Archive for september 12, 2004

Oppsummering av filmuken

En travel uke på kino og foran TV-skjermen. To planlagte Bollywood-filmer gikk i vasken, men ellers har det blitt usunne mengder med film.

Førpremieren på ‘Dodgeball‘, eller ‘Kanonball’ på norsk, innfridde forventningene mine om at den ville være en av årets morsomste filmer. Stort bedre blir ikke en dum komedie. Fysisk komikk i bøttevis, tidvis smart verbal humor, gode karakterer og en historie som beveger seg akkurat passe langt fra klisjéene. Det er lenge siden jeg lo så mye på kino.

Hong Kong-filmen ‘Infernal Affairs’ har bygd opp ganske mye hype de siste par årene. Med god grunn. Filmen er en bunnsolid gangster-thriller. Triaden og politiet står mot hverandre. Begge har en tyster gjemt på den andre siden. Filmen følger undercover-agentene i et intenst høk-over-høk spill.

Fantastisk å se en så frisk gangster-film. I det siste har Sopranos vært det eneste som har holdt mål i genren. Filmen bruker det beste fra Kina og Hollywood til å lage en elegant fortelling.

To oppfølgere har kommet i Hong Kong siden den første filmen kom ut i 2002. Ryktene sier at Martin Scorsese skal lage en amerikansk versjon med Leonardo DiCaprio og Matt Damon i hovedrollene.

USA er i en mellomperiode mellom sommer- og høst-filmene. Det er lite som ser fristende ut.

‘Resident Evil: The Apocalypse‘ er nok en oppfølger få egentlig ønsket. Første filmen var bygd på et dataspill og ble en godt under middels action-grøsser. Skal vi tro kritikerne er andre runden dårligere enn den første. Eneste grunn til å se denne er Milla Jovovich i hovedrollen som dama som vet å ta knekken på uendelig mengder med zombier.

Forrige uke sa en kritiker at plottet i ‘Wicker Park’ kunne vært løst med en mobiltelefon som virket. I ‘Cellular‘ er mobilen motoren som driver filmen.

Kim Basinger er kidnappet. Telefonen i rommet blir knust, men damen kan sine ting. Hun klarer å skru sammen apparatet og få ringt ett enkelt nummer. På tråden med en tilfeldig fyr må hun finne ut hvorfor hun er kidnappet, redde sønnen og finne en måte å slippe ut på.

Gimmicken fungerer i følge flere kritikere bedre enn man skulle tro. Kim Basinger og mobil-fyren virker ikke så spennende, men William Macy (Fargo og Magnolia) og Jason Stratham (Lock, Stock and Two Smoking Barrels og The Transporter) leverer som regel varene.

Legg igjen en kommentar

USA fanget av egen suksess

New York Reviews of Books har i siste nummer en imponerende samling artikler som går gjennom President Bush fadeser.

Arthur Schlesinger Jr har en interessant analyse av hvordan USA er fjernt fra tidligere tiders empirier. Makten over andre land er høyst illusorisk:

«[…] Washington, far from ruling an empire in the old sense, has become the virtual prisoner of its client states.

This was the case notably with South Vietnam in the 1960s, and it has been the case ever since with Israel. Governments in Saigon forty years ago and in Tel Aviv today have been sure that the United States, for internal political reasons, would not apply the ultimate sanction by withdrawing support. They therefore defied American commands and demands with relative impunity.

Pakistan, Taiwan, Egypt, South Korea, and the Philippines are similarly unimpressed, evasive, or defiant. For all our vast military strength, we cannot get our Latin American neighbors, or even the tiny Caribbean islands, to do our bidding. Americans are simply not competent imperial-ists, as we are demonstrating in Iraq in 2004. The so-called American Empire is in fact a feeble imitation of the Roman, British, and French Empires.»

Legg igjen en kommentar

Underholdning – Lloyd-Webber med ny musical

For mange er Andrew Lloyd-Webber synonymt med musical. ‘Jesus Christ Superstar’, ‘Evita’, ‘Cats’ og ‘Phantom of the opera‘ er kjente navn selv for selverklærte musical-hatere. Filmversjonen av sistnevnte vil gjøre at enda flere får mulighet til å se stykket uten å betale for dyre teaterbilletter.

New York Times skriver i en artikkel om Andrew Lloyd-Webbers nye stykke ‘The Woman in White‘. Musicalen bygger på en roman fra 1800-tallet. Historien virker veldig melodramatisk. Musikken er, i følge komponisten, nærmere opera enn et show:

«I know it’s an extremely good score, but I can’t tell if it’s a commercial score. This time I have gone out as far along the operatic route as I have ever done, if not further. It’s what I wanted to write at this particular point.»

Etter å ha lært Stephen Sondheim å kjenne, synes jeg svakheten ved Andrew Lloyd-Webber har vært mangelen på et høyt ambisjonsnivå i helheten. Enkeltsanger har vært effektive og iørefallende, men musikken har ikke vært så god til å bringe handlingen videre. I ‘The Woman in White’ virker det som om han ønsker å legge listen høyere.

Det er mange år siden Lloyd-Webber har hatt en fulltreffer. ‘Bombay Dreams’ har gått lenge, men her var han kun produsent. Etter min mening klarte den heller ikke å utnytte den indiske impulsen. Det ble mer Broadway enn Bollywood.

Tiden ser ut til å være inne til å planlegge en London-tur. Den andre store begivenheten i West End i høst er London-premieren på Mel Brooks ‘The Producers’. Denne musicalen har de siste årene vært en kjempesuksess på Broadway.

Tillegg 20.09.

En kritiker i Guardian konkluderer med at musikken og oppsetningen er bra, men at historien stinker.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: