Ondskapens banalitet

Alle har hørt utrykket. Noen vet at filosofen Hannah Arendt etablerte det. I en bokanmeldelse i Dissent blir vi fortalt hvordan begrepet oppsto og diskusjonen rundt det. I tillegg får vi litt intellektuell ‘Se og Hør’ om kjærlighetsforholdet mellom jøden Arendt og nazisten Heidegger.

I dag har begrepet ondskapens banalitet nærmest glidd inn i dagligtalen. Etter at Hannah Arendt brukte det i en reportasje fra rettsaken mot nazisten Eichmann i 1960 oppsto det enorme bruduljer hvor de fleste fordømte henne på det sterkeste for å beskrive ondskap som banal.

Ondskapens banlitet er et enkelt konsept: «A person who committed the most evil deeds could do so without having a wicked heart or a criminal temperament. » Gjennom populærkulturen er vi vant til å tenke oss et ondt menneske som en matinè-skurk med ønske om verdensherredømme og en manisk latter.

I virkeligheten er de som utfører onde handlinger ganske normale. Ved å definere ondskap som noe ekstraordinært, blir den enklere å forholde seg til. Problemet er at matiné-skurken fjerner oss fra å forstå det onde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: