Tragisk sang

‘Dido og Aeneas’ er en perfekt opera. Barokken er min yndlingsepoke når det gjelder musikk. Dessuten er hele stykket ikke stort lenger enn en Sopranos-episode. Da er det mulig å rekke en lang middag først, et kafè-besøk etterpå og likevel komme hjem før midnatt.

I flere år har jeg sett etter en oppsetning av ‘Dido og Aenas’, men uten å lykkes. I går ble operaen satt opp i en konsertversjon i forbindelse med Oslo Kammermusikkfestival. Så jeg løp for å kjøpe billetter.

Konsertversjonen i Universitets Aula i går var bra og solid. Norsk publikum har en tendens til å ta av litt i overkant under applausen. Trampeklapp på hver pokkers forestilling blir bare pinlig. Riktignok var det mer fortjent her enn i mange andre tilfeller hvor publikum har gått amok i Den Norske Operaen eller på teater.

Ingen grunn til å vente for lenge med å sette opp ‘Dido og Aeneas’ på nytt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: