Samuraier er tema for Cinemateket i september og oktober. Fire filmer som nok er nye bekjentskap for de fleste norske kinogjengere blir vist de nærmeste ukene. Programmet styrer unna samurai-sviskene som har vært vist på norske filmklubber de siste årene.
Interessen for å se Akira Kurosawas ‘Syv samuraier’ og ‘Yojimbo’ har vokst gjennom westernvarianter lagd i Hollywood og av Sergio Leone. ‘Rashomon’ har blitt et begrep for en historie som fortelles sett fra flere synsvinkler uten e objektiv versjon som avslutning. Tidligere i år kunne vi se Takeshi Kitanos ‘Zatôichi’ om den blinde samuraien som svinger seg både i sverddans og musical-nummer.
‘Harakiri’ het første film i Cinematekets samuraiserie. Historien foregår i en periode hvor tusenvis av krigere plutselig blir arbeidsløse. I sin fortvilelse over å ikke kunne leve ut samurai-kodeksen på en verdig måte, oppsøker de en krigsherre og ber om å få gjøre rituelt selvmord. Ofte ble harakiri brukt som krisemaksimering. Krigeren håpet å presse en jobb eller litt penger ut av herskeren.
Filmen starter med en samurai oppsøker en hersker med ønske om å utføre harakiri. Han blir fortalt en historie om et selvmord som går forferdelig galt. Mens forberedelsene blir gjort forteller samuraien sin livshistorie. Om ikke fortellingen er fullt så finurlig som i ‘Rashomon’ og Hong Kong sverddramaet ‘Hero’, så folder den seg ganske elegant ut.
En større action-scene blir det også tid for mot slutten. Hva er vel en samurai-film uten sverdkamp? Vi får klassisk japansk fekting i femtitallsstil. De kjempende står i duellstilling, det blir et intenst og voldsomt utbrudd, deretter går alle tilbake i duellstilling før det igjen braker løs.
Konflikten mellom samuraikodeksen og individets verdighet er hovedtema i filmen.
De neste filmene i serien er ‘Helvetets porter’ (19. og 21. september), ‘Gull’ (30. september og 1. oktober) og ‘Tabu’ (21. og 22. oktober).
—
Tillegg 20.09.
‘Helvetes Porter‘ var mer melodrama enn samurai. Det var litt som å se et klassisk gresk skjebnedrama. Alle kjenner historien og vet hvordan det går: Lidenskap og æresfølelse ute av kontroll fører til død og fordervelse. Filmen vant i Cannes i 1953 og hadde ‘verdig og kjedelig’ vibber.
Et stort pluss var innledningen til filmkritiker Harald Kolstad.
Legg igjen en kommentar