Archive for juli, 2004

Helgens amerikanske filmpremierer

Sommerens siste store helg for sommerfilmer vil domineres av M. Night Shyamalans ‘The village‘. For meg var ‘Sixth sense’ en nesten perfekt film, men etter denne fulltrefferen gikk det jevnt nedoverbakke med ‘Unbreakable’ og ‘Signs’. Nedturen ser ut til å fortsette med ‘The village’.

Michael Agger tar en kritisk gjennomgang av Shyamalans karriere i Slate. Blant annet forteller han om regissørens to første fiaskoer, før ‘Sixth sense’.

Dommen fra kritikeren er enstemmig negativ. Mest grundig er omtalen til Moriarty på Ain’t It Cool News (se opp for spoilere): «He is capable of better, and no matter how much talent he brings to bear on this story, there’s simply nothing underneath. It’s a magic trick with no finish, a joke with no punchline.»

M. Night Shyamalan må innse at idéer og manus ikke er hans sterke side. Regi og visuelle evner har derimot imponert meg i alle filmene hans. Fortsetter Shyamalan å insistere på å gjøre alt selv, ender han opp som George Lucas. Kan hende jeg ser denne på kino, til tross for bange anelser.

The Manchurian candiate‘ er en nyinnspilling av en paranoid, kald krig-thriller fra begynnelsen av 60-tallet. I USA regnes originalen som en klassiker, fordi den klarte å fange tidsstemningen. Regissør Johanthan Demme har styringen over helgens premiere. Han har ikke imponert siden ‘Silence of the lambs’, men kritikerne er ganske positive denne gangen.

Skurkene er forandret fra kinesiske kommunister i originalen til et multinasjonalt selskap med forgreninger inn i amerikansk politikk. Valgkampen og suksessen til ‘Fahrenheit 9/11’ gjør filmen aktuell, men politiske thrillere lykke sjelden på kino i USA.

Stoner-komedien ‘Harold & Kumar go to White Castle‘ ser ut til å levere som annonsert. Den uforutsigbare og underholdende filmkritikeren Roger Ebert likte til og med filmen.

Engelske nerder hadde store håp for sine lokale helter ‘Thunderbirds‘. Opprinnelig var dette en action TV-serie fra 60-tallet med marionetter. Høres ikke særlig lovende ut som utgangspunkt for en film i 2004. De høye herrer bestemte seg for å spille filmen inn som en live-action barnefilm. Dermed datt alle opprinnelige fans av lasset.

Marionetter behøver ikke å være en katastrofe. Filmtraileren til ‘Team America: World Police’ er hysterisk morsom. Gutta bak South Park står bak dukkefilmen som har premiere i USA i oktober.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Brutal effektivitet

Tvangskollektivisering i Sovjet på 1930-tallet og Tanzania på 1970-tallet er spektakulære eksempler på mislykkede prosjekter. I ‘Seeing like a state’ ser James C. Scott på hvordan politiske ledere kunne sette i gang prosjekter som kostet millioner av mennesker livet uten å være i nærheten av å lykkes.

Forklaringen finner han i et ønske om å gjøre en abstrakt plan til virkelighet uten å ta hensyn til opparbeidet folkelig kunnskap. Konfrontasjoner mellom en regjerings behov for kontroll og menneskers hverdag blir fort ublidt.

Forfatteren går systematisk gjennom eksemplene nevnt ovenfor, samt utviklingen av skogrøkt i Tyskland på 1800-tallet og byplanlegging på 1900-tallet. Siste kapittel beskriver eksempler på hvordan folkelig kunnskap ofte viser seg å være overlegen eller ligge foran forståelsen til moderne vitenskap.

Boken er akademisk, men høyst lesverdig. Eksemplene er interessante, men kan tendere mot gjentagelser.

På et par punkter kunne jeg ønske at forfatteren hadde gått noen skritt videre. I sin iver etter å fremheve lokal kunnskap kan James C. Scott være i nærheten av en urealistisk romantisering. Det finnes eksempler på at folkelig kunnskap er konservativ eller reaksjonær og har ført til økologiske katastrofer.

Jeg har også mistanke om at avstanden mellom god vitenskap og positiv folkelig visdom ikke er så lang. Boken beskriver nærmest lokal kunnskap som noe magisk som oppstår under gitte forutsetninger. Å gå fra løserevede fakta til kompetanse som kan brukes til noe nyttig krever alltid en prosess.

Nå er det en viss fare for at jeg ønsker å gjøre en allerede god bok til noe annet enn det den er. Brad DeLong gjør litt denne tabben i sin omtale av boken.

‘Seeing like a state’ fanget min interesse fordi jeg ser en relevans til ledelse. Strategi og endringer i bedrifter er ofte løsrevet fra hverdagen til ansatte som møter kunden. Det får ikke like alvorlige konsekvenser som i Stalin-Sovjet, men kan være skadelig nok for en bedrift som prøver å tvinge i gjennom en teoretisk fundert organisasjonsendring.

Legg igjen en kommentar

John Edwards oppdatert

Artikkelen om John Edwards er oppdatert med en link til en biografisk artikkel i Washington Post.

Legg igjen en kommentar

Norske journalister jukser

En journalist i Aftenposten oversatte nærmest en artikkel i Newsweek og presenterte den som sin egen. Etter en kommentar-artikkel av Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv på onsdag måtte utenrikssjef Per Kristian Haugen i Aftenposten beklage.

I norsk media er det nesten mulig å si hvilke utenlandske aviser og magasiner journalisten har lest. Det er greit nok hvis kildene er kreditert, men det skjer langt fra alltid.

Internett har gjort det lett for studenter å gjøre seg skyldig i plagiat. Men det gjør det også lett å avsløre norske journalister som jukser med slumsete kildehenvisninger. Forhåpentligvis vil media-kritikere få mulighet til å sette late journalister på plass.

Legg igjen en kommentar

Kreativt etnisk mangfold

Det er en myte at etnisk mangfold er en trussel mot sosial stabilitet og nasjonal enhet, sier Ragnhild Imerslund i en kronikk i Aftenposten. Hun er informasjonssjef for FNs utviklingsprogram i Norden. Deres årlige rapport ble fremlagt for et par uker siden.

Artikkelen virker veldig defensiv. Evnen til å håndtere kulturelt mangfold er en viktig indikator på kreativitet og evne til å klare seg i en globalisert fremtid. Poenget med å ta i mot flyktninger, asylsøkere og innvandrere er ikke å være snill med hedningene og de fattige. Det er nøvendig for å gjøre Norge klar til å møte fremtiden.

Tidsskriftet Economist applauderer: «While the report is full of feel-good language and social-science jargon, like “participation exclusion” and “living mode exclusion”, it is an interesting first stab at marrying diversity and development, two subjects not often found side-by-side.»

Magasinet tar klare forbehold. Rapporten undervurderer i sin iver etter å promotere kulturelt mangfold kostnadene. Poenget med en slik politikk er ikke å spare penger, men å skape levende, kreative og stabile samfunn.

Norge har på mange måter et godt utgangspunkt. Fremskrittspartiet undergraver våre muligheter for å lykkes med sin konfronterende retorikk. Jeg kvapp til nylig da jeg leste bloggen til Rajan Rishyakran. Her ble en uttalelse fra en Fremskrittsparti-politiker i Kristiansand brukt som eksempel på europeisk intoleranse ovenfor Islam.

Alt dette er ingen motsetning til å ha en restriktiv innvandringspolitikk. Utfordringen er hvordan både flyktninger og folk som vil ha jobb i Norge blir tatt i mot.

Utlendingsdirektoratet må bli mer offensive i forhold til hvem vi slipper inn i Norge. Har folk jobb å gå til bør de bare i unntakstilfeller nektes oppholdstillatelse. Å vise ut grunnløse asylsøkere i løpet av 48 timer er effektiv saksbehandling. La oss bruke samme virkemidler i behandlingen av asylsøkere fra land som sannsynliggjør at de har en rettmessig søknad. Engelske frivillige organisasjoner foreslår dette i følge en artikkel i Guardian.

Legg igjen en kommentar

Spis deg i hjæl

Sammenligninger med dokumentarfilmene til Michael Moore er uunngåelig etter å ha sett ‘Supersize me‘. Regissør Morgan Spurlock har sannsynligvis en slitt VHS med ‘Roger and me’ et eller annet sted i videohylla. Felles for filmene er en kritisk dokumentar med humor og en stuntholdning til journalistikk.

Michael Moore’s gjennombruddsfilm virker som en mer sannsynlig inspirasjon enn den innfallspregede ‘Bowling for Columbine’.  Akkurat som ‘Roger and me’ er ‘Supersize me’ fokusert på et tema.

Situasjonen med enmånders-kula på McDonalds er kunstig og konstruert, men kameraet holder seg på avstand til hva som skjer, som i Cinémae Vérité. Regissøren er ikke påtrengende, belærende og nedlatende ovenfor deltakere i filmen og publikum på den måten som gjør at Michael Moore irriterer meg.

Representanter for McDonalds i Norge har sagt at maten deres selvsagt er usunn. Legene som overvåker eksperimentet er derimot overrasket. De ventet ikke en så radikal forverring i helsetilstanden som filmen demonstrer.

Samtidig er det viktig å huske at dette ikke er vitenskap. Det er et stunt.

Dokumentaren er morsom og vel verdt å se på kino. DVD-hyllen min må derimot klare seg uten ‘Supersize me’. Eneste dokumentaren som snarest må finne veien ditt er ‘Fog of war‘.

Legg igjen en kommentar

Sky Captain og Schwarzenegger oppdatert

To artikler ble oppdatert med mer informasjon i går:

  • Schwarzenegger har løst årets budsjettfloke i California.
  • En av Sky Captains stjerner, Laurence Olivier, gjør en hederlig innsats. Særlig tatt i betraktning at han har vært død i flere år.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: