Samuraier svinger sverdet

Samuraier er tema for Cinemateket i september og oktober. Fire filmer som nok er nye bekjentskap for de fleste norske kinogjengere blir vist de nærmeste ukene. Programmet styrer unna samurai-sviskene som har vært vist på norske filmklubber de siste årene.

Interessen for å se Akira Kurosawas ‘Syv samuraier’ og ‘Yojimbo’ har vokst gjennom westernvarianter lagd i Hollywood og av Sergio Leone. ‘Rashomon’ har blitt et begrep for en historie som fortelles sett fra flere synsvinkler uten e objektiv versjon som avslutning. Tidligere i år kunne vi se Takeshi Kitanos ‘Zatôichi’ om den blinde samuraien som svinger seg både i sverddans og musical-nummer.

‘Harakiri’ het første film i Cinematekets samuraiserie. Historien foregår i en periode hvor tusenvis av krigere plutselig blir arbeidsløse. I sin fortvilelse over å ikke kunne leve ut samurai-kodeksen på en verdig måte, oppsøker de en krigsherre og ber om å få gjøre rituelt selvmord. Ofte ble harakiri brukt som krisemaksimering. Krigeren håpet å presse en jobb eller litt penger ut av herskeren.

Filmen starter med en samurai oppsøker en hersker med ønske om å utføre harakiri. Han blir fortalt en historie om et selvmord som går forferdelig galt. Mens forberedelsene blir gjort forteller samuraien sin livshistorie. Om ikke fortellingen er fullt så finurlig som i ‘Rashomon’ og Hong Kong sverddramaet ‘Hero’, så folder den seg ganske elegant ut.

En større action-scene blir det også tid for mot slutten. Hva er vel en samurai-film uten sverdkamp? Vi får klassisk japansk fekting i femtitallsstil. De kjempende står i duellstilling, det blir et intenst og voldsomt utbrudd, deretter går alle tilbake i duellstilling før det igjen braker løs.

Konflikten mellom samuraikodeksen og individets verdighet er hovedtema i filmen.

De neste filmene i serien er ‘Helvetets porter’ (19. og 21. september), ‘Gull’ (30. september og 1. oktober) og ‘Tabu’ (21. og 22. oktober).

Tillegg 20.09.

Helvetes Porter‘ var mer melodrama enn samurai. Det var litt som å se et klassisk gresk skjebnedrama. Alle kjenner historien og vet hvordan det går: Lidenskap og æresfølelse ute av kontroll fører til død og fordervelse. Filmen vant i Cannes i 1953 og hadde ‘verdig og kjedelig’ vibber.

Et stort pluss var innledningen til filmkritiker Harald Kolstad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: