Archive for september, 2004

Irrasjonell matematikk

Matematikere forestiller mange seg som logiske maskiner. ‘A Beautiful Mind’ minte oss om at de faktisk er mennesker. En linje i boksamlingen min er biografier og bøker som slår hull på myten om matematikk som noe kaldt og firkantet. I antikken ble den snarere tvert i mot forbundet med det åndelige.

I ‘The Strange Case of Louis de Branges‘ skriver Karl Sabbages om Riemann hypotesen, et gjenstridig matematisk problem som ingen hittil har klart å slå hull på. Louis de Branges mener han har løsningen, men ingen gidder å sjekke: «de Branges and his proof appear to have been ostracised by the profession. It may be that a possible solution of one of the most important problems in mathematics is never investigated because no one likes the solution’s author.»

Artikkelen går dypt inn i mekanikken bak vitenskapelig oppdagelser. Hvordan pølsa blir stappet er ikke alltid et vakkert syn. Vitenskap er mer enn rasjonell overveielse. Det er også et spørsmål om hvem som har autoritet og hvem det rådende flertall vil lytte til.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Føling i fjæra

Jeg har snakket lenge om å få sett ‘Alt for Egil‘. I dag var dagen.

‘Mongoland’, en av mine favoritter blant norske filmer de siste årene, spøker i bakgrunnen. Det er noe dagligdags koselig over både Stavanger og rollegalleriet. Historien er enkel og beveger seg innenfor romkom-genren. I sammenhengen fungerer det helt greit.

Han skalla fyren fra Mongoland som skulle slå folk med balltre på julefesten er hysterisk morsom i ‘Alt for Egil’ uten egentlig ha fått så mye å gjøre. Har den mannen en fanklubb, melder jeg meg raskt inn.

Musikken er bra og solid. Genrefølelsen for bruk av et sangnummer er ikke like bra. Overgang fra historie til musikk er ofte klønete og lite bevisst. Som musical faller filmen derfor delvis gjennom. Som alltid gir jeg plusspoeng for sang og ønsket om å prøve noe nytt.

Norske film-kritikere har hatt en tendens til å legge på litt for nordmenn. Selvom filmen er bra, bør du, som for ‘Uno‘, trekke fra litt i forhold til det du har lest.

Legg igjen en kommentar

Oppdatering i artikler om samurai-filmer, Susanna Clarke og Lloyd-Webber

Følgende oppdateringer er gjort på eldre artikler:

  • Artikkelen om programmet med samurai-filmer på Cinemateket i høst er utvidet med en omtale av ‘Helvetes Porter’.
  • En ny omtale av boken ‘Jonathan Strange & Mr Norrell’ av Susanna Clarke, en bok jeg har høye forventninger til, er lagt ut på artikkelen Harry Potter for voksne.
  • Første kritikken av Andrew Lloyd-Webbers nye musikal, ‘The Woman in White’, var temmelig blandet.

Legg igjen en kommentar

Ukens filmnyheter

Mange store premierer denne uken i USA, men publikum uteble.

Mine forventninger til ‘Sky Captain and the World of Tomorrow‘ er skyhøye, men besøket i helgen var skuffende. Alle synes det er en vakker film med sitt dristige design og computer-genererte bakgrunner. Mange kritikere var positive, som Roger Ebert i Chicago-Sun Times: «It’s like a film that escaped from the imagination directly onto the screen, without having to pass through reality along the way. »

I følge Stephanie Zacharek i Salon at har ikke filmen noe hjerte. Canfield på en av mine favoritt filmblogger, Twitch, sier i løpet av sin omtale: «Early word on this film, early images, conjured the greatest of all geek hopes. Would this, could this, be another Star Wars or Raiders of the Lost Ark?… Ultimately Sky Captain makes itself felt deepest as a sort of pastiche that never comes together to tell a worthwhile story.»

Mange vil nok ha problemer med en tvers i gjennom naiv eventyr-film uten snev av ironi. Vi lever tross alt i en tid som andre har calt ‘the tyranny of cool’. Jeg møter garantert tidlig opp på premieren i Norge uansett. Halvannen time med pulp fra 30-årene og art deco data-animasjon er nok for meg.

Etter en runde på festivaler, blant annet i Cannes og Venezia, er ‘Ghost in the Shell 2: Innocence‘ klar for kino. Anime-klassikeren har endelig fått en oppfølger. Regn med tegnefilm SF-action med høy filosofi-kvotient. Deler av filmen har eksistensialistiske diskusjoner om hva som skiller mennesket fra maskiner.

Manohla Dargis i New York Times sier om filmen: «Despite a few minor narrative bumps, the story and its allusions eventually knit together, especially on second viewing». Jeg krysser fingrene får at den blir satt opp på kino i Norge.

Premieren ‘Mr 3000’ er en baseball-film, så ingen i Norge bryr seg likevel. ‘Wimbledon‘, en romantisk komedie med Kirsten Dunst og Paul Bettany, virker som solid genre-arbeid. Den egner seg altså best for jentekvelder, til nød som date-film.

Tyskland har hatt premiere på filmen ‘Der Untergang‘ som handler om Hitlers siste dager i Berlin. Tyske kritikere er ikke begeisteret, mens biografen Ian Kershaw i Guardian mener det er en god beskrivelse av hva som skjedde.

Liev Schrieber er i gang med å filmatisere ‘Everything is Illuminated‘ med Elijah Wood i hovedrollen. Boken er noe av det beste jeg har lest de siste årene, men her har manusforfatteren en kjempeutfordring.

Fortellingen handler om en amerikansk jøde som leter opp sine forferdre i Russland i vår tid. Den hopper også tilbake til en mytisk tid som mest av alt ligner på et Chagall-maleri i levende live. Mye av humoren i boken lå i hvordan den russiske guiden til hovedpersonen brukte det engelske språket. Skal bli spennende å følge rapportene om filmen!

Hva i all verden skal vi kalle en filmbit som har dukket opp på internet fra ‘Sin City’, en ny film fra Robert Rodriguez basert på film noir-tegneserien ved samme navn? Trailer er det ikke. Heller flere smakebiter på hva vi har i vente. Jeg har på følelsen at mange vil si det samme som om ‘Sky Captain’: Visuelt fascinerende, men uten hjerte.

Legg igjen en kommentar

Mobilens virkningshistorie

Teknologi påvirker hverdagen vår i en grad vi først blir klar over når den ikke lenger er tilgjengelig. Prøv å klare deg uten datamaskinen eller kopimaskinen en dag. Bytt mobiltelefonmerke og se hvor morsomt det er å sende SMS.

The New Atlantis har akademiske artikler om hvordan teknologi virker på samfunnet. En artikkel av Christine Rosen følger opp programerklæringen i forhold til mobiltelefonen:

«No matter where you live or what you do, in all likelihood you will eventually find yourself participating in that most familiar and exasperating of modern rituals: unwillingly listening to someone else’s cell phone conversation. Like the switchboard operators of times past, we are now all privy to calls being put through, to the details of loved ones contacted, appointments made, arguments aired, and gossip exchanged.»

En svært interessant og grundig artikkel som ikke krever doktorgrad av deg for fullt utbytte.

Legg igjen en kommentar

Ujevn Oslo-ramp

Aksel Hennie går amibisiøst ut i ‘Uno‘. Manus og hovedrolle i tillegg til regi-debut er dristig. Filmen lander på begge ben, men ikke fullt så støtt som overivrige norske kritikere vil ha det til.

Miljøet lukter Oslo. Det er godt å se gater og karakterer å kjenne igjen i en norsk film. Ikke at jeg omgås så mange mennesker som henger på helsestudio, selger dop og banker opp folk de misliker. Til og med dialogen føles ekte. I norsk film er det en større bedrift enn eventuelle spesialeffekter.

Nicolai Cleve Broch skaper en god karakter som viser hvordan sterk æresfølelse kan skli ut i feighet. Jeg husker han godt i avgangsforestillingen på Teaterhøyskolen som en usedvanlig smart Jørgen Tesman. Han overbeviste allerede den gangen og vokser fortsatt som skuespiller.

‘Uno’ fungerer bra som dannelsesfilm hvor hovepersonen tar et oppgjør med seg selv og miljøet han vanker i. Tidvis er den treffsikkert morsom. Og brutale smågangstere i Oslo ser jeg gjerne mer av. Elementene fungerer bra hver for seg, men jeg savner en mer enhetlig tone. Legg til noen sentimentale scener som ikke når helt frem og et forsøk på å strekke Uno-symbolikken for langt.

Høye ambisjoner, gode skuespillere og mange interessante episoder gjør filmen vel verdt å se.

Legg igjen en kommentar

Cowboy i verdensrommet

Science fiction TV-serien ‘Firefly‘ ble lagt ned etter 10 episoder. Det er dessverre ingen uvanlig historie. At mannen bak får penger til å lage en film basert på karakterene er derimot unikt. Joss Whedon, geniet bak Buffy og Angel, står for denne bedriften.

Ute i rommet en gang i fremtiden skrangler et romskip avgårde, Serenity, med 9 tvilsomme personer. Helst tar besetningen transport-oppdrag, men de går ikke av veien for litt kjeltringsstreker om det går trått å få andre jobber.

Alle i vår verden kjører ikke helikopter. På samme måte er tilgangen til teknologi ujevnt fordelt i denne fremtiden. De sentrale planetene er rike med mye teknologi. I utkanten av universet bor kun fattige kolonister. Flere av hovedpersonene er veteraner fra en krig mellom sentrum og utkanten, som de fattige tapte.

Persongalleriet er godt etablert fra første episode med fargerike karakterer. Romkapteinen er fjernt fra sine respektable kolleger i Star Trek. Ellers består mannskapet av en prest, en upålitelig leiesoldat, skipets søte mekaniker, kapteinens kvinnelige kollega fra krigen, hennes ektemann som styrer skipet, en hore med hjerte av gull, en lege med rikmannsbakgrunn og hans psykisk ustabile søster.

Skuespillerne utgjør et solid ensemble uten stjerner. Norske seere kunne se Nathan Fillion sist som den skumle presten Caleb i de siste episodene av Buffy. Piloten Allan Tudyk har gjort seg bemerket som roboten i ‘I, Robot‘ og piraten i ‘Dodgeball‘.

Balansen mellom spenning og humor, det dagligdagse og episke, er Joss Whedons kjennemerke. I løpet av 14 korte episoder klarte han å etablere en verden som føles ekte.

Neste milepæl i seriens historie er premieren på filmen ‘Serenity‘ i USA 22. april 2005. Vil karakterene vende tilbake til TV igjen? Det hadde vært skjebnene ironi. Joss Whedon har imidlertid andre prosjekter på gang. I følge ryktene får han oppdraget med å lose den tredje X-men-filmen i land.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: