Ujevn Oslo-ramp

Aksel Hennie går amibisiøst ut i ‘Uno‘. Manus og hovedrolle i tillegg til regi-debut er dristig. Filmen lander på begge ben, men ikke fullt så støtt som overivrige norske kritikere vil ha det til.

Miljøet lukter Oslo. Det er godt å se gater og karakterer å kjenne igjen i en norsk film. Ikke at jeg omgås så mange mennesker som henger på helsestudio, selger dop og banker opp folk de misliker. Til og med dialogen føles ekte. I norsk film er det en større bedrift enn eventuelle spesialeffekter.

Nicolai Cleve Broch skaper en god karakter som viser hvordan sterk æresfølelse kan skli ut i feighet. Jeg husker han godt i avgangsforestillingen på Teaterhøyskolen som en usedvanlig smart Jørgen Tesman. Han overbeviste allerede den gangen og vokser fortsatt som skuespiller.

‘Uno’ fungerer bra som dannelsesfilm hvor hovepersonen tar et oppgjør med seg selv og miljøet han vanker i. Tidvis er den treffsikkert morsom. Og brutale smågangstere i Oslo ser jeg gjerne mer av. Elementene fungerer bra hver for seg, men jeg savner en mer enhetlig tone. Legg til noen sentimentale scener som ikke når helt frem og et forsøk på å strekke Uno-symbolikken for langt.

Høye ambisjoner, gode skuespillere og mange interessante episoder gjør filmen vel verdt å se.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: