her bare en tragisk heltinne. Det er knapt noe hubris å spore. Vanligvis er dette en genre hvor ingen bare er snille, men her har vi et unntak. På den måten er de to genrene blandet sammen på en annen måte enn i boken. Vi har en melodrama-hovedperson kastet inn i en film noir.

Filmen er ikke blant de beste klassiske film noir jeg har sett, men den er vel verdt en titt. Joan Crawford gjør en imponerende rolle som klarer å forvandle henne fra ung og sexy tidligere i karrieren til en sentral, moden skuespiller.

Jeg klarer ikke å løsrive meg fra tanken på at alt det jeg likte i boken ser merkelig og forvridd ut i filmen. I TV-serien var det lett å godta forenklingene, fordi motivasjonen bare var bedre forklart i det litterære utgangspunktet. I filmen var det som å lese romanen gjennom et tivoli-speil, hvor alle gjenkjennbare handlinger fikk helt nye meninger.

Samtidig må jeg innrømme at filmen fungerer bedre som et selvstendig verk enn TV-serien.

Rekkefølgen

Filmen kunne jeg klart meg uten, men egentlig hadde det vært best å se den først. Da hadde det vært mulig å vurdere den i større grad som en film noir-klassiker. Deretter ville jeg lest boken. TV-serien er en ren nytelse visuelt og skuespillerne gjør en god jobb. Historien fungerer også greit, men kanskje bedre hvis du legger til alt det du vet om motivasjonene etter å ha lest boken.