I denne artikkelen har jeg fem tips til tegneserie-elskere med digital tilgang:

1. Comixology

Når jeg begynte å skrive om apps til iPhone for to år siden var det vanskelig å vite hvordan markedet ville utvikle seg. Nå er det klart hvem som vil være dominerende de neste årene. Comixology distribuerer for alle de store og mange mindre forlag gjennom sine apper til iOS, Android og PC.

De satt standarden for å presentere tegneserier digitalt, hvor man enten ser en hel side eller viser historien gjennom ruter og utdrag av sidene. På brett fungerer det fantastisk, på telefon akseptabelt.

Butikken er godt designet. Vi du se det siste, ligger alt godt presentert på forside. Å søke etter gamle favoritter er lett. Og er du helt fersk, har de satt av en egen seksjon for nye lesere der de anbefaler steder det er lett å starte, både med nye og klassiske serier.

Prisen settes av utgiver og ligger mellom 2 og 4 dollar. Det lønner seg å følge med på dagstilbud, da det jevnlig presenteres tilbud som gjør at du fort betaler noen tiere for det som ville koste et par hundrelapper i butikken.

Anbefalinger: Sjekk Thomas og min diskusjon av DCs høstutgivelser. De siste månedene har jeg snakket varmt om Fantastiske Fire til Jonathan Hickman og serien Sword. Ellers er butikken så klart presentert at du helt sikker klarer deg fint på egen hånd.

2. Dark Horse

Dette mellomstore forlaget er det eneste som selger tegneserier gjennom sin egen plattform på iOS, Android og PC, dermed sitter de igjen med mer penger enn de som må betale for distribusjon til Comixology. Prispolitikken er mer systematisk med samme pris i salgsmåneden, for deretter å bli satt ned.

Jeg er jevnlig innom butikken deres. Etter et par runder med oppdateringer er presentasjonen både av tilbudet og historiene like gode som hos konkurrenten Comixology.

Forlaget er ukjent i Norge, men flere av seriene deres har velkjente karakterer. De gir for eksempel ut Star Wars, Conan, Hellboy og Buffy-universet. Dark Horse er eneste forlaget som selger manga til norske brukere, blant annet Lone Wolf and Cub.

Anbefaling: Conan med Kurt Busiek som forfatter gjenskaper historiene bedre enn filmene. Buffy er bra, særlig fordi Joss Whedon selv har skrevet historiene og følger innholdet like tett som i TV-serien. Særlig den ferske sesong 9 er lovende. Joss Whedon innrømmer at han gikk for langt i å gjøre heltinnen til en superhelt og pøse på med spesialeffekter i sesong 8.

3. Double Feature

Å gjenskape de gamle serieheftene er vel og bra, men er det noen som gjør noe nytt med app-formatet? Ja, iPad-appen Double Feature overbeviser i presentasjon og innhold (det er også mulig å kjøpe seriene i pdf-format).

For å ta innholdet først, så er hvert nummer du kjøper til 7 kroner to korte historier. Fokuset er å underholde i klassiske genre for lesere i alle aldre. I hovedsak er dette gjennomarbeidede historier som kan leses av hele familien. Det som irriterer meg mest med tegneserier nå er nemlig hvor få av de bra jeg kunne lest før jeg gikk på videregående. Det er vel og bra med store episke historier, men jeg setter også pris på de som klarer å levere underholdning i en liten pakke.

I presentasjon er dette tegneserie med ekstramateriale. Du kan velge å lese historiene med kommentarspor eller se tegningene i tidligere versjoner. Her snakker vi om god utnyttelse av det elektroniske formatet.

4. Age of Bronze

Eric Shanower har gått løs på et prosjekt som er tilnærmet like episk som temaet hans: Den ultimate gjenfortellingen av Iliaden fra begynnelse til slutt. Allerede i papirutgaven utgjorde noteapparatet en stor prosentandel av innholdet.

På iPad-appen som ble lansert i fjor høst er det mer plass til kommentarer. Thomas Beasley gir omfattende historiske og litterære analyser av hver side, med ytterligere lenker til mer materiale på internett.

Jeg har lest dette i bokform tidligere og synes det er en vanvittig fascinerende fortelling. På bakgrunn av en livslang interesse for Iliaden har Eric Shanower utformet en gjenomarbeidet historie som prøver å forklare alle merkverdigheter i klassikerne og fyller ut spriket mellom dem. Karakterene trer tydelig frem. Tegningene er forfinede, opprinnelige i svart/hvitt, med diskret fargelegging på appen.

Jeg frykter at forsinkelsene fra papirutgaven vil fortsette digitalt. Det har kommet ut to hefter til nå, det som skulle komme i desember har fremdeles ikke dukket opp. Eric Shanower er engasjert i et tilsvarende ambisiøst prosjekt om Oz-bøkene hos Marvel, som nok gir mer penger i kassa.

5. Manga

Tragisk nok blir japanske tegneserier forhindret fra å bli solgt på engelsk til Norge av mer kompliserte rettighetsavtaler. Et gråmarked av scanninger og fan-oversatte manga fyller hullet. Dessverre. Jeg skulle gjerne betalt for dette. Amerikanske distributører har prøvd å kaste apper for å lese manga på internett ut av App Store. Etter å ha undersøkt med sine advokater har Apple latt dem ligge.

Mesteparten av det jeg leser fra Japan er fremdeles på papir, men for å teste ut nyheter har jeg brukt Manga Rock Unity på iPad. De henter innhold blant annet fra Manga Fox, som du kan bruke rett fra en browser.

Standard-versjonen er gratis og holder hvis du ikke er en storbruker. Du kan betale litt ekstra for å få flere muligheter til å organisere det du laster ned.

Nyheter

Fremdeles forvirret? Da har jeg noen nettsider du kan følge med på for det siste om hva som skjer på tegenseriefronten. Comic Book Resources dekker det meste innen nyheter, kritikk og kommentarer. Hvis ikke det holder kan det være verdt å sjekke ut Newsarama, iFanboy og Bleeding Cool.

Har du lang reisevei til jobben kan det være hyggelig å ha intervjuene til John Siuentres. Han har lange samtaler med sentrale forfattere, tegnere og forlagsfolk. De går noen ganger litt av sporet og ender opp i temaer som pop-kultur (greit nok) og sport (boksing og baseball er ikke så interessant). John har etter hvert opparbeidet seg et imponerende nettverk innen industrien (en karakter i Ultimate Spiderman er basert på han) og har mye kunnskap om pulp og superhelter tilbake til 30-tallet. Word Balloon er en av mine favoritt podcast.

Når jeg vokste opp på 70-tallet var jeg bestandig misunnelig på fans som vokste opp i USA med ubegrenset tilgang til hobbyen. Desto morsommere er det nå å kunne få lest det som kommer ut hver uke samtidig med andre nerder fra hele verden og slenge seg med i diskusjoner på internett om det som skjedde i siste nummer av X-men.

Fra sommerturen hørte vi at Callandar var oversvømmet av skotske turister, på vei opp i høyfjellet. Desember er nok bunn av lavsesongen, noe som har sine fordeler og ulemper. ’Er dere her fremdeles?’, fikk vi spørsmål om på en av de lokale vannhullene andre kvelden. På minussiden var surt øl på pubene i hovedgata med mindre du holdt deg innenfor lokalbefolkningens preferanser. På plussiden var ingen kø, bra priser og god service.

Vi kom like før matserveringen stengte første kvelden. Etter å ha fryktet å måtte ta til takke med kinesisk eller en curry, klarte vi å snike oss inn på Mhor Fish 5 minutter før kjøkkenet stengte. Det er en kjederestaurant med et kvalitetsnivå selv høyt prisede steder i Oslo kan misunne dem. Fish and chips ble servert med sprellefersk god fisk. Chipsen var også god, men menyen skrøt noe mer enn det var dekning for.

Ved siden av fikk vi servert en ganske søt øl som sto bra til maten.

Når flere andre plutselig fikk dessert på bordet uten at jeg hadde fått somlet meg til å bestille fikk jeg panikk. En kjapp bestilling av en whiskey-sjokolade fondaint ble en god avslutning på et måltid som var langt bedre enn asiatisk bygdemat.

’Full scottish’ frokost betød litt forskjellig fra sted til sted. Her ser vi en tallerken med toast, brød, pølse, bacon, egg og lompe. Det kunne også inkludere sopp, tomat og haggis.

En kraftig frokost kunne komme godt med siden reisefølge var svært tur-sultne. Etter en klatretur opp til Ben A’an formelig vaklet jeg inn i bilen. Beina var så stive og støle på resten av turen at jeg må ha sett konstant full ut.

Målet for turen til Callandar var vertshuset Lade Inn, et koselig lite spisested med tradisjonell mat, øl og whiskey. Innmat er det første jeg ser etter på menyen, og tenkte jeg måtte været stedet å spise haggis. Det smakte mer lever og nyre enn jeg hadde forestilt meg, og var formet som porsjoner av paté. Lungemos og annen innmat gir mer konsistens. Sammen med potet- og kålrabi stappe, og en søt, brun whiskey-saus, var det ikke akkurat hva jeg hadde forestilt meg, på en positiv måte. Dette har jeg lyst til å prøve i andre varianter.

Foruten en baby shower var vi eneste gjester. Servicen var god og regningen svært hyggelig, til tross for at vi alle spiste tre retter, prøvesmakte oss gjennom hele øl-menyen og deler av whiskey-listen.

Nå gikk turen til Edinburg og en pub-til-pub runde. Høydepunktet for meg var Brew Dog. I døren står lyden av metal mot deg. Alkhol- og smakssterke øl blir servert av en tatovert betjening som ville hatt problemer med å gå i gjennom en metall detektor. Punk IPA på tap var en åpenbaring. Alle konsept-ølene etterpå var ikke like vellykket som drikkevare, men dette var en skikkelig utblåsing av smaksløkene. Okay, det var ikke så lett å snakke sammen og brandingen roper høyere enn musikken, men dette var gøy.

Turen gikk videre til The Cloister, et roligere sted, men med svært imponerende utvalg av mer tradisjonelle øl. Jeg var litt satt ut av Brew Dog, men fattet interesse for The Kick Inside som tydelig var inspirert av Kate Bush debut-album. Jeg er kjempefan og var godt fornøyd med å få smakt på dette ølet som det vil bli vanskelig å få smakt igjen.

Det er sjelden jeg finner grunn til å snakke om hotellene jeg bor på, men andre natt i Edinburgh er vel verdt å nevne. The Royal Scots Club skiller seg ikke ut på luksus, men alt var velordnet og på stell. Sentrum var et stenkast unna.

I tillegg satt historien i veggene. Det var ikke noe problem å komme i turistklær til frokost, men til visse måltider var det krav til jakke og slips. Derfor sto det en stumtjener med dette utstyret i et hjørne av restauranten.

I engelske filmkritikker, for eksempel Empire, står det ofte at noe er panto. Jeg kjente til at dette henviser til en nasjonal juletradisjon, teaterformen pantomime. Med utgangspunkt i et kjent eventyr spinnes det underholdende familieunderholdning med blødmer, sketsjer musikal-numre og menn i dameroller. Vi benyttet anledningen til å få med oss Askepott i en utgave Disney neppe hadde kjent igjen. I løpet av et par timer lo, klappet, sang og buet vi oss med en fullsatt sal gjennom forestillingen.

Jeg var litt skuffet over at det hadde vært umulig å bestille bord til noen bedre restauranter. Julerushet gjorde at det var nødvendig å være ute i god tid. Men dette var jo turen for øl og pub-mat, sånn sett var Café Royal Circle Bar en mer naturlig avslutning.

Merkelig nok har jeg aldri hatt østers før. Jeg skygget unna mer aparte tilbehør og gikk for naturelle med en liten twist sitron. Det fristet til gjentagelse. Jeg har merket meg at Fiskeriet på Youngstorget har en meny det kan være verdt å prøve ut ved anledning.

Hva er mer engelsk enn bangers and mash? Eller pølse og potetstappe på godt norsk. Dette smakte fortreffelig, inkludert gravy (brun saus) med glasert løk.

Når vi først var i gang måtte det bli en dessert også. Den hyggelige servitrisen advarte om at det var en fordel å like whiskey når jeg bestilte Cranachan, men den smaken var langt fra påtrengende. Det var en melkepudding-lignende dessert med bringebærsaus, rasp og en liten whiskey-saus i bunn av skålen.

Tidligere har jeg kun vært i London på utflukter til Storbritannia. Dette ga mersmak. En tur som i hvert fall omfatter London og Nord-England begynner å ta form for våren. Kanskje en tur på langs kunne passe inn i en uke?

Inspirert av Montages-listene har jeg 10 favoritter jeg grunngir, med ytterligere 10 bonus-filmer.

1. Monsters

Sånn skal en science fiction-film være! Nå begynner filmene i genren å komme opp på samme nivå som litteraturen var når jeg saumfarte hyllene på Skien bibliotek på 70-tallet. Utrolig gjennomarbeidet film hvor det fantastiske kun er et bakteppe for å utforske sosiale og menneskelige problemstillinger.

2. Oslo, 31. August

Vond film på en utrolig fin måte. Samtalen hovedpersonen har med kameraten sin tidlig i filmen er akkurat sånn jeg tror jeg ville reagert. Først litt klønete forsøk på å spøke bort det vonde for å gå over i hjelpeløse forsøk på å nå frem. Og alt er så gjenkjennbart allerede i de gamle bildene fra Oslo til alle stedene jeg har vært, inkludert festen som jeg vagt føler å ha deltatt på.

3. Drive

Pulp er så interessant. Enkle, underholdende og tøffe historier. Er det så meningsfylt som det noen ganger føles? Noen ganger faller det opplagt på trynet og er flatt. Men når det fungerer føles det eksistensialistisk, selv om det kanskje mest er en Rorschach-flekk. Med gjennomført stil, gode skuespillere og fengende musikk var dette en gjennomført filmopplevelse.

4. Attack the block

Bedre 80-tallsnostalgi for meg enn Super 8. Historien og stilen er som en gammel science fiction-grøsser, men karakterene føles moderne og realistiske. Håper vi får se mer til Joe Cornish som regissør.

5. X-men: First class

I et år som jeg synes har vært bra for tegneserier på papir, er dette den eneste tegneserie-baserte filmen jeg helhjertet kan anbefale. Den fanger veldig mye av det som fenger meg med tegneserier. Det inkluderer litt for mange karakterer og historie, noe som bidrar til at jeg får en følelse av at det eksisterer en verden utenfor det som skjer på lerretet. Ambisiøst manus, god regi og fantastiske skuespillere.

6. Nader og Simin – et brudd

Alt virker så dagligdags og nedpå i iransk film, derfor er det desto mer interessant å se hvordan filmen bruker thriller-grep for å skape twist etter twist i ganske dagligdagse situasjoner. Det er lett å stirre seg blind på at dette foregår i Iran. Er det ikke mye å identifisere seg med i hvordan velmenende mennesker spinner ut av kontroll og hvordan samfunnsinstitusjoner (rettssytemet og religion) ikke klarer å svare tilfredsstillende på mellommenneskelige problemer?

7. Rise of the planet of the apes

Igjen en god science fiction-film, det var mange av disse i år. Et gjennomarbeidet manus med mye på hjertet ble godt ivaretatt av regissøren. Mest imponerende er hvordan skuespillere og datagrafikk klarte å skape troverdige karakterer ut av apene.

8. Source code

Fint å se at Duncan Jones fra Moon klare å levere en mer kommersiell science fiction-film uten å bli for A4. For meg var den, akkurat som Donnie Darko, følelsmessig logisk, noe som er ekstremt viktig for meg i en historie av denne typen.

9. Certified copy

Apropos, her har vi en film som plot-messig bæres frem av logisk brist. Jeg er veldig svak for skravle-filmer (som Min middag med André, Breakfast club, Før soloppgang og –nedgang). Juliette Binoche gjør en nærmest atletisk skuespillerprestasjon, mens motspilleren er en effektiv straight man å spille ball mot.

10. Tree of life

Karakter har noe med vanskelighetsgrad og gjennomføring å gjøre. Nedslaget er ikke helt støtt her, men jeg lot meg berøre mer av denne filmen enn de fleste andre. Selv svakhetene jeg hadde hørt mange snakke om på forhånd var lett å tilgi.

11. Winter’s bone

12. Black swan

13. Bridesmaids

14. Hanna

15. Blue valentine

16. Another year

17. Midnight in Paris

18. Hodejegerne

19. A dangerous method

20. 13 assasins

For flere filmanbefalinger er Tordendomen å anbefale, en årviss avstemning med årets filmer, klassikere og kult-favoritter.

Fin eksistensialistisk pulp i fantastisk visuell innpakning. George Clooney depper. Blir mer lange enn ladede øyeblikk, så den blir aldri så meningsfylt som den tilstreber.

Til hverdags nyter jeg mikro-mat med stor glede og setter pris på wienerpølser. Det er ikke det at jeg er kresen, men forventningene fra mat-manga påvirker meg når planen ble lagt for en bursdagsmiddag med 15 familie-medlemmer fra 3 år og oppover forrige søndag.

Fruktig gazpacho

Etter Barcelona sto det klart for meg at gazpacho var noe jeg ønsket å eksperimentere med. Bruken av søte, fruktige smaker var det som særlig bet seg fast. Og første gang var det viktig å begynne enkelt, ikke ta med hele grøntavdelingen i oppskriften.

Estragon ga det hele en mer personlig tone. Fra hytteturer i barndommen husker jeg en bonde som bidro til at familiemiddager med fisk og hvite pølser var krydret med denne urten. Når jeg gnir et par blader mellom fingrene nå er lukten eksotisk søt og lakrisaktig, som thai-basilikum, men også trygg og norsk.

Nøyaktig oppskrifter er for pyser, så her er omtrent hva jeg puttet opp i kjøkkenmaskinen:

• To deler gode tomater kuttet opp i små biter
• En del fersken i små biter
• En klype sjalottløk
• Et par klyper estragon-blader
• Vann for å få riktig konsistens

Etter å ha fått riktig balanse mellom grønnsaker, frukt og urter smakte jeg til med

• Hvitvins-eddik
• Olivenolje
• Salt (brukte hovedsakelig et urtesalt fra Oliviers & Co)
• Nykvernet pepper

I Barcelona var bestandig gazpachoen helt flytende, uten små biter av grønnsaker. Jeg tror det påvirker smaken en god del. Det var vanskelig å finne et dørslag som ikke silte for lite eller for mye, så dette er noe å jobbe mer med i fremtiden.

Crunchy skal det likevel være, men gjestene bestemmer selv hvor mye ved å legge til ingredienser fra små skåler servert ved siden av: Finhakket tomat, fersken, løk og krutonger.

De yngste synes nok kald tomatsuppe var svært uvant. Her ble det stående igjen ganske mye. Til gjengjeld tok noen av de voksne et par skjeer ekstra. Men jeg begynte å bli litt redd for at nød-pølsene som var kjøpt inn hvis barna ikke ble mette måtte varmes opp.

Norsk høst er kanskje ikke den beste tiden for gazpacho. En varm sommerdag, en kald suppe og rosé-vin på terassen hadde vært enda mer perfekt.

Vasket thai-laks

Laks i oppvaskmaskin har jeg laget tidligere. Marinaden i zip-lock posen ble forberedt kvelden før og forsiktig oppgradert:

• To deler ferskpresset lime-juice
• En del thai fiskesaus
• En del soyaolje
• Vårløk
• Chili
• Koriander
• Lime-zest (revet skall)

Etter eksperimentering med den nye oppvaskmaskinen, brukte jeg ’Lett vask 50 grader’ og tok laksen ut etter en time, før tørking. Den kunne godt vært tatt litt tidligere, men jeg tror dette var passende for et familieselskap.

De som ville fikk være med på å legge maten i oppvaskmaskinen. Kommentarene strakte seg fra ”Jeg trodde du bare tullet” gjennom ”Unødvendig” til ”Kult!” Og ja, dampovnen kunne gjort samme nytten, men det er vel her manga-tegneseriene kommer inn.

Når posene ble åpnet ved bordet, luktet det godt. De med erfaring fra det fjerne Østen, var enig at det luktet Thailand. Likevel var ikke marinaden mer dominerende enn at de skeptiske kunne skrape bort alt med rare farger, lukter og smaker og nyte laksen. De to ekstra stykkene forsvant og pølsene kunne bli liggende i kjøleskapet, til glede for en kokk klar for enklere mat-gleder mandag og tirsdag.

Kalvestek med salvie

Saltimbocca var det jeg egentlig hadde lyst til å servere, en tradisjonell italiensk rett med flatbiff av kalv, skinke og salvie. Nelly kommenterte helt riktig at det ville være noe herk å lage til et stort familieselskap og foreslo stek. Etter leting på nett fant vi en oppskrift som hadde de smakene jeg lette etter i et mer praktisk format: Kalvestek med salvie.

Nelly lagde i all hovedsak denne retten, og igjen forsvant absolutt alt, inkludert to brett med ovnsstekte potetbåter.

To korte kommentarer til oppskriften. Kombinasjonen spinat og kantarell fungerte kjempegodt, men det slutter aldri å forbause meg hvor mye av råvarene som forsvinner av Skippern-grønnsaken. Sausen må ikke være for kraftig til kalvestek, men smaking indikerte at større mengder salvie og et lite ekstra stenk av vinen var nødvendig.

Pavlova

Baking er ikke helt min greie, så igjen var det Nelly og importerte kjøkkenskrivere som gjorde jobben. Kaken var en stor marengsbunn med vaniljekrem, toppet med fersken og bær. Gjestene skrapte nærmest gjennom tallerkenene og alt ble borte.

Alle sa de var mette, selv om det ikke var mer på kjøkkenet etter endt måltid. Det gjør meg alltid litt usikker. Var det nok mat? På den annen side hater jeg rester i kjøleskapet, så innkjøpet av mat er mer som en bridge-melding enn et overflødighetshorn.

Det var gøy med god hjelp å klare å få på plass en middag til 15 mennesker. Rettene var personlige og ble vellykket. Den største suksessen var at det ikke var nødvendig å dra frem kjedelig (men gode) pølser til barna.

Her er siste ukes fangst, i min prioriterte rekkefølge:

Justice League Dark

En sterk trollkvinne lager farlig kaos verden over. I en konfrontasjon med Superman, Wonder Woman og Cyborg ser heltene ut til å tape. Så hvem tilkaller vi da? De tøffeste magikerne. Folk som John Constantine, Madame Xanadu and Shade the changing man gjør sitt beste i å skille kaos fra orden. Her kommer Peter Milligans Vertigo-galskap til sin rett. Nydelig tegninger av Mikel Janin overbeviser om at DC gjorde rett i å få på plass en eksklusiv kontrakt.

Anbefaling: Kjøp.

Superman

Jeg likte Superman som ung  i Action Comics for en måned siden svært godt. Fremdeles har Clark en sterk rettferdighetssans, men han ser ut til å ha slått seg mer til ro i Metropolis. Daily Planet er nettopp kjøpt opp av et medie-konglomerat. Det virker som om tegneserien vil bruke mye tid på at hovedpersonene jobber i massemedia. Samtidig som verden etableres, slåss Superman mot et ildmonster. Her er det mye historie for pengene. George Perez skriver og legger lay-out, mens Jésus Merino legger siste hånd på verket.

Anbefaling: Denne kommer jeg til å følge videre og er godt fornøyd med at veteranen Perez gir meg mye handling å tygge på.

Aquaman

Dette er kanskje den Geoff Johns-serien jeg har likt best. En action-sekvens som etablerer hvor tøff Aquaman er, masse humor som viser at folk flest ikke er like overbevist og etablering av noen skikkelig skumle monstre fra havbunnen. Episke tegninger fra Ivan Reis overbeviser. Jeg har en litt nagende tvil om at alt rundt hvor pinglete helten vår er står i fare for å bli for meta, men foreløpig føler jeg at Aquaman er i ferd med å få mye personlighet.

Anbefaling: Som første kapittel er dette nærmest perfekt, og jeg er nysgjerrig på hva Johns gjør videre med karakteren.

All-star western

Johan Hex har putret og gått i noen år nå. Ikke la dere forlede av filmen. Tegneserien var solid western med en mørk undertone, og nå er innsatsen hevet ved å sende Hex til Gotham på 1800-tallet for å etterforske en serie mord på prostituerte. Byen til Batman ser ut til å ha en lang historie med galskap, korrupsjon og forbrytelser. Moritats fantastiske tegninger har jeg tidligere sett i Elephantmen. Klarer han å holde denne kvaliteten over flere måneder, fortjener All-star western stor suksess.

Anbefaling: Kjøp, for å få en god historie og støtte et bredere utvalg tegneserier.

The fury of Firestorm

Både historien og tegningene strutter av energi. To ungdommer med høyst forskjellig utgangspunkt får superkreftene til Firestorm som både ser ut til å bestå av styrke, energiutladninger og evne til å manipulere materie. Men det er slett ikke lett å samarbeide når de har mer lyst til å krangle, samtidig som noen andre prøver å få tak i kreftene deres. Gail Simone fra Batgirl er en favoritt, og her skriver hun i tospann med Ethan Van Siver, visstnok et forsøk på å få frem samme dynamikk i manusarbeidet som mellom hovedpersonene.

Anbefaling: Fascinerende, og øverst på listen over serier jeg har lyst til å teste litt til før jeg bestemmer meg.

Teen Titans

En svært interessant omstart, der Red Robin oppdager at en hemmelig organisasjon rydder unge superhelter av veien. Han har ikke noe annet valg enn å begynne å samle dem sammen til en gruppe som kan kjempe mot. Fin oppstart på en supergruppe, om enn litt kort. Og tegningene er 90-talls møl av verste skuffe.

Anbefaling: Tegningene er svært nærme å gjøre at jeg kutter denne, men historien er for interessant.

Green Lantern: New Guardians

Her er det en viss fare for bakgrunnshistorie overload. Likevel synes jeg introduksjonen til en Grønne Lykt fra jorden og et regnbuespekter av andre rompoliti er så lovende at jeg følger med et par måneder til.

Anbefaling: Så vidt over streken.

Flash

Svært fine grafiske fortellergrep fra Francis Manapul, men Flash klarer ikke å engasjere meg som karakter og skurken gjør meg heller ikke nysgjerrig på hva som skjer neste måned.

Anbefaling: Løp forbi

Voodoo

Etter forrige ukes sex-kontroverser i to av utgivelsene, skulle det bli spennende å se hvordan en tegneserie som egentlig er en lang strip tease fungerer. Langt bedre enn Catwoman og Spitfire, skulle det vise seg. For det første er stripperen en mer interessant karakter, for det andre sees situasjonen fra langt flere ståsteder (andre strippere og en agents kvinnelige partner). Og avslutningen stiller alle beundrende blikk på tegningene underveis i et spesielt lys.

Anbefaling: Til tross for en viss beundring over hva de gjorde med noen sexy scener, står jeg over. Men dette er kanskje noe jeg kjøper i samling hvis det utvikler seg i en interessant retning.

Batman, the dark knight

Ingenting skjer i denne tegneserien, før de få siste sidene. For mye stemning og tegninger, for lite historie.

Anbefaling: En Batman du godt kan stå over.

The savage Hawkman

En kryptolog på jakt etter mystiske gjenstander med en levende rustning, men serien klarer ikke å heve Hawkman over det lett generiske. Jeg likte ikke tegningene noe særlig heller.

Anbefaling: Stå over

Blackhawks

Det var en heidundrende action-sekvens i Afghanistan i begynnelsen. Resten ble litt sammenrasket. Og skal det lages en serie om et militært lag som tar farlige oppdrag, bør hovedpersonene helst ikke ha for mye super-lignende krefter.

Anbefaling: Nei

I, Vampire

Denne er jeg helt ut av synk på. Andre virker svært begeistret, men både historie, karakterer og tegninger ble for vage og drømmeaktig for meg.

Anbefaling: Nederst på prioriteringslisten.

Her følger ukens fangst, sortert etter hvor sannsynlig det er at jeg kommer til å fortsette å lese dem. Rapporten fra uke 1, 2 og 3 finner du i tidligere artikler.

Wonder Woman

Greske guder vandrer på jorden, så mektige og annerledes at de blir grøsser-skumle. En ung, vordende mor jages av kentaurer og får hjelp av Merkur til å tilkalle Wonder Womans hjelp. Joda, det er superhelt-action her, men først og fremst en mørk fantasy-stemning i Neil Gaiman-stil. Brian Azzarello har vært en kritiker-yndling de siste årene og leverer en historie som både fungerer som kapittel og interesseskaper. Og han gir mye plass til tegneren Cliff Chiang til å levere ekstremt gode og effektive tegninger uten noe jåleri.

Anbefaling: Denne kommer jeg til å kjøpe både elektronisk og i samling på papir.

Deadman

Vi flytter oss et par hakk ned på skalaen med DC Universe Presents og Deadman, men historien om den døde superhelten som kan overta kroppen til mennesker, er godt fortalt. Paul Jenkins prøver kanskje å presse litt for mange ord inn på siden for å forklare hvordan helten vår må gi mening i livet til andre for å oppnå egen frelse. Det hele minner litt om den gamle TV-serien Quantum Leap. Jeg er svært spent på hva som skje de neste månedene og håper at teksten gir mer plass til tegningene til Bernard Chang fremover.

Anbefaling: God valuta for pengene.

Legion of Super-Heroes

Jeg har tidligere nevnt en svakhet for disse superheltene fra fremtiden. I første nummer har vi litt spionering og action, ikke så mye såpe-opera, men en fortelling som vil fungere bra for fans. Problemet er bare et tjuetalls hovedpersoner og mye tidligere historie. Det vil nok være vanskelig for nye lesere å plukke opp trådene her. Selv jeg som har kjøpt alt som har kommet ut i samlet form var litt desorientert til tider.

Anbefaling: Kun for blod-fans som undertegnede.

Batman

Igjen overrasker en Batman-tegneserie. Det er vanskelig å forstå med antall serier som utgis fra Gotham hvordan det er plass til annet enn superhelter og superskurker i byen. Og i denne serien er nettopp Gotham en hovedperson. Bruce Wayne ønsker å bygge ut byen, for å gi håpet tilbake. Dette skjer mellom et opprør på Arkham Asylum hvor han jobber sammen med Joker og et mord med en svært overraskende mistenkt. Her skjer det mye på 22 sider.

Anbefaling: Kan virkelig så mye Batman være bra for meg? Jeg henger nok med litt til.

Green Lantern Corps

I utgangspunktet er superhelter i science fiction-innpakning med stort persongalleri noe jeg liker, men hovedarkitekten bak Grønne Lykt er ikke en stor favoritt hos meg. Peter Tomasi klarer derimot å introdusere heltene på en god måte, få oss raskt ut i rommet og gi oss for en forbrytelse som fortjener det interestellare politiets oppmerksomhet.

Anbefaling: Den beste Lantern-tegneserien jeg har lest på lenge.

Blue Beetle

Her har vi et godt eksempel på en tegneserie forklart fra bunn. Vi presenteres for helten vår er, en ung spansk-ættet gutt i USA, og hvor superkreftene kommer fra. Det hele skjer pakket inn masse godt tegnede slåsskamper. Bare det at serien er nybegynnervennlig bør belønnes. Men Ultimate Spider-man som kom ut i forrige uke gjorde kanskje noe lignende enda bedre?

Anbefaling: Beste tenåringssuperhelt så langt i lanseringen.

Birds of prey

De kvinnelige heltene i Gotham har ganske lenge vært aktive bak dette navnet. Den mest populære er ansiktet bak masken i Batgirl nå, og dette er en ny introduksjon til denne gruppen. Jeg ble ikke helt ble hektet, verken på heltene eller konflikten.

Anbefaling: Denne havner akkurat under streken for min del.

Captain Atom

Doctor Manhattan i Watchmen var basert på denne helten, og nå har nok kapteinen tatt over noen trekk fra etterligningen. En militær mann har i en ulykke fått enorme krefter. I samarbeid med sin tidligere arbeidsgiver prøver han å finne ut av kreftene sine. Her mangler det særpregede og fremmedartede som gjorde vår supersmurf så populær, og jeg mistet fort interessen.

Anbefaling: Ingenting gjorde meg nysgjerrig på hva som skjer neste måned her.

Nightwing

Dick Grayson var Batman for få måneder side, så hvorfor føles dette så pregeløst? En tur på sirkus og en Wolverine-kopi er ikke denne erfarne helten verdig, uansett hvor mye blod det er på klørne.

Anbefaling: Generisk superhelt-action

Supergirl

Vi får en helt ny forklaring på hvem Supergirl er, og det er positivt. Men en interessant landing med romskipet og en kamp med russiske supersoldater føles for tynt for 22 sider. Da måtte de ha gjort meg langt mer spent på hva som vil skje neste måned.

Anbefaling: For lite, og da snakker jeg ikke bare kostymet.

Red Hood and the Outlaws

Sex-livet til Starfire opprører meg ikke så mye som en del andre lesere. Problemet er mer at det sammen med resten av settingen gir meg Paradise Hotell-vibber. Det føler jeg ikke noe behov for i mine tegneserier. Legg til nok en uklart definert, mystisk organisasjon som motstandere, så sier jeg takk for meg.

Anbefaling: Nei

Catwoman

Du vet hvordan populære filmer ofte resulterer i en sex-film med et lignende plot og mindre klær? Her har du en sånn tegneserie, som inkluderer et samleie mellom Catwoman og Batman. Jeg tror kanskje det er mulig å skjønne hvor de vil, men dette blir for lite sexy og for mye porno.

Anbefaling: Fascinerende mislykket. Gå videre, det er ingenting å se her.

En kjapp oppsummering av årets program:

Memories of Matsuko

En skillingsvise fra Japan med så mye farger, humor og viltre påfunn at det blir mulig å pøse på ufattelige mengder melodrama. Jeg så den på Film fra Sør for noen år siden og synes den var så bra at den står arkivert under ’Skal se snart’ i DVD-hyllen min. Det betyr at jeg visste at det var fare for at det kunne bli støvete i rommet underveis, og det ble det.

Doktor Mabuse, The Gambler, første akt

Noen mumlet noe om hvor mye bedre dette var en annen Fritz Lang-film Metropolis. Buuu! Metropolis er den DVDen jeg har i flest forskjellige utgaver. Men disse 20 minuttene var underholdende, en stumfilmversjon av et børs-heist. Det må ha vært morsommere å være hvitsnipp-forbryter på 20-tallet, siden det involverte i hvert fall 4 forskjellige forkledninger.

Exit through the gift shop

Utrolig morsom dokumentar. Første kan det virke som om det er en straight dokumentar om gatekunst og Banksy, men snart tar mannen bak kamera mer og mer over. Folk ser enda ikke ut til å være enig om historien er sann eller en mockumentary. Uansett er det et skrått blikk på ekte og falskt i kunstverden. Jeg lo vel så mye andre gang, siden jeg slapp å lure på hva om jeg skulle ta filmen seriøst eller ikke.

Night of the hunter

En predikant med et høyst spesielt forhold til religion og rike enker, innynder seg i en familie som skjuler et ransutbytte. Filmen er spennende og svært slående visuelt. En flukt nedover elven mot slutten har en drømmeaktig stemning som er utrolig, og det andre holder mål.

Secret of Kell

Slemme nordmenn angriper irske klostre. En gutt, en katt og en alv prøver å skape en perfekt bok med vakker tekst og illustrasjoner. Animasjonsfilmen var Oscar-nominert, men er ikke like strømlinjeformet i historien som en Pixar-film. Men hva er vel det? Jeg satt stor pris på tegnestilen, som i design og utforming lignet på et vakkert middelalder-manuskript.

Bislett superheltutleie

Nesten hvert år har det vært et innslag fra noen av deltakerne. Denne kortfilmen var en morsom idé som en superheltentusiast som meg satt pris på. Bakomfilmen var like underholdende.

Att angöra en brygga

Slapstick og satire fra Sverige på 60-tallet. Utrolig hvor mye det er mulig å få ut av byfolk i skjærgården. Det er litt Buster Keaton på Saltkråkan. Jeg lo, akkurat som jeg gjorde sist, selv om noe virker veldig svensk og veldig 60-tallet.

Stuck

Her er min favoritt. Dette er en film jeg har hørt om og hatt lyst til å se en stund. Utgangspunktet er en sann historie hvor en sykepleier kjører ned en uteligger så han blir sittende fast i frontruten. Sykepleieren synes det hele er så pinlig, at hun plasserer kjøredoningen med fyren stikkende ut i garasjen. Hva som skjer derfra og ut er nok noe utbrodert. Regissøren er kjent fra grøssere og scenen hvor fyren i frontruten må gjøre noen ofre for å få tak i en mobiltelefon er ubehagelig. Stuck er ikke noe mesterverk, men en b-film med litt mening. Det er fascinerende å se hvordan folk fra den utsatte middelklassen under press føler seg tvunget til å gjøre dumme og grusomme valg.

Valerie and the week of wonders

De siste timene var det vanskelig å vite når man var våken og hadde duppet av. Denne filmen var et drømmeaktig og surrealistisk eventyr om en jentes overgang til de voksnens rekker. Bra eller dårlig? Dette er en film som unndrar seg den typen konklusjoner. Her er det bare å godta alt eller å ta seg en lur. Hadde det vært en norsk forteller ville jeg sagt at det var ‘Tre nøtter for Askepott’ regissert av Dali.

Som de siste årene var Katakombene en fin blanding av tradisjoner og overraskelser. Jeg gleder meg allerede til neste år og håper å kunne bidra med en bra quiz til pizzaen.

Andre omtaler:

Thomas på Fus-bloggen
Iversen Revisited
Sonjas ordentlige blogg

Frankenstein, Agent of S.H.A.D.E

Historien er fullstendig galskap, på en bra måte, og krever minimal kjennskap til gamle utgivelser. Den har masse action og ga meg konstante kniseanfall. Tegningene er mørke og holdt i en grøsserstil, med masse surrealistisk teknologi og humor.

En organisasjon ledet av Far Tid (i kroppen til en 10 år gammel jente med sverd og matroskjole) sender ut en aksjonsgruppe bestående av alle de klassiske monstrene (varulv, fiskemennesket, flaggermusmann og mumie). Lederen er Frankenstein-monsteret, en mann av almuen, i ånedelig slektskap med Hellboy.

Det hele minner om en av mine favoritt-tegneserier, Doom Patrol, kanskje mest under Grant Morrison på 80-tallet. Fantastisk underholdende, til tross for noen litt knotete tegninger.

Anbefaling: Kjøp

Batwoman

J.H. Williams III leverer de beste tegningene og de mest spektakulære grafiske sidene du har sett. Jeg leste nettopp ut samlingen av historiene som kom ut for et par år siden og det er til å miste pusten av. Spørsmålet var om tegneren klarte å levere teksten også når Greg Rucka forlot serien. Svaret er ja.

På iPad blir tosidere der rutene snirkler seg over skjermen i forskjellige mønstre neste litt for mye. Men det gjør det faktisk vel verdt å lese heftet tre ganger: En gang med fokus på historie, en for å nyte layouten og en gang med full zoom for å få med seg detaljene.

Anbefaling: Vel verdt å kjøpe i flere formater for å nyte en av de mest gjennomførte estetiske tegneseriene som lages nå.

Demon Knights

Superhelter i middelalderen er konseptet og første nummer leverer et svært underholdende kapittel. Det er tydelig at en gruppe helter er i ferd med å samles for å beskytte en landsby mot en ond dronning, magikeren Mordru og drager. Karakterene er en fin blanding av gammelt og nytt for de som har lest tegneserier tidligere, men dette bør ikke være en hindring for nye lesere å komme i gang med Demon Knights. Tegningene er fargerike og episke.

Anbefaling: Kjøp

Superboy

En klone kalt Superboy våkner til live og utsletter laboratoriet og vitenskapsmennene som jobbet med å skape han. Nå er det opp til en kvinnelig forsker å finne ut hvem skapningen er klonet fra. Superkreftene og navnet kan jo tyde på et opphav, men klonen virker også merkelig amoralsk. Dette er tydelig første kapittel i en lenger historie, og jeg er veldig nysgjerrig på hvor dette fører hen. Dette var en av de største positive overraskelsene denne uken.

Anbefaling: Vent noen måneder og kjøp en samling

Batman og Robin

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke like Batman uten Grant Morrison, men dette var en solid fortelling. Den har ingen store superskurker. Istedenfor fokuserer den på forholdet mellom våre to helter. Den siste tiden har Robin vært Damian, Bruce Waynes virkelige og i overkant selvsikre 10-år gamle sønn. Dynamikken er derfor ganske annerledes enn de som ikke har lest tegneserien på noen år er vant til. Svært fine og stemningsfylte illustrasjoner også.

Anbefaling: Jeg vil sjekke ut flere numre for å finne ut om dette er noe å samle på.

Suicide Squad

Her har vi den første av tre ’Sympathy with the devil’-tegneserier denne uken. Jeg hadde masse forventninger etter å ha samlet superskurk-serien Secret Six de siste årene og hatt den opprinnelige Suicide Squad fra 80-tallet som en stor favoritt. Faktisk er dette det nærmeste jeg så langt har sett en opprinnelsehistorie.  Opplegget med at regjeringen gir en gruppe superskurker muligheten til å jobbe med hemmelige selvmordsoppdrag blir forklart fra grunnen. Det er antydninger til det som er attraktivt med denne typen tegneserier: Amoralske karakterer som stripper alle heltefakter ned til det mest grunnleggende.

Anbefaling: Lovende, men vent litt med å kjøpe til full pris.

Mister Terrific

Dette var en helt jeg aldri hadde hørt om. Verdens tredjesmarteste mann og masse rar vitenskap kan ble en fin avveksling fra slåsskamper. Det mangler det ikke action heller. Viktigere er det at når vår helt trekker seg tilbake til sitt T-santuary i den niende dimensjon for å finne en løsning på et mysterium får jeg en fin Professor Balthazar-følelse. Så får vi se om de klarer å avrunde en cliffhanger hvor det ser ut som om Mister Terrific er i ferd med å drepe en politiker.

Anbefaling: Fine science fiction-vibber, men jeg vil se en avsluttet historie før jeg feller en endelig dom.

Grifter

En svindler begynner å høre stemmer fra usynlige aliens, mister noen timer hukommelse og må finne ut hva han skal gjøre. Historien blir fint satt opp med action og mysterier. Av en eller annen grunn har den fått hard medfart på internett. Jeg synes både historie og tegninger frister til videre utforskning.

Anbefaling: Jeg sjekker ut noen flere utgaver når prisen går ned om en måned.

Resurrection

Hver gang vår helt dør, våkner han etter kort tid opp med en ny superkraft. Nå begynner både himmelen og helvetet å bli irritert over å bli snytt for en sjel. Sammen med to sexy leiemordere er de på jakt etter Resurrection Man. Jeg følte meg mer forvirret over hva som egentlig skjedde her, men dette er også en serie det kan være verdt å komme tilbake til når historien har satt seg.

Anbefaling: Vent

Legion Lost

Legion of Superheroes er blant mine favoritthelter. Derfor er det leit å melde at denne utgaven hvor noen av de mest kjente karakterene kastes fra fremtiden inn i vår tid mangler noe av det som vanligvis tiltrekker meg. Kanskje er det fremtidssettingen som mangler. Det hjelper ikke at historien er uklart fortalt, både i tekst og bilder.

Anbefaling: Det gjør meg vondt å si det, men dette er et klart nei.

Green Lantern

Jeg tror ganske enkelt ikke jeg liker Geoff Johns, hvor mye han enn er den store stjernen til DC. Superskurken Sinestro har overtatt som vokteren av romsektoren jorden befinner seg i, mens Hal Jordan patetisk prøver å leve som et vanlig menneske. Hvor patetisk? Han prøver å stoppe et angrep som viser seg å være et filmopptak. Hvor fikk Johns denne supre idéen fra? Donald Duck? Settingen høres spennende ut, men dette er ekstremt dårlig utført.

Anbefaling: Styr unna

Deathstroke

Leiemorderen Deathstroke er så tøff at han synes de fleste oppdragene, og hjelperne, er kjedelige. Resultatet er den ene morsomme/ekstreme situasjonen etter den andre. Gjesp… Mest minner det om serier jeg styrer unna, som Lobo og Deadpool. Den eneste av denne typen karakterer jeg liker er Garth Ennis på Hitman. Jeg ser ikke helt hvordan dette kan utvikle seg til å bli mer interessant heller.

Anbefaling: Ingen grunn til å kjøpe dette med mindre du allerede har kjøpt en av 100 Deadpool-tegneserier som kommer ut hver måned og vil ha mer.

Red Lanterns

Peter Milligan var en gang en av mine store helter, men i det siste har han i beste fall vært ujevn. Grønne Lykt bruker mot som energi for kreftene sine, Røde Lykt sinne. Grensen mellom helter og skurker virker syltynn. Serien starter med en temmelig ubehagelig tortur-scene. Innimellom slåsskamper med de som står bak dette og med hverandre, tviler lederen i en svært ordrik monolog om det egentlig er så lurt å være sint hele tiden.

Anbefaling: Nei

Reaksjonene på internett har spent over hele linjen fra at dette er det samme gamle til hvor jevn kvaliteten er. Jeg ligger absolutt nærmest det siste standpunktet. At noen slakter det andre synes var best viser bredden i genre. Her er det noe for enhver smak. Jeg likte en tittel de fleste mislikte, og er skeptisk en av de store favorittene. Under følger en kort omtale med mine favoritter øverst.

Action Comics

En ung Clark Kent prøver sine superheltmuskler i Metropolis. Det han velger å slåss mot er alt han synes er urettferdig: Uredelige forretningsmenn, konemishandlere og de som utnytter fattigfolk. Det finnes ikke en superskurk i sikte. Naturlig nok får han politiet, militæret og Lex Luthor på nakken. Siden Clark fremdeles er uerfaren og lang fra usårlig, tyder alt på at snart kommer til å tråkke feil.

Grant Morrison er en av mine yndlingsforfattere. Selv når han er dårlig er han interessant. I boken Supergods har han tidligere i sommer nærmest skrevet manifestet for hva Supermann bør være ved å gå tilbake til historiene fra 30-tallet. I første kapittel er det masse action, så regner jeg med at personene i denne moderne oppdateringen av den største superhelten av de alle kommer tydeligere frem etter hvert. Foreløpig fargelegger han veldig innenfor strekene.

Veteranen Rags Morales leverer gode, dynamiske tegninger.

Anbefaling: Kjøp

Stormwatch

Forfatteren Paul Cornell har skrevet en av de mest elskede Dr Who episoder (som Human Nature) og masse kritikerroste tegneserier de siste årene, men det har aldri blitt noen store salgssuksesser av superheltene hans. Med Stormwatch bør han ha fått en serie som passer han bra.

De store, episke idéene står i sentrum. Foruten å samle sammen teamet, blir det klart før vi er halvveis ute i historien at månen er i ferd med å angripe Jorden. Ingen grunn til å tenke smått. Teamet er fordelt over tre steder, så kommunikasjonen med månen er ikke det eneste wow-øyeblikket. Historien løper nesten litt for fort og det er nødvendig med en liten pustepause etter en håndfull sider.

Synd at tegningene virker litt knuslete. Miguel Angel Sepulveda leverer greit nok og det føles nesten litt frekt å klage, men mesteren i genren storslåtte superhelter, Brian Hitch, har satt en høy standard de siste årene.

Anbefaling: Kjøp

Batwing

Settingen i Batwing er ekstremt interessant. Det siste halvannet året har Bruce Wayne reist verden rundt for å bruke formuen sin til å etablere Batman-franchises over hele verden. Denne historien foregår i Kongo, og ikke i en eksotisk jungel eller et science fiction kongedømme, men i storbyen Kinshasa. På første side kastes helten vår inn i en kamp med Massacre, som har fått navnet med god grunn.

Et problem jeg har med historien til Judd Winick er at vi i kampens hete får et flashback som først ser ut til å avsluttes i neste nummer. Det skaper helt unødvendig forvirring, siden tilbakeblikket også begynner med action.

Tegningene er helt fantastiske i Batwing, særlig fordi fargeleggingen skaper maleri-aktige teksturer, uten at det går utover dynamikken.

Anbefaling: Kjøp, særlig fordi dette er en serie som trenger kjøpere for å fortsette. Vær klar over at mange andre er skeptiske til Batwing.

Animal Man

Her snakker vi superhelter for voksne. Buddy Baker har en fast base i familielivet med kone og to barn. Når han er på vei ut til sitt første oppdrag fører det til en diskusjon om drakten hans ligger i skittentøyet. Samtidig er han en superhelt med indie-kred. Og det er ganske klart at forfatteren Jeff Lemire satser på å gjøre historiene urovekkende, med et strø av horror.

Travel Foremans tegninger er til tider skisseaktige, andre ganger med masse streker. Målet ser hele tiden ut til å være å skape stemning.

Anbefaling: Med mindre du steiler over de spesielle tegningene, kjøp.

OMAC

Her har vi ren superheltnostalgi! Historien er en eneste lang slåsskamp hvor et stort blått monster angriper et Dr No-lignende forskningsanlegg. Ingen legger skjul på at dette er inspirert av den klassiske skaperen Jack Kirby. Til tross for pastisjen er det levende og underholdende. Etter min mening er det de noen av de mest iPad-vennlige tegningene jeg har sett.

Anbefaling: Jeg har et positivt inntrykk, men vil se om godfølelsen holder utover første måned.

Batgirl

Her er det fristende å si mye, siden denne serien har stått i sentrum for to av de største kontroversene i forbindelse med lanseringen: Et lavt antall kvinnelige kreative bidragsytere og om det er riktig å la Barbara Gordon gå fra å være et rullestolbrukende forbilde til å bli Batgirl.

Første kapittel i den nye tittelen er en underholdende superhelt-serie hvor det skjer så mye at det gir svært god valuta for pengene. Forfatteren Gail Simone er en favoritt. Hun klarer å komme litt mer under huden til karakterene enn sine kolleger, slik at vi kjenner gleden og tvilen forbundet med å være superhelt i større grad enn mange andre fortellinger.

Anbefaling: Muligens kjøp, dersom Gail Simone fortsetter å gå inn på karakterene.

Justice League International

Superhelter i komedieform var stort på 80-tallet og her har vi en serie som vil være DC-universets sitcom. Det var sjelden jeg opplevde en gapskratt, men det var mye humring. Det er ganske klart at gode replikker og småkjekling mellom et internasjonalt team av superhelter (deriblant norske Tora) er kjernen i konseptet. Skurkene, kampene og spenningen kommer i andre rekke.

Anbefaling: Egentlig likte jeg denne bedre enn Justice League. Med litt mer interessante konflikter med trusler utenfor teamet, kan dette bli veldig bra.

Detective Comics

Batman på sitt mørkeste møter Joker for første gang. Avslutningen er en effektiv cliffhanger, kanskje litt i overkant. Og det preger tonen, litt i overkant. Samtidig var det såpass bra at jeg endte opp med å bli nysgjerrig på en serie jeg egentlig trodde ikke var interessant.

Anbefaling: Det spørs hvor mørk du liker din Batman.

Men at war

Jeg er veldig sympatisk til at DC prøver å dekke flere genre. Dette er en moderne krigstegneserie satt i et superhelt-univers. Alle hovedpersonene er soldater uten noe ekstra teknologi eller krefter. Særlig fascinerende er en sekvens i deres første oppdrag hvor noen med superkrefter slåss i horisonten, mens de kjemper gjennom ruiner på bakken. Backup-historie og bra tegninger tyder på at dette kan bli interessant.

Anbefaling: Litt urovekkende rykter om flere bytter av tegnere de neste måndene, men jeg ser gjerne at denne kommer inn på kjøpslisten.

Swamp Thing

Plantemonsteret har hatt en lang og stolt historie i horror-universet til DC. Tegningene til Yanick Paquette er fantastiske og detaljrike, særlig andre halvdel har veldig mange creepy ruter. De fleste har raskt puttet denne på toppen av sin liste. Her er mitt problem: Til tross for enorme mengder tekst har jeg ingen følelse for hvem Swamp Thing er, hva trusselen er og hva slags tegneserie dette er.

Anbefaling: Egner seg nok best i samling og jeg vil ikke gi noen anbefaling før historien kommer tydeligere frem

Green Arrow

Helten er fullstendig forandret i forhold til den Oliver Queen vi har sett de siste 40 årene. Fra å være den mest ideologisk engasjerte helten har han blitt en blanding av Bruce Wayne, Tony Stark og James Bond. Når motstanderne ser ut til å være YouTube-skurker, blir innsatsen for lav til at jeg gidder å bry meg. Ikke dårlig, bare uengasjerende.

Anbefaling: Hopp over

Static

Her ble det for mye Peter Parker-vibber.

Anbefaling: Les heller Ultimate Spiderman.

Hawk and Dove

90-tallet var i stor grad en av de verste periodene for superhelter, så hva er vitsen med å grave frem Rob Liefeld og være nostalgisk.

Anbefaling: Et høyt og tydelig nei.