Archive for juli, 2004

Virkelighetens David Palmer?

Norske aviser er veldig fokusert på ekteparet Clinton i dekningen av demokratenes kongress. Vel så interessant er nye stjerner som har fått en sjanse til å vise seg frem for et nasjonalt publikum. Etter at senator-kandidaten Barack Obama ble satt opp på en prominent plass på dagsorden, har mange fått øynene opp for dette politiske talentet. Reaksjonenetalen hans i går kveld har vært overveldende positive.

For noen måneder siden møtte en demokratisk politiker George Bush på trappen til kongressen. Under samtalen som fulgte sperret plutselig presidenten opp øynene. Mannen han snakket med hadde en button på jakkeslaget hvor det sto Obama. Navnet kan jo lett misforstås. Etter å ha summet seg sa Bush: «Han har jeg aldri hørt om». «Det vil du snart gjøre», forsikret den politiske politikeren.

Washington Post presenterte Barack Obama i en artikkel i går. Her har vi en mann som ligger godt an til å bli den første afro-amerikanske presidenten.

Legg igjen en kommentar

Smart datamaskin

Min første datamaskin var en VIC20. Først og fremst ble den brukt til å kopiere spill i så enorme mengder at det knapt ble tid til å spille. Litt tid ble det igjen til programmering i BASIC. Utgangspunktet var ofte bøker eller blader med programlinjer som nitidig ble tastet inn. Noe lærte vi av å prøve å forstå programmene. Jeg har ikke peil på html-kode, men hackingen som er gjort på denne Blogger-templaten er et resultat av det jeg lærte den gangen.

Et program jeg husker godt er en lite AI-lignende rutine som lærte enkle egenskaper ved gjenstander ved å koble adjektiv til dem. På siden 20Q.net er det en voksen utgave av dette programmet som bruker det klassiske spillet ’20 spørsmål’ for å konstruere kunstig intelligens.

Du tenker på et hvilket som helst ord. Programmet spør deg spørsmål om det du tenker på som skal besvares. I løpet av 20 spørsmål skal datamaskinen gjette hva du tenker på. Mitt første ord var fjell og jeg formelig kvapp til da datamaskinen klarte det uten problemer.

Stjernekikkert og hjerne gikk ikke så bra. Da programmet etter noen ekstraspørsmål kom frem til riktig svar, ble jeg irettesatt for spørsmål med gale og uklare svar. Vi blir riktignok forklart at ingen svar er gale. Hvis mange etterhvert velger å tolke ordet på samme måte som meg, vil programmet bevege seg mot min forståelse av ordet. Likevel synes jeg å merke en litt fornærmet tone i oppsummeringen. Datamaskinen vil vel også gjerne vinne!

Legg igjen en kommentar

Presidentkandidat Kerry

Demokratene er klar til å krone sin presidentkandidat i Boston. Da kan det passe med et grundig portrett av John Kerry. Media flommer over av artikler om mannen, men New Yorker er grundigere og bedre enn det fleste.

Tillegg 28/07:

Her er en kandidat med dikt på nattbordsskuffen. På pressekonferanse for å annonsere visepresidentkandidat, brukte Kerry følgende linje fra poeten Langston Hughes: «‘Let America be America again.» Dette får CBC til å vurdrer hvilken rolle poesi har spilt i amerikansk politikk.

Legg igjen en kommentar

Supermann-mytologi og en dash såpeopera

Supermann har oppnådd en mytologisk status som gjør at selv mennesker som ikke leser tegneserier kjenner hovedtrekkene i historien. ‘Smallville‘ leker med forventningene våre. Alle vet at Clark Kent og Lex Luthor vil bli dødsfiender. De første årene i ungdomsserien er de bestevenner.

Sendingen av Smallville på TVNorge har vært usedvanlig oppdatert i forhold til hva som har gått i USA. Gårsdagens sesongfinale hadde premiere for bare 2 måneder siden.

Episoden starter spektakulært med Kara, navnet på Supergirl i tegneserien, som ankommer gården til familien Kent. Hoveddelen av episoden går dessverre med til en skravlete og omstendelig oppsummering av konfliktene som har bygget seg opp gjennom sesongen: Clark trekkes mellom adoptivfamilien sin og arven fra Krypton, Lex får utløp for sin ødipale følelser ovenfor sin brutal far og Lana drar til Paris.

Finalen gir likevel et sug i magen, særlig øyeblikket da Clark Kent sier i fra til Lex Luthor at vennskapet deres er over. Nå begynner fiendeskapet!

De siste minuttene er en effektiv montasje til klassisk musikk uten dialog som etablerer cliffhangerne til neste sesong: Lex Luthor blir forgiftet, faren til Clark ligger døende og venninnen Chloe ser ut til å være drept i en bombeeksplosjon. Supermann selv er fanget i en annen dimensjon av Jor-El, hans virkelige far.

Ironien i at vi vet mer om hva som skal skje enn hovedpersonene er det mest interessante ved serien. Utviklingen av karakteren til Lex fra å være en velmenende venn av Clark til å bli stadig mer utspekulert er fascinerende.

Smallville tolker Supermann-mytologien på nye måter. Et fanboy-hjerte gleder seg over to episoder hvor Christopher Reeve, skuespilleren fra Supermann-filmene, spiller dr Swann som hjelper Clark Kent med å finne ut mer om sin historie.

Ungdomsserie-faktene med vennskap som spennes til bristepunktet og komplisert kjærlighet er ikke så spennende. Det er bare å innse at dette bidrar til å gjøre serien populær, så vi får godta Lana løpende ut av låven med tårevåte øyne et par ganger til.

I forhold til målestokken Buffy klarer ikke Smallville å være like morsom og engasjerende. De lange linjene i plottet, særlig i de sentrale konfliktene, er der. Mindre plotelementer utvikles ikke like godt.

Spørsmålet er nå hvordan neste sesong nøster opp de løse trådene fra finalen. Fra nyhetsmeldinger vet vi at to nye viktige karakterer vil bli introdusert: En fyr Lana traff i Paris og Lois Lane! Foreløpig er ikke Clark Kents fremtidige store kjærlighet interessert i journalistikk, så det skal bli spennende å se hvordan denne karakteren utvikler seg.

Episoden går i reprise lørdag kl 17.10.

Legg igjen en kommentar

Humaniora og ledelse

Dagens Næringsliv har en fast spalte hvor ledere blir spurt hva de har på nattbordet. Hamsun, Mankell, Ona Fyr og dokumenter er gjengangere i de tilfellene hvor ikke intervju-objektet prøver å ro seg unna spørsmålet. Hvordan er det mulig å være kreativ i jobben sin uten input fra andre fagfelt?

Nå er sikkert ikke akademikere noe bedre. Det er nok langt mer behagelig å stelle med sine egne prosjekter på Blindern enn å bli konfrontert med næringslivets ekle spørsmål og krav.

Heldigvis finnes det eksempler der humaniora, politikk og næringsliv kan møtes.

Filosofi er bare teori som ikke kan brukes til noe nyttig. Før en en konferanse i Seville om hva filosofer kunne si om risiko, var dette Robert Matthews holdning til faget.

En artikkel i Telegraph forteller hvordan konferansen overbeviste han om at filosofi hadde noe å bidra med i debatten om handel av gen-modifisert mat: «As such, the scientific data each side wheels out to support their case is irrelevant: as their pre-existing beliefs about what is important are so different, data alone can never bring a consensus.» Filosofi har en del verktøy som kan bidra til en bedre debatt og klargjøring av forutsetninger.

På fagfeltet historie har Stephen E. Ambrose flere bestselgere bak seg, for eksempel bøkene TV-serien ‘Krigens brorskap’ og Spielbergs ‘Saving private Ryan’ bygger på. Han hadde en liten Alnæs-skandale, men har klart å reise seg igjen.

I et intervju i Fast Company bruker han flere eksempler fra historien som ledere kan lære av.

Byggingen av den transkontinentale jernbanen over USA etter borkerkrigen har mange likhetstrekk med IT-boblen i vår nære fortid. Krigen hadde lært lederne av arbeidet med å bygge jernbanen en type ledelse som var nødvendig for å lykkes, mener Ambrose: «Decision making, communications, and logistics — these all grew out of war. Who the hell among managers would ever know how to feed 10,000 people? Alexander the Great knew how to feed people.»

Uansett hvilken innfallsvinkel man bruker, er det mange idéer å hente på utveksling av tanker over faggrensene. Verden over er det vanntette skott mellom naturfag og humaniora. Norge er mer spesielle i sin atskillelse av ledelse fra humaniora. Man skal ikke lenger enn til Carlsberg-styret i Danmark for å finne et eksempel på en stor bedrift som bruker tankekraften til humaniora på en aktiv måte.

Legg igjen en kommentar

Hårreisende asiatisk action

I Jackie Chans velmaktsdager, før han flyttet til Hollywood, viste klipp under rulleteksten skadene som oppsto under stunts. På slutten av traileren til ‘Ong Bak’ sitter stunt-mannen med store smerter i en rullestol. Maken til halsbrekkende martial arts er det lenge siden jeg har sett. Ryktene sier at stunt-mannen er motstander av vaiere og annet juks. Det gjør klippene desto mer imponerende.

Den franske regissøren og produsenten Luc Besson er i ferd med å klippe sammen en versjon av filmen for det vestlige markedet.

Legg igjen en kommentar

Russisk mafia-thriller

Populærkultur definerer i stor grad nasjonal karakter i den moderne verden. ‘Anti-killer’ bygger  på en bestselgende bok og var den mest populære filmen i Russland 2002. Filmen kan derfor si mer om landet enn en Hans-Wilhelm Steinfeld-reportasje.

En politimann går i fengsel under Sovjet-tiden. Når han blir sluppet fri er alt i byen styrt av flere konkurrerende gjenger med brutal mafia. Politiet og alle andre samfunnsinstitusjoner er maktesløse. Midt i denne situasjonen slippes en gammeldags kommunistisk purk løs. Drømmen om å reise til Cuba blir ikke oppfylt før kaoset blant gjengene er ordnet opp i.

I begynnelsen av filmen er situasjonen ganske uoversiktlig med 3 hovedgrupper og flere undergrupper som konkurrer om makten. Det er heller ikke alltid klart hva som er flashback og nåtid. For en gangs skyld savnet jeg at noen stoppet opp og holdt et lite foredrag. Litt exposition hadde vært av det gode.

I fjor ble filmen og ekstra scener brukt til å lage en TV-serie i 3 episoder. Kanskje var den politiske situasjonen i mafiaen klarere da. Først halvveis ut i filmen forsto jeg hva som egentlig foregikk.

Situasjonen er typisk pulp i sin brutalitet og moralske ambivalens. Amerikanske mafia-filmer har nok påvirket ‘Anti-killer’, men stoffet er omformet og gjort russisk.

De store action-scenene er kaotiske og temmelig cheesy. En herlig røre av slag, spark, skudd og umotiverte bil-eksplosjoner imponerer ikke meg – selv i slow-motion. I mindre scener, hvor regissøren ikke har overlatt all kontroll til stunt-menn og klipperen, fungere det bedre. En knivkamp mellom en av mafia-lederne og en politimann mot slutten engasjerte meg mer enn de store action-scenene.

‘Anti-killer’ er en thriller-utgave av den tyske filmen ‘Goodbye, Lenin!’. Grunnen til suksessen i Russland ligger nok i spenningsforholdet mellom et kaotisk, voldelig mafia-miljø og et nostalgiske forholdet til Sovjet-tiden. Med sine pulp-røtter vil den neppe i like stor grad gå hjem blant Gimle- og Cinematek-gjengere.

Filmtidsskriftet Kinokultura har publisert en grundig omtale av Anti-Killer. New York Times hadde tidligere i uken en omtale av en ny russisk film, ‘Night watch’, som slår alle sommerens store Hollywood-filmene ned i støvlene.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: