‘Dido og Aeneas’ er en perfekt opera. Barokken er min yndlingsepoke når det gjelder musikk. Dessuten er hele stykket ikke stort lenger enn en Sopranos-episode. Da er det mulig å rekke en lang middag først, et kafè-besøk etterpå og likevel komme hjem før midnatt.
I flere år har jeg sett etter en oppsetning av ‘Dido og Aenas’, men uten å lykkes. I går ble operaen satt opp i en konsertversjon i forbindelse med Oslo Kammermusikkfestival. Så jeg løp for å kjøpe billetter.
Konsertversjonen i Universitets Aula i går var bra og solid. Norsk publikum har en tendens til å ta av litt i overkant under applausen. Trampeklapp på hver pokkers forestilling blir bare pinlig. Riktignok var det mer fortjent her enn i mange andre tilfeller hvor publikum har gått amok i Den Norske Operaen eller på teater.
Ingen grunn til å vente for lenge med å sette opp ‘Dido og Aeneas’ på nytt.
