Mine favorittfilmer 2015

De siste dagene har jeg prøvd å få med meg noen potensielle toppfilmer fra 2015 på strømming og kino. Nå er det stopp! Jeg var så utslitt av seriøse filmer i går at det ble en runde med ‘Jupiter ascending’ på Netflix.

Er det noen mesterverk som henger igjen, får det heller dukke opp på neste års liste. Mommy var for eksempel på mange topplister for 2014, men det tok litt tid før jeg fikk sett den. Den var bare for bra til å ikke være på en favorittliste.

Tradisjonen tro består listen min av 20 filmer. Innspurten gjorde at en del popcorn-filmer ble rensket ut de siste dagene. Den siste Mission Impossible-filmen kunne fortjent en plass. Jeg likte finalen i Hunger Games-serien bedre enn de fleste. Skulle jeg valgt en Marvel-film, hadde det nok blitt Ant-man.

De siste årene har jeg vært litt deprimert fordi flere av filmene på favorittlisten min ikke har hatt kinodistribusjon. Det gjelder 6 i år, men de fleste er i nedre del av listen. Den gode nyheten er at mer dukker opp tidligere på strømmetjenestene nå. Har du et par leverandører og vet hva du ser etter, er det mye snadder å finne.

Her er årets liste:

exmachina

1. Ex machina

Smart science fiction sniker seg inn på første plassen. Ingen er overrasket over at Alex Garland skrev et bra manuskript. At han også laget en visuelt spennende film med gode skuespillerprestasjoner var vanskeligere å forutsi. Innimellom spennende samtaler og de store idéene var det innslag av uforutsigbar galskap, som Oscar Isaacs danse-utskeilse.

louder-than-bombs-teaserposter-21x30-screen

2. Louder than bombs

Jeg satt i helspenn gjennom hele filmen. Hvorfor kan ikke flere filmer være så gjennomført? Dette er klassisk arthouse film med vonde familiesituasjoner og psykologi. Det som hever filmen flere hakk er klipping og drømmeaktige tablåer som understreker handlingen. Joachim Trier har laget en tredje film som plasserer seg blant mine favoritter.

madmaxfuryroad

3. Mad Max: Fury Road

Dette er en tilnærmet perfekt action film som holder nerven fra start til slutt. Plot og karakterer blir fortalt gjennom bilkjøring og slåssing. En av de få filmene jeg så flere ganger på kino i år.

mommy

4. Mommy

Her ble det ikke bare litt støvkorn i øyet, tårene rant. Jeg tror dette er min sterkeste følelsmessige reaksjon på kino noen gang. Så kan jeg forstå de som synes filmen er overspent og melodramatisk, men her blir det holdt i tømme av selvsikker regi og teknikk.

themartian

5. The Martian

Hvem hadde trodd Ridley Scott hadde enda en bra science fiction film i seg? Han har ikke levert en fulltreffer på lenge nå. Filmen har ikke pretensjoner om å si noe dypere. Det er helt greit når den er så godt fortalt.

insideout

6. Inside Out

Endelig er Pixar tilbake igjen i full vigør! Filmskaperne tar en ganske komplisert idé, hvordan følelser skaper personlighet, og lager storartet underholdning av det for barn og voksne.

itfollows

7. It Follows

Det kommer underholdnende grøssere med jevne mellomrom, men en med så mye undertekst og følelsesmessig dybde er det lenge siden jeg har sett. Utgangspunktet er klisjéen om puritanisme, men spunnet ut til noe moderne og interessant.

nightcrawler

8. Nightcrawler

Fascinerende karakterstudie av en person som utnytter medias behov for det sensasjonelle. Psykologien og satiren går hånd-i-hånd i denne fullendte thrilleren.

theforce awakens

9. Star Wars: The Force Awakens

Vanskelighetsgraden var svært høy. Å levere noe som føltes tilfredsstillende er en bragd. Så kan jeg innvende at dette kanskje var litt for tett opp til de bra Star Wars-filmene og at hovedskurken var temmelig dårlig data-effekter. Isteden velger jeg å ta av meg hatten for at J. J. Abrams legger en solid grunnmur i en franchise som nå kan gjøre noe mer dristig i de neste filmene.

agirlwalkshomealoneatnight

10. A Girl Walks Home Alone at Night

Jeg sitter bare med et stort smil etter denne filmen. Det er så mye lekenhet og kulhet her. Litt på grunn av nostalgi for indie-filmer fra 90-tallet fra folk som Hal Hartley og Jim Jarmusch. Men også fordi en iransk vampyr western føles nyskapende.

11. Whiplash

Kampen mellom en i overkant intens tromme-lærer og studenten hans er en av årets mer nervepirrende filmopplevelsene. Her er det ikke noe dilldall, bare en besettende historie fortalt svært godt.

12. Dheepan

Filmen tar deg på innsiden av det å være flyktning i et fremmed land. Tre fremmede utgir seg for å være en familie for å komme til Frankrike. Vel fremme oppdager de at det å bo i en drabantby har sine egne utfordringer. Litt mye gangster på slutten, kanskje, men Dheepan klarte å gjøre det på sin særegne måte.

13. Taxi Teheran

Den iranske regissøren Jafar Panahi får ikke lov av regimet til å lage film. Så hva gjør han? Lager anti-film. Dette gir seg ut for å være tilfeldig opptak mens regissøren livnærer seg som taxi-sjåfør. Alt ser ekte ut, men samtalene og det som skjer er nok nøye regissert.

14. White God

Dette har en av årets beste åpninger (kan sees i traileren). En jente sykler ned en stille sommergate i en by. Plutselig halser hundrevis av hunder etter henne. Så hopper historien noen dager tilbake. Jenta eier hunden Hagen som blir kastet ut av faren. I en del følger vi en sosialrealistisk historie om omsorgssvikt. En annen følger en Silkesvarten-liknende fortelling om forskjellige mennesker Hagen blir utsatt for. Til slutt møtes det hele i en ‘Planet of the apes’-liknende finale. Dette er den merkligste og mest vellykkede genre-blandingen jeg har sett på en stund.

15. En natt i Berlin

En to og en halv time lang film uten et eneste klipp. Og her er det ikke noe juks med at kamera går bak en stolpe, som i Birdman. Alt er tatt i en takning. Fortellingen inkluderer bevegelse over flere kilometer, et ran og masse action, så listen er lagt skyhøyt. Det gir en uvanlig rytme, særlig på starten når alt bygges opp. Men det fungerer som pokker og er nærmest som et akrobatisk sirkusnummer.

16. The Look of Silence

Act of Killing var nok bedre og hadde en klarere idé. Likevel må jeg si at runde to hvor regissøren og hans medsammensvoren graver i gamle folkemord i Indonesia er fascinerende.

17. Clouds of Sils Maria

Dette er kanskje den filmen jeg har mest lyst til å se flere ganger. Hoveddelen følger arbeidet en skuespiller gjør med assistenten sin for å bearbeide en teaterrolle. For 20 år siden spilte hun en ung jente som hadde et forhold til en middelaldrende dame. Nå har hun blitt overtalt til å spille den eldre. Virkeligheten og kunsten går over i hverandre. Det minner litt om min favoritt Ingemar Bergman-film, Persona.

18. The One I Love

Her er en science fiction-film uten tekno-mas. Et ektepar med problemer drar på et landsted for å pleie forholdet sitt. Der oppdager de et rom hvor ideal-versjonen av partneren er tilgjengelig. Elegant, morsomt og spennende manus med amerikansk indie-rytme.

19. World of Tomorrow

Don Hertzfeldt er nærmest sin egen genre av animasjon. ‘It’s such a beautiful day’ havnet på en tidligere favorittliste. Den var nesten for depressiv. Her er balansen mellom det mørke og humoristiske langt bedre, men de enkle strekene er de samme. En klone fra fremtiden kommer og besøker en liten jente for å ta henne med på en reise gjennom tid og rom. Mye skjer på noen få minutter. Kan leies på Vimeo.

20. Beasts of No Nation

Helst ville jeg sett denne på kino, men kan Netflix bidra til at flere filmer av denne typen lages, ofrer jeg gjerne film på lerretet. Dette er en mørk fortelling om barnesoldater i Afrika. Regissør Cary Fukunaga vet hvordan han skal lage en visuelt slående film og bruker utmerkede skuespillere som Idris Elba.

Legg igjen en kommentar

Simpel låvemat og elegant inder i London

Vanligvis stoler jeg på at TimeOut anbefaler de beste spisestedene i London, men jeg ble skuffet over Barnyard som står på listen over årets nykommere. Heldigvis var jeg mer heldig med lunsjen dagen etter.

Konseptet på Låven var rett-fram-mat rett fra gården. Men jeg synes det enkle ble for kjedelig og det som var interessant ikke var spesielt vellykket.

LondonBarnyardKylling

Det var ett unntak. Kyllingvinger med en saus med paprika, hvitløk og sitron var en åpenbaring. Egentlig hadde det vært vel verdt å stikke innom for en øl og denne snacksen. Jeg gikk og smattet på smaken flere timer etterpå. Den sterke, røde sausen var klint utover hele ansiktet og hendene mine, så dette er neppe date-mat.

Og har noen tenkt over at kyllingvinger nesten alltid er en tredjedel av kroppsdelen det averteres for? Her ble hele vingen servert, tre ledd. Skinnet kunne vært sprøere, men ellers var dette en inspirerende rett.

LondonBarnyardRoastBeef

Den anbefalte retten roast beef på toast med kjernemelk og salat var nettopp det. Hverken ingridiensene eller sammensetningen hevet retten til noe ekstra.

LondonBarnyardIs

Når vi kommer til desserten tar den noen interessante sjanser med popcorn-is med røkt karamellsmak. Dessverre virket det mer desperat enn vellykket.

Til Barnyards forsvar skal det sies at det var en hyggelig bar med flere shandies, øl-baserte cocktails. Kanskje en middag var litt for mye ansvar å legge på et OK og rimelig sted å henge i London.

Enkelt og rett fram kan definitivt fungere. Med tid for en skikkelig lunsj før hjemturen, gikk jeg videre nedover på TimeOut-listen. Der dukket Gymkhana opp, fine dining i indisk stil.

LondonGymkhanaFisk

Forretten var velsignet enkel. To stykker med perfekt grillet abbor med en mild tomat chutney.

LondonGymkhanaVillsvin

Hovedretten var en lumsk vindaloo villsvin curry. Styrkegraden var ikke noe du valgte, men var tilpasset hver enkel rett. Her kom styrken sakte sigende under måltidet, den var omhyggelig kokt inn i sausen. Ofte når jeg bestiller sterk på restaurant ligger chilien oppå, enten bokstavelig eller i hvordan smaken sitter i munnen.

Her vil jeg tilbake for å kjøre full tasting meny!

Dette er imidlertid ikke et billig sted. Tre retter med en øl kom på nærmere tusenlappen. Med unntak av en pregløs dessert (sjelden det fungerer på asiatiske restauranter), var maten vel verdt pengene.

Legg igjen en kommentar

Tiårs-jubileum i Katakombene

For 10 år siden samlet Thomas Herlofsen en gjeng med filmbloggere og Skiensfolk til filmtreffet Katakombene. Siden har han arrangert dette hvert år. Og jeg synes det er så gøy at jeg har prioritert å komme hvert år.

Det hjelper at jeg kommer fra Skien og kan kombinere det med familiebesøk.

Men først og fremst er det fordi Thomas skrur sammen et interessant program med filmer og aktiviteter som byr på overraskelser selv for den mest blaserte film-entusiast. Jeg ser filmer på kino hver uke og følger med på masse filmblogger. Likevel byr Katakombene på noen overraskelser hvert år.

I løpet av 10 år har det utviklet seg noen tradisjoner. Jeg organiserer pizza-bestillinger. Espen insisterer på at vi trenger minst 11. Quiz. Snorkelyder når arrangementet går inn i sin 10. time. Usikkerhet om jeg drømmer eller er våken når klokken kryper over midnatt.

Her er årets program:

The_Midnight_After_poster

The Midnight After

Hong Kong-film med Lost-tendenser, på godt og vondt. En minibuss fra sentrum kjører gjennom en tunnel, og plutselig befinner de seg i en by uten noen andre mennesker.

Idéen er god, med noen fine øyeblikk. Problemet er at filmen aldri definerer noen regler for galskapen, så det hele blir ganske tilfeldig. Kunne like godt vært en midnattsfilm.

the-harder-they-come-movie-poster-1972-1020174141

The Harder They Come

Klassisk gangster-drama på Jamaica med mye reggae-musikk og litt sosialrealisme. En solid film som fulgte genre-konvensjonene, men hadde sin egen skjeve rytme.

Bluedahlia

The Blue Dahlia

Klassisk film noir fra 1946 som jeg har lest og hørt om tidligere. Dette var en gjennomført thriller med bra manus av Raymond Chandler og gode skuespillere i alle roller. Jeg likte hvor godt plottet var skrudd sammen, uten at det ble forutsigbart.

apocalypseoz

Apocalypse Oz

En kuriøs mashup av Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz. Det var morsomt, men det var godt at den holdt seg til under halvtimen.

Gymkata

Gymkata

En ‘så dårlig at den er bra’-klassiker jeg har hørt mye om. Den virkelige turnstjernen Kurt Tomas skal leke action-helt i denne absurde filmen fra 1985. Når det dukker opp skurker, har det en tendens til å dukke opp en turnstang eller en bøylehest.

Manuset er absurd dårlig. Jeg tviler nesten på om noen kan ha lest i gjennom det før de begynte å filme. Hvem syntes det var en god idé å kalle et land med en ninja-hær for Parmistan?

Høylytte kommentarer underveis og latter på feil steder er en forutsetning for fullt utbytte.

agirlwalkshomealoneatnight

A Girl Walks Home Alone At Night

Dette er blant favorittfilmene mine i 2015, men det hørtes ut som om resten av salen var mer lunkne.

Pitchen er at det er en iransk vampyrfilm.

For meg er det hele stemningen i filmen som er så fin. Elegant sort/hvit scenografi. Dramaturgi som i Hal Hartley eller Jim Jarmusch fra nittitallet. En fin bruk av soundtrack. Lange partier uten noe dialog. Når det blir dialog foregår den som snurrig meta-konversasjoner.

suspiria

Suspira

Jeg trodde dette var en film jeg hadde sett, men tror det må ha vært en annen Dario Argento-film.

Dette er et mareritt med høyt soundtrack, en syk fargepalett og okkult arkitektur. Men et bra mareritt.

Argento har rykte for å være så gal og brutal, at det nesten føltes snillere enn fryktet. Når det er sagt, mordene er godt over middels utspekulerte og blodige. Han sparer ikke på konfekten.

Hvis noen sovnet under nestsiste film og våknet under Suspira frykter jeg får senskader.

Så vaklet jeg søvndrukken hjem til barndomshjemmet og lurte på hva slags filmperler Thomas vil servere om et år.

Legg igjen en kommentar

5 øl-anbefalinger i Roma

Det er fint å føle seg så hjemme i en by at det er unødvendig å stresse med å få sett alt. I Roma har jeg vært så mange ganger nå at det er mulig å utforske litt utenfor de opptråkkede løypene. Så i juli bestemte jeg meg for at øl skulle være hovedtema i Roma i år.

I fjor vår begynte jeg å ane at håndverksøl var stort i Italia også. I en liten, rar butikk med uforutsigbare åpningstider i nabolaget solgte de et kresent utvalg. Dette var fin balkong-øl mellom sightseeting, lunsj og middag.

Så etter noen dager med bar-besøk i Roma har jeg 5 anbefalinger og et sted jeg ikke likte.

OpenBaladin

Open Baladin

Et av Italias mest anerkjente bryggerier driver dette stedet. Det er et stort, hyggelig lokale med 20 kraner og et stort utvalg flaskeøl med vekt på egne produkter og italienske konkurrenter.

Jeg testet en italiensk burger med mozzarello og pesto. Det var ikke noe mesterverk, men et godt utgangpunkt for en pub-kveld.

Baren ligger i en sidegate i sentrum, rett før du krysser Tiberen over til Trastevere. Så dette er en fin start på en bar-runde med de to neste stedene på listen.

BirFud

Bir & Fud

Hvis du er kresen på maten, vil jeg anbefale å innta middagen på Bir & Fud. Blekksprut-salaten hadde definitivt høyere klasse enn burgeren på Open Baladin. Litt lenger ut i drikkingen bestilte jeg en knasende sprø potet chips med hjemmelaget ketchup-dip som hadde fått Crow Bar til å skamme seg.

Interiøret er moderne, uten å havne i design-helvete til Mikkeler-barene i København. Utvalget på 30 kraner er godt og spennende, med vekt på italienske håndverksøl.

Skulle jeg valgt bare et sted å drikke i Roma, hadde det vært dette stedet.

Ma Che Siete venuti a fà

På den annen side, hvorfor velge et når det finnes en annen pub rett over gaten?

Ma che siete venuti a fà føles mer som nabolagskneipe med fotball på TVen og folk som står og henger overalt. Ikke forvent å få noen kulinarisk nytelse her. Dette er kanskje stedet jeg hadde holdt meg lengst hvis jeg hadde hatt en gjeng å gå ut sammen med.

Utvalget av kranøl er 15 og mer internasjonalt, selv om italienske merker er noe overrepresentert.

Queen Makeda

På en helt annen kant av byen ligger baren og restauranten Queen Makeda. Dette ser ut til å være stedet å tilbringe en hel kveld. En fyldig meny med fristende retter fra hele verden og 40 kraner gir mange muligheter.

En av de eksotiske spesialitetene er smørrebrød. Jeg testet bare dette stedet til lunsj, og merkelig nok serverte de danske spesialiteter kun til middag.

Jeg vil definitivt en tur tilbake her for å spise middag og tilbringe mer tid ved bardisken.

Eataly

Eataly Rome

Et stort kjøpesenter fylt med delikatesser, ferskvarer og spisesteder i tre etasjer får Mathallen i Oslo til å blekne. I andre etasje har de en kjempestor avdeling med italienske øl. To ganger i løpet av ferieuken min fylte jeg opp sekken med balkong-øl.

Eataly er verdt en tur uansett. Selv den mest shopping-sky matelsker kan bruke noen timer her på handling og spising.

En skuffelse

Det var et sted på øl-listen jeg ikke likte. NO.AU ligger bortgjemt på et lite torv bak Piazza Navona. Det var ganske krøkkete å finne, og vel fremme synes jeg utvalget både av øl og mat var skuffende. En potetsuppe med kamskjell fristet ikke til å utforske menyen grundigere.

Stemningen var for krampaktig hipster etter min smak. Kanskje var det dagsformen, men jeg gikk ganske skuffet hjem og spiste en pizza i nabolaget.

Konklusjonen er uansett at det er ingen grunn til å tvinge i seg vin på Italia-tur. Roma har mye å tilby en øl-entusiast.

Legg igjen en kommentar

En lang tagning i Berlin

Kunst er på sitt beste når den må forholde seg til strenge rammer. Derfor velger noen å lage og følge kronglete manifester som Lars von Trier i en periode. Derfor kan det bli store filmer av trange kår.

Og kanskje er det derfor en regissør kan få den sprø idéen å lage en film i en tagning.

Birdman fra i fjor jukset ved å kjøre kamera bak søyler når det var behov for å kutte. For å skjule klippene drev de opp tempoet noe enormt med huing, skriking og tromming. Digitale effekter var svært lite dogme. Det var en bra film, men for heseblesende til å havne blant årets favoritter.

Victoria

Victoria er mer ærlig i uttrykket. 2 og en halv time er filmet i en lang tagning av nordmannen Sturla Brandth Grøvlen. Tempo er variert gjennom hele fortellingen. Oppjaget på en nattklubb i starten: søkende når hovedpersonen møter en guttegjeng på drift i Berlin-natten, rolig i nachspiel-samtaler og thriller-rytmen setter inn i siste halvdel.

Traileren og omtalene fanget meg umiddelbart. Kombinasjonen av genre-film og høye håndverksmessige ambisjoner tiltaler meg. Og Victoria leverte på det.

Mangelen på kutt jobber mot trenden til stadige kjappere rytme. Det kan føles litt gammeldags å følge hovedpersonene hvert sekund. Se på en film fra noen ti-år tilbake og du kan fort få følelsen at alt tar en evighet.

Oppbyggingen tar sin tid i Victoria, men på veien tar filmen seg tid til å forklare motivasjonen til hovedpersonene. Hvor godt man henger med i svingene er nok avhengig av at vi tror på at hovedpersonen først velger å henge med guttegjengen og deretter at hun blir med på ranet. Forklaringen holder så vidt det er.

Uansett synes jeg hele filmen har en fin, naturlig rytme. Akkurat som i livet tar noen ting tid, andre bare hopper avgårde. Fotografen står for en gangs skyld i sentrum for alt, men regissøren og ensembelet av skuespiller gir god støtte underveis.

Legg igjen en kommentar

10 slanketips som fungerte for meg

Det har vært et evig mas de siste månedene. I takt med at kiloene har rent av, har jeg vært nødt til å bytte ut garderoben flere ganger. Bunaden har blitt sydd inn to ganger og kan trenge noen innstramninger til.

Den mest sjokkerende livsstil-endringen er at det har blitt litt gøy å handle klær. Shopping er fremdeles ikke noe jeg bruker mye tid på, men det er noe jeg ofrer en tanke innimellom. Det er en stor forandring.

Slanking er enkelt, er det noen som sier. Det er bare å forbrenne mer kalorier enn det som går inn i munnen.

Javist. Og å bli rik er bare å ta inn mer penger enn det du betaler ut. Hadde det vært så enkelt hadde alle vært millionærer. Begge deler er sant, men fullstendig unyttig.

Alle må finne frem til sin metode for å lykkes. Så det som fungerer for meg vil ikke virke for alle. Men her er mine erfaringer etter et år inn i en livsstilsendring som har gjort meg noen titalls kilo lettere.

Frokost

Husk alltid hvorfor jeg begynte

Egentlig har jeg alltid følt meg i god form. Aktivitetsnivået har vært greit. Jeg var sjelden syk. Jeg var alltid tidlig oppe og i godt humør.

I fjor vår fikk jeg plutselig problemer med å gå. Det ble våkenetter med verkende føtter. Senebetennelse i føttene var forklaringen fra legen. Litt antibiotika og noen innleggsåler senere var problemet under kontroll.

Et par måneder senere dukket senebetennelsen opp i kneet. Da var det nok. Jeg liker å reise og vil ikke sitte inne på hotellet. I en fremmed by er det helt nødvendig å kunne traske rundt i timesvis. Begynte det å skrante allerede nå, så det mørkt ut for pensjonisttilværelsen.

Hver gang jeg blir fristet til å spise mer enn nødvendig eller stå over en treningstime, tenker jeg tilbake på smerten i kneet og turer til fremmede byer. Det er min motivasjon. Jeg vil ikke bli sperret inne av dårlig helse for tidlig.

Få hjelp og struktur

Fra tidligere forsøk vet jeg en del om hva som fungerer og ikke fungerer for meg. Men det er farlig å tro at mine idéer og tilfeldige artikler er alt som skal til for å lykkes.

På SATS fikk jeg en personlig trener som fungerte bra for meg, Greta Tveten. Hun hjalp meg godt i gang med å komme meg i bevegelse. Ukentlig oppfølging gjør at jeg får variert trening og presser meg litt ekstra hver gang.

Ernæringfysiolog Kristin Bjørge ga meg jevnlige kostholdsråd. Etter en samtale om spisevanene mine, ga hun meg en ukesmeny. Det ga meg masse innspill til hva jeg bør tenke på når jeg setter sammen måltidene mine.

Gjør objektive målinger

I jobben min med å hjelpe folk til gode resultater på web insisterer jeg alltid på å følge med på statistikk og gjøre tester.

Etter et år i USA i 2002 gjorde jeg et langvarig forsøk på en livsstilsendring. Av en eller annen grunn lot jeg være å veie meg. Det gjorde at etter noen måneders fremskritt, begynte jeg å skli tilbake til gamle vaner, nesten uten å merke det.

Nå veier jeg meg hver dag hjemme og en gang i uken på treningsstudio. Alt noteres i appen MY Weight. Endringene i vekten gir masse læring. Jeg ser hva som fungerer og hva som skaper problemer og justerer kursen. Akkurat som jeg ville anbefalt for web.

Dette er noe jeg regner med å fortsette i overskuelig fremtid for å ha full kontroll på helsen min.

Kutt tullemat og dårlige vaner

Jeg visste en enkel måte å gå ned i vekt. La være å kjøpe sjokolade, brus og snacks hver bidige dag. Det er ikke å kose seg. Det er en vane og det motsatte av kos.

Heldigvis liker jeg alt og har ingen allergier. For meg har det vært overraskende lett å bytte ut godis med frukt og Rugsprø med god ost. Med variasjon og plukking i de mer eksotiske delene av fruktavdelingen har kveldskosen blitt bedre og sunnere.

Spis uprossesert og balansert

Med fare for å høres ut som en helsefanatiker, jeg begynner å bli følsom for ferdigmat som er overøst med sukker og salt. Selv om kaltoritellingen ser grei ut, så er det opplagt vanskelig å ha kontroll over alt som er i ferdigmat.

Løsningen er mest mulig rent kjøtt og grønnsaker i sin naturlige form. Pølser og fiskekaker er godt, men da er det viktig å finne de med høy kjøtt-prosent. Litt kunnskap om næringsstoffer og hvordan de bør balanseres på tallerkenen hjelper også.

Det betyr at jeg bruker mer tid på matlaging, men med kjente retter og noen små triks er det ikke så mye jobb.

Noen ganger er det også viktig å spise mer. Et måltid mellom lunch og middag hjalp for å regulere apetitten utover kvelden og forberede meg til trening.

Plass til kos

Her er noen eksempler på mat som er helt grei i min diett:

  • Spise ute minst et par ganger i uka
  • 7-retters meny med full vinpakke
  • Is to ganger om dagen på ferie i Roma
  • Et par håndverksøl på pub et par ganger i måneden

Så lenge det ikke skjer hver dag er det helt greit å spise ekstra godt. Det hjelper også å bruke noen av de samme tommelfingerreglene på restaurant som hjemme. På Italia-ferie ble det litt mindre pasta enn vanlig, desserten hoppet jeg over og til lunsj ble det mineralvann heller enn billig bordvin.

Så lenge jeg er i bevegelse og spiser fornuftig til hverdags, tåler kroppen noen utskeilser. Daglig veiing sier i fra hvis det tar av.

Trening

Trening minst tre ganger i uken

Mange sier at trening ikke er så viktig for å gå ned i vekt. Jeg føler at forbrenningen går bedre og at det hjelper meg å styre matinntaket. For et år siden kunne jeg knapt sette meg ned på en kontrollert måte, nå jogger jeg for første gang på flere ti-år.

Frem til før sommeren sa jeg at det ikke var så stor forskjell i energinivået på grunn av treningen. Fremgangen gikk så sakte at det var vanskelig å se hva som skjedde. Kiloene gikk nedover, men jeg mente oppriktig at jeg ikke følte meg så mye bedre.

Etter sommeren skjønte jeg det var tull.

En måned med minimal trening i juli gjorde forskjellen tydelig. Når jeg kom i gang igjen var det tydelig at kroppen hadde godt av treningen. Fremgangen som ble utydelig når den skjedde over flere måneder, ble klar når den kom på noen dager.

Det er lett å se på vekter, pulsmålere og alle andre objektive målinger at kroppen trives bedre. Smerten i kneet er helt borte.

En tabbe jeg har gjort et par ganger er å komme stresset på trening uten å ha fått i meg nok mat og drikke. Det ble mislykket og frustrerende. For å få fullt utbytte av tiden i treningsstudio er det viktig å komme godt forberedt.

Når det gjelder antall treninger er min erfaring at det er lettere å få til tre treninger i uken enn to. Det er viktig å komme inn i en rytme for holde aktiviteten oppe.

Legg inn litt ekstra bevegelse i hverdagen

Jeg jobber, er på forretningsreiser og har ofte planer på kvelden. Det er ikke alltid så enkelt å legge inn nok trening hver uke. En Polar treningsklokke hjelper meg å sørge for nok aktivitet uansett. En trappetur til niende etasje på jobben hver dag og lange spaserturer på familiebesøk i Skien holder kroppen i gang.

Ingen unnskyldninger

Det er veldig lett å finne unnskyldninger. Jeg legger en plan for trening og spising hver uke. Den tar hensyn til fester, reiser og travle dager, men jeg holder meg til den uansett. Ingen unnskylding er god nok.

Det samme gjelder for treningsstudio. Programmet kan variere, men har jeg satt sammen aktivitetene for dagens økt skal det gjennomføres. Når jeg først har kommet meg ut av godstolen, er det viktig å utnytte tiden godt.

Planlegg for en maraton, ikke en sprint

Noe av feilen jeg har gjort tidligere er å slanke meg, kjøre kurer. Alt det jeg har beskrevet er noe jeg regner med å gjøre resten av livet. Veiing, trening og sunn mat er ikke en straff. Det er en metode for å nå de målene som er viktig for meg.

Derfor er det så viktig å være sikker på at motivasjonen er på plass. Hvis jeg begynner å tvile, er det bare å tenke på konsekvensene av de tegnene til dårlig helse jeg så for et år siden.

Legg igjen en kommentar

Europeisk tegneserienostalgi

Fra det øyeblikket jeg begynte å få ukepenger, var sannsynligheten stor for at de ble brukt på tegneserier. Superhelter og Fantomet var favorittene. Gjennom bytting med de andre ungene i nabolaget stiftet jeg bekjentskap med det meste som hadde blitt utgitt fra 60-tallet og fremover i Norge.

tempo1

En dag på slutten av 70-tallet var jeg med foreldrene mine på besøk til noen venner av dem. Sønnen i huset følte han hadde vokst fra tegneserier og lot meg arve en stor bunke med Tempo. Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med europeiske tegneserier, noe som var en annen stil enn det jeg hadde lest frem til da.

Tempo ble gitt ut ukentlig fra 1966 til 1979 i Norge, så min introduksjon til serien var mot slutten av bladets storhetstid. Hver utgave innholdet 4 – 5 kapitler med franske serier, bestående av album kuttet opp i flere episoder. De som er mest kjente i dag er Asterix, Lucky Luke og Blueberry.

Seriene spente over et svært vidt spekter av genre. Det kunne være sport, krim, western, hemmelige agenter og flere til. Variasjonen var spennende etter det litt ensporede utvalget av superhelter i bladhyllene. Historiene virket også mer voksne enn de amerikanske seriene.

Det siste året har noen av seriene blitt gitt ut i bøker med et par album i hver. Sammen med artikler og bakgrunnsmaterialet har det vært  en interessant nostalgi-tripp. Min favoritt var den unge journalisten Allan Falk som alltid havnet i spennende kriminalsaker. Han har allerede fått to historier i de nye bøkene.

tempo2

Så holder Tempo mål i dag?

Bredden i genre og den voksne tonen imponerer fremdeles. Eventyreren Bernard Prince som besøker et sør-amerikansk land har politisk brodd. Westernserien Red Kelly har mer til felles med spaghetti-western enn den klassiske amerikanske. Forfatterne bruker genrene smart.

Sammenlignet med dagens tegneserier virker det litt stivt og gammelmodig. Jeg vet ikke om dette vil tenne dagens unge lesere. De siste årene har vi fått en imponerende bredde i temaer både i USA og Japan, så savnet er ikke like dypt av typer historier som mangler.

For meg er det imidlertid tydelig etter å ha lest Tempo hvordan bladet var et viktig steg for at jeg skulle kunne sette pris på mange av de tegneseriene jeg liker i dag.

Nostalgi er en viktig grunn til at jeg leser Tempo-bøkene. I tillegg er det god historiefortelling, selv om de også er et produkt av 60- og 70-tallet.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggers like this: