Archive for juli, 2004

Supermann-mytologi og en dash såpeopera

Supermann har oppnådd en mytologisk status som gjør at selv mennesker som ikke leser tegneserier kjenner hovedtrekkene i historien. ‘Smallville‘ leker med forventningene våre. Alle vet at Clark Kent og Lex Luthor vil bli dødsfiender. De første årene i ungdomsserien er de bestevenner.

Sendingen av Smallville på TVNorge har vært usedvanlig oppdatert i forhold til hva som har gått i USA. Gårsdagens sesongfinale hadde premiere for bare 2 måneder siden.

Episoden starter spektakulært med Kara, navnet på Supergirl i tegneserien, som ankommer gården til familien Kent. Hoveddelen av episoden går dessverre med til en skravlete og omstendelig oppsummering av konfliktene som har bygget seg opp gjennom sesongen: Clark trekkes mellom adoptivfamilien sin og arven fra Krypton, Lex får utløp for sin ødipale følelser ovenfor sin brutal far og Lana drar til Paris.

Finalen gir likevel et sug i magen, særlig øyeblikket da Clark Kent sier i fra til Lex Luthor at vennskapet deres er over. Nå begynner fiendeskapet!

De siste minuttene er en effektiv montasje til klassisk musikk uten dialog som etablerer cliffhangerne til neste sesong: Lex Luthor blir forgiftet, faren til Clark ligger døende og venninnen Chloe ser ut til å være drept i en bombeeksplosjon. Supermann selv er fanget i en annen dimensjon av Jor-El, hans virkelige far.

Ironien i at vi vet mer om hva som skal skje enn hovedpersonene er det mest interessante ved serien. Utviklingen av karakteren til Lex fra å være en velmenende venn av Clark til å bli stadig mer utspekulert er fascinerende.

Smallville tolker Supermann-mytologien på nye måter. Et fanboy-hjerte gleder seg over to episoder hvor Christopher Reeve, skuespilleren fra Supermann-filmene, spiller dr Swann som hjelper Clark Kent med å finne ut mer om sin historie.

Ungdomsserie-faktene med vennskap som spennes til bristepunktet og komplisert kjærlighet er ikke så spennende. Det er bare å innse at dette bidrar til å gjøre serien populær, så vi får godta Lana løpende ut av låven med tårevåte øyne et par ganger til.

I forhold til målestokken Buffy klarer ikke Smallville å være like morsom og engasjerende. De lange linjene i plottet, særlig i de sentrale konfliktene, er der. Mindre plotelementer utvikles ikke like godt.

Spørsmålet er nå hvordan neste sesong nøster opp de løse trådene fra finalen. Fra nyhetsmeldinger vet vi at to nye viktige karakterer vil bli introdusert: En fyr Lana traff i Paris og Lois Lane! Foreløpig er ikke Clark Kents fremtidige store kjærlighet interessert i journalistikk, så det skal bli spennende å se hvordan denne karakteren utvikler seg.

Episoden går i reprise lørdag kl 17.10.

Legg igjen en kommentar

Humaniora og ledelse

Dagens Næringsliv har en fast spalte hvor ledere blir spurt hva de har på nattbordet. Hamsun, Mankell, Ona Fyr og dokumenter er gjengangere i de tilfellene hvor ikke intervju-objektet prøver å ro seg unna spørsmålet. Hvordan er det mulig å være kreativ i jobben sin uten input fra andre fagfelt?

Nå er sikkert ikke akademikere noe bedre. Det er nok langt mer behagelig å stelle med sine egne prosjekter på Blindern enn å bli konfrontert med næringslivets ekle spørsmål og krav.

Heldigvis finnes det eksempler der humaniora, politikk og næringsliv kan møtes.

Filosofi er bare teori som ikke kan brukes til noe nyttig. Før en en konferanse i Seville om hva filosofer kunne si om risiko, var dette Robert Matthews holdning til faget.

En artikkel i Telegraph forteller hvordan konferansen overbeviste han om at filosofi hadde noe å bidra med i debatten om handel av gen-modifisert mat: «As such, the scientific data each side wheels out to support their case is irrelevant: as their pre-existing beliefs about what is important are so different, data alone can never bring a consensus.» Filosofi har en del verktøy som kan bidra til en bedre debatt og klargjøring av forutsetninger.

På fagfeltet historie har Stephen E. Ambrose flere bestselgere bak seg, for eksempel bøkene TV-serien ‘Krigens brorskap’ og Spielbergs ‘Saving private Ryan’ bygger på. Han hadde en liten Alnæs-skandale, men har klart å reise seg igjen.

I et intervju i Fast Company bruker han flere eksempler fra historien som ledere kan lære av.

Byggingen av den transkontinentale jernbanen over USA etter borkerkrigen har mange likhetstrekk med IT-boblen i vår nære fortid. Krigen hadde lært lederne av arbeidet med å bygge jernbanen en type ledelse som var nødvendig for å lykkes, mener Ambrose: «Decision making, communications, and logistics — these all grew out of war. Who the hell among managers would ever know how to feed 10,000 people? Alexander the Great knew how to feed people.»

Uansett hvilken innfallsvinkel man bruker, er det mange idéer å hente på utveksling av tanker over faggrensene. Verden over er det vanntette skott mellom naturfag og humaniora. Norge er mer spesielle i sin atskillelse av ledelse fra humaniora. Man skal ikke lenger enn til Carlsberg-styret i Danmark for å finne et eksempel på en stor bedrift som bruker tankekraften til humaniora på en aktiv måte.

Legg igjen en kommentar

Hårreisende asiatisk action

I Jackie Chans velmaktsdager, før han flyttet til Hollywood, viste klipp under rulleteksten skadene som oppsto under stunts. På slutten av traileren til ‘Ong Bak’ sitter stunt-mannen med store smerter i en rullestol. Maken til halsbrekkende martial arts er det lenge siden jeg har sett. Ryktene sier at stunt-mannen er motstander av vaiere og annet juks. Det gjør klippene desto mer imponerende.

Den franske regissøren og produsenten Luc Besson er i ferd med å klippe sammen en versjon av filmen for det vestlige markedet.

Legg igjen en kommentar

Russisk mafia-thriller

Populærkultur definerer i stor grad nasjonal karakter i den moderne verden. ‘Anti-killer’ bygger  på en bestselgende bok og var den mest populære filmen i Russland 2002. Filmen kan derfor si mer om landet enn en Hans-Wilhelm Steinfeld-reportasje.

En politimann går i fengsel under Sovjet-tiden. Når han blir sluppet fri er alt i byen styrt av flere konkurrerende gjenger med brutal mafia. Politiet og alle andre samfunnsinstitusjoner er maktesløse. Midt i denne situasjonen slippes en gammeldags kommunistisk purk løs. Drømmen om å reise til Cuba blir ikke oppfylt før kaoset blant gjengene er ordnet opp i.

I begynnelsen av filmen er situasjonen ganske uoversiktlig med 3 hovedgrupper og flere undergrupper som konkurrer om makten. Det er heller ikke alltid klart hva som er flashback og nåtid. For en gangs skyld savnet jeg at noen stoppet opp og holdt et lite foredrag. Litt exposition hadde vært av det gode.

I fjor ble filmen og ekstra scener brukt til å lage en TV-serie i 3 episoder. Kanskje var den politiske situasjonen i mafiaen klarere da. Først halvveis ut i filmen forsto jeg hva som egentlig foregikk.

Situasjonen er typisk pulp i sin brutalitet og moralske ambivalens. Amerikanske mafia-filmer har nok påvirket ‘Anti-killer’, men stoffet er omformet og gjort russisk.

De store action-scenene er kaotiske og temmelig cheesy. En herlig røre av slag, spark, skudd og umotiverte bil-eksplosjoner imponerer ikke meg – selv i slow-motion. I mindre scener, hvor regissøren ikke har overlatt all kontroll til stunt-menn og klipperen, fungere det bedre. En knivkamp mellom en av mafia-lederne og en politimann mot slutten engasjerte meg mer enn de store action-scenene.

‘Anti-killer’ er en thriller-utgave av den tyske filmen ‘Goodbye, Lenin!’. Grunnen til suksessen i Russland ligger nok i spenningsforholdet mellom et kaotisk, voldelig mafia-miljø og et nostalgiske forholdet til Sovjet-tiden. Med sine pulp-røtter vil den neppe i like stor grad gå hjem blant Gimle- og Cinematek-gjengere.

Filmtidsskriftet Kinokultura har publisert en grundig omtale av Anti-Killer. New York Times hadde tidligere i uken en omtale av en ny russisk film, ‘Night watch’, som slår alle sommerens store Hollywood-filmene ned i støvlene.

Legg igjen en kommentar

Overfladiske europeere

For fire år siden skrev flere norsk aviser om en reise-artikkel i New York Times hvor norsk gjestfrihet fikk gjennomgå. Telemarks-bonden som eide stedet som ble omtalt tok kraftig til motmæle. Han uttalte at amerikanske turister som bare var interessert i McDonalds var uønsket.

Den upopulære gjesten, journalisten Bruce Bawer, har nå skrevet et essay i Hudson Review hvor han tar for seg Europas holdning til USA på bakgrunn av ferske bøker og egne opplevelser. Store deler av hans erfaring er fra Norge, så vi får kanskje mer oppmerksomhet enn vi kunne ønske oss.

Negative holdninger til USA gjennomsyrer media og meninger i Norge og Europa. Amerikanere har vanligvis ikke vår verdensdel høyt nok oppe på radaren til å gidde å ta til motmæle. En grundig og rasjonell gjennomgang av europeeres holdning til USA er derfor både interessant og underholdende.

I utgangspunktet var Bruce Bawer imponert over et land der de fleste leste flere aviser om dagen. Etter en stund begynt han å se på innholdet, hva vi leste. Da var han mindre imponert.

Etter hans mening er nordmenns kunnskap om USA langt mindre enn vi tror. Stort sett er den basert på film og TV. Som eksempel nevner han «the sixtyish Norwegian author and psychologist who, at the annual dinner of a Norwegian authors’ society, told me she’d been to San Francisco but never to California. » Og vi som trodde det bare var amerikanere som hadde dårlig geografi-kunnskap!

Færre leser aviser i USA, men det er ikke tvil om at kvaliteten på de store amerikanske avisene er høy. Bredden i synspunkter er dessuten langt større enn i Norge: «[W]hile Americans’ relative indifference to foreign news is certainly nothing to crow about, the provincial focus of Norwegian news reporting and public-affairs programming can feel downright claustrophobic… Most Norwegians are so accustomed to being presented with only one position on certain events and issues (such as the Iraq War) that they don’t even realize that there exists an intelligent alternative position. »

Jeg har irritert meg over det samme selv. Nordmenn var overbevist om at de kunne vite hvordan Scwharzegger ville fungere som guvernør ved å ha sett han spille enkle action-helter på film.

Reel debatt om Irak-krigen var nesten fraværende. Alle var mot krig eller veldig mot krig. Et ordskifte med så liten spennvidde i synspunkter kan knapt kalles en diskusjon.

Legg igjen en kommentar

Fullt CSI-team igjen

Tidligere i uken fikk to av skuespillerne i TV-serien CSI sparken etter harde lønnsforhandlinger. Nå melder Yahoo at de er tilbake. Karakterene deres Sara Sidle og Nick Stokes ville nok bli savnet. Las Vegas-utgaven av CSI har funnet en bra balanse i teamet som det ville vært synd å ødelegge.

Legg igjen en kommentar

Ukens amerikanske filmpremierer

Når til og med Harry Knowles på Ain’t It Cool News slakter ‘Catwoman‘, så er det ikke håp: «[R]ewarding this film with box office dollars will just breed further contempt for the medium.» Han pleier som regel å se det positive i alle filmer. Stinkbomben Van Helsing likte han ganske godt. Generelt er det lenge siden en film har blitt utsatt for en så unison slakt.

Da er ‘Bourne Supermacy‘ mer lovende. ‘Bourne identity’ i 2002 var en hyggelig overaskelse. Produksjonen hadde vært preget av krangel og uoverenstemmelser. Uansett hvordan pølsen ble stappet, resultatet var en voksen og spennende action-film.

Mann som våkner opp uten hukommelse er den ultimate hooken på en historie. Helten og publikum er i samme situasjon og må sammen finne ut hva som skjer. David Edelstein i Slate mener den siste filmen på en måte er eksistensialistisk: «Bourne doesn’t have much of a self, but he acts. The Bourne Supremacy doesn’t have much of a self, either, but that marvelous action is identity enough.»

Med unntak av regissøren, er laget bak det samme. Et tilskudd til skuespillerne er Oksana Akinshina. Hun spilte hovedrollen i Lilja 4-Ever. I ‘Bourne’ spiller hun en liten rolle som en jente som Jason Bournes gjennom et attentat sørget for ble foreldreløs.

Historien høres nesten nostalgisk ut med sine spioner i en verden uten terrorisme. Omtalene er overveiende positive, selvom plot og skuespillere ikke er bedre enn de må være. Mine to favoritt-kritikere, Charles Taylor i Salon og David Edelstein, poengterer gode løsninger på action-scenene i oppfølgeren. Hong Kong-action begynner å bli en klisjé, derfor er det godt å vite at klassisk amerikansk action fremdeles kan utføres bra.

Norsk premiere er 1. oktober.

Legg igjen en kommentar

Supermann, Schwarzenegger og Donnie Darko oppdatert

På artiklene om den nye Supermann-filmen, guvernør Schwarzenegger og Donnie Darko er det lagt til mer informasjon.

Legg igjen en kommentar

Informasjonsflyt nødvendig for å unngå 9/11

Mangel på fantasi blir fremhevet i overskriften i Aftenposten som grunnen til hvordan 9/11 kunne skje. Her har nok avisen lagt litt for stor vekt på uttalelsene fra kommisjonens leder, Thomas Kean, under pressekonferansen når resultatet ble lagt frem. Rapporten som helhet gir ikke grunnlag for å hevde dette.

VG og Dagsavisen legger vekt på alle mulighetene etterretningsorganisasjonene hadde til å legge kjelker i veien for terroristene. Dagbladet beskriver øverst i artikkelen foreslåtte reformer for å gjøre USA mer foreberedet på å håndtere lignende utfordringer i fremtiden.

Interessant å se hvor forskjellig innfallsvinkler norske aviser har til rapporten. Med et omfattende dokument på flere hundre sider er det vanskelig å gi et dekkende og enhetlig sammendrag. Jeg liker nok Dagbladets positive vinkling best, mens Aftenposten kommer dårligst ut.

En artikkel i Slate mener mangelen på incentiver for å samarbeide og bringe frem informasjon var hovedårsaken til katastrofen. Dersom etterretningen ikke føler at presidenten er interessert i informasjon, vil den ikke nå frem til han. Rapportene fra undersøkelser av etterretningsarbeidet foran Irak-krigen i USA og England har vist dette til fulle.

Omorganiseringer av etterretningen er forsøkt før, men det hjelper lite hvis det ikke er en kultur for å utveksle informasjon og diskutere åpent.

Legg igjen en kommentar

Skjevt blikk på sosiale konvensjoner II

En oppdagelse på tegneseriefronten mens jeg var i USA var ‘Rhymes with orange‘. Poenget er nettopp at ingenting rimer på appelsin på engelsk. Serien tar for seg de små merkverdighetene i hverdagen.

Stripene føles ikke like friske som for et par år siden, men serien er et deilig avbrekk fra serier som tvinger en vits ut av et rollegalleri i løpet av tre ruter. Sjekk ut arkivet på ‘Favorites’ som er sortert på temaer. Katter og hunder er en sikker vinner.

En stund vurderte jeg å beskrive serien som ‘Larsson for jenter’, men nei… Jeg lar heller ‘Rhymes wiht orange’ tale for seg selv.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: