Archive for juni 12, 2004

Ukens amerikanske nyheter

Pitch Black‘ var en morsom, ukomplisert SF grøsser som kom for et par år siden. Lave forventninger gjorde gleden ved å se en solid B-film desto større. Oppfølgeren ‘The chronicles of Riddick ‘ har ikke blitt over-hypet. Mange har vel knapt hørt om den enda. Rapportene tyder på at oppfølgeren er for ambisiøs for sitt eget beste, med mer plot og flere komplikasjoner enn nødvendig. I så fall er noe av sjarmen ved den ‘Pitch Black’ borte. Oppfølgeren har ikke hatt mange forsvarere. Selv ivrige fan-boys på Aint-It-Cool News er skeptiske. Som SF-fan ser jeg den nok på kino uansett, da den virker som en grei popcorn-film. ‘Battlefield Earth’ er det nok ikke.

En fantastisk rolle-liste klarer neppe å redde ‘The Stepford wives ‘. Etter test-visningen har det vært desperate ommøbleringer på filmen, uten at det har klart å overbevise kritikerne. Tror jeg står over denne.

Garfield, eller Pusur på norsk, har blitt ganske enstemmig slaktet. Hørtes ikke ut som om det var noe i filmen som kan interessere meg. På slutten av 70-tallet var Pusur en frisk og morsom avis-stripe. Tiden har ikke vært nådig mot Pusur. I dag føles den bare dum og kjedelig. Det morsomste i forbindelse med den nye filmen har derfor vært en artikkel i Slate om hvordan Pusur er et perfekt eksempel på et produkt som er designet for å tjene penger, men ikke skape anstøt.

Stort sett en dårlig premiere-helg i USA, virker det som!

Nå begynner omtaler av Spiderman II å komme ut. Her har vi et par som spenner mine forventinger til bristepunktet. Nå skal man alltid ta anmeldelser på Aint-It-Cool News med en stor klype salt, men filmen kan bli en av årets største.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Harry Potter, nå også på film

De to første Harry Potter-filmene kan knapt kalles filmer. Handlingen gikk pliktskyldig fremover. Det var viktigere å krysse av alle favoritt-øyeblikkene i bøkene enn å lage filmer ut av bøkene. Kort sagt, skrekkeksempelet på hva som skjer hvis de mest rabiate fansen får bestemme. Scenografi, kostymer og effekter så ut som om de akkurat var rullet ut av fabrikken og kunne dyttes over ende av en fem-åring.

Derfor er det en lettelse å kunne konstatere at ‘Harry Potter og fangen fra Azkaban‘ er så god som kritikerne vil ha det til.

Den tredje boken i serien er uten tvil den beste. Hvor godt historien er skrudd sammen er tydelig på lerretet. Dessuten slipper vi den enorme mengden med nesten-interessante hendelser og beskrivelser som gjør de to siste bøkene om til mursteiner. J. K. Rowling har tatt over førsteplassen i konkurransen om å ha størst behov for en redaktør med kniv fra Stephen King, i skarp konkurranse med nesten alle nålevende SF og fantasy-forfattere.

Scenografien har blitt seriøst pusset opp. Trolldomsverden ser ekte ut, istedenfor som en glorete fornøyelsespark. Monstrene ser fremdeles ut til å kunne blåse avgårde i sterk vind, men de er ikke så halvgærne.

Den største forskjellen fra tidligere er imidlertid regissøren, Alfonso Cuarón. Alle involverte er ellers de samme som på de tidligere filmene: Bok-forfatter, manus-forfatter, skuespillere (stort sett) og (sannsynligvis) teknisk stab. Så jeg gir æren til en regissør som har forstått historien, instruert skuespillerne og brakt seerien adskillige hakk fremover. Regien er engelsk og har et stenk av Terry Gilliam.

Legg igjen en kommentar

Kan Bolærne diskuteres rasjonelt?

De fleste menneskene jeg kjenner er smartere enn de som skriver kommentarer i norske aviser. Så hva er da vitsen med å lese dem? ‘Politisk analyse’ av Aslak Bonde hver uke i Morgenbladet er et unntak. De kutter som regel gjennom alt utenomsnakket, både fra politikerne selv, media og ‘folk flest’.

Først tenkte jeg at disse artiklene var mer rasjonelle enn andre kommentarer. I presentasjonen av Aslak Bonde på web-sidene ‘Politisk analyse‘ blir det sagt at han mener «troverdigheten først og fremst bygges opp ved hjelp av saklige og relevante analyser». En innsikt som mangler vel så ofte i andre media-kommentarer er at «mediene ofte opptrer som politiske aktører – noe de sjelden vedkjenner seg».

Ukens artikkel handler om diskusjonene rundt salget av Bolærne til Smiths Venner. Endelig noen som sier at debatten virker noe overspilt! Hovedpoenget til Aslak Bonde er at å forandre salget er en overstyring av en statsforvaltning som har fulgt Stortingets vedtak til punkt og prikke. Politisk styring er ikke det samme som detaljstyring. Hvem ville ikke hate å bli overstyrt av sjefen etter å ha gjort akkurat som han sa? På den måten vil et vedtak om å ikke selge til Smiths venner undergrave en effektiv statsforvalting. Denne saken er langt fra det eneste eksempelet der Stortings-politikerne ikke klarer å delegere på en fornuftig måte. Jo flere slike saker vi får, jo mer vil statsforvaltningen bli preget av usikkerhet og handlingsvegring.

Ligger det ikke også en liten mistenkeliggjøring av Smiths Venner under i diskusjonen? De blir gjerne omtalt med navn og adjektiver som understreker at de er dem rare og eksotiske. Saken blir framstilt som de sære mot allmennheten. Dagens artikkel i Aftenposten om menighetens eiendomsportefølje går i denne retningen, selvom oversikten over deres samlede verdier er av allmenn interesse.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: