Archive for september 2, 2004

Sjarmerende drittsekk i historisk pulp

Anti-helt får en ny betydning etter å ha lest om Harry Flashmans bedrifter. Han stjeler og snyter seg gjennom store deler av 1800-tallet. Til tross for at Flashman raver fra den ene konflikten til den andre, prøver han alltid å snike seg unna alt som måtte smake av heltemot.

Første bok foregår under britenes nederlag i Afghanistan 1839 – 42. I ‘Royal Flash’ møter vår helt Otto Bismarck og den danske prins Carl Gustaf. Eventyret minner om ‘Fangen på Zelda’, hvor Flashmans likhet med prinsen utnyttes til et skummelt komplott.

Godt skrevet og raskt leste eventyrbøker kommer knapt ut lenger. Bestselgere må veie et tonn. Suksessen til ‘Da Vinci-koden’ viser forlagsbransjen at godt skrivehåndverk spiller liten rolle for bra salg. Så da er det like greit å lese bøker som fremdeles holder seg godt etter 35 år.

To ting, foruten solide og godt fortalte historier, gjør at jeg gleder meg over Flashman:

  • Helten beveger seg som en Zelig mellom virkelige begivenheter og historiske personligheter. Etter en bok har jeg lært litt. Etterpå er det morsomt å slå opp og finne en mer objektiv beskrivelse av historiens oppfatning av det Flash opplevde.
  • Hovedpersonen handler på tvers av våre forventninger. Holdningene hans er befriende lite politiske korrekte. Forfatteren George MacDonald Fraser skaper en herlig ironi ved å beskrive en entusiastisk, feig, imperalistisk mannsgris fortalt i jeg-stil lest med et moderne perspektiv.

De som har lest flere bøker i serien sier at bøkene stivner i sine egne konvensjoner etterhvert. Det er nå noe av sjarmen med skikkelig pulp, da. Foreløpig ser jeg frem til å lese neste bok.

10 bøker er utgitt i serien The Flashman Papers.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Björk knapt populærmusikk

Vespertine, den forrige CDen til Björk, var det umulig å få til å feste seg. Den endte opp med å samle støv på hylla og i IPoden. Likevel har Björk laget så mye bra tidligere at jeg kjøpte Medùlla uhørt.

Kritikkene i begynnelsen av uken i norske aviser ga Björk 4 på terningene. Bra og irriterende var dommen. Med eksperimentell bruk av så å si utelukkende vokaler kan platen knapt kalles populærmusikk. Den ligger nærmere Ultima-festivalen enn hit-lister.

I motsetning til Vespertine festet musikken seg nesten umiddelbart i hodet mitt. Joda, det er et par enerverende låter jeg får lyst til å kaste i veggen. Men i all hovedsak er musikken melodiøs. I løpet av en låt skjer det utrolig mye spennende i utviklingen av musikken og arrangementet.

Noen stor salgssuksess blir platen neppe, men jeg gir den en femmer på terningen.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: