Archive for oktober, 2004

Filmer på vei

En god del trailere til nye filmer har samlet seg opp på favorittlisten min i det siste. Nå er det på tide å bli kvitt noen av dem!

  • Filmen jeg ser mest frem til for øyeblikket er ‘Old boy‘, en koreansk thriller som gjorde det skarpt i Cannes. Quentin Tarantino er en stor fan av regissør Chan-Wook Parks hevn-thriller. ‘Joint Security Area’ og ‘Sympathy for mr. Vengeance’ kan anbefales og er å få på DVD i Norge.
  • Bø! Halloween betyr tid for grøssere. Den amerikanske utgaven av ‘Ring 2‘ har ikke kommet lenger enn til teaseren. På kino vil nok store deler av salen ligge en halvmeter over setene etter denne traileren. Klarer filmen å gjenta suksessen med å blande japanske, surrealistiske grøss med amerikansk sans for plot, så har vi en ny suksess på gang.
  • Hvis man først skal lage filmer inspirert av Bollywood er det viktig å ta den helt ut. DVD Times klager på at Gurinder Chadha (‘Bend it liken Beckham’) i ‘Bride and prejudice’ holder for mye igjen, til tross for at traileren ser riktig så lystig ut. ‘Monsoon wedding’ skuffet meg av samme grunn. Og ja, ordspillet på Jane Austen er ikke noen tilfeldighet.
  • George Clooney, Brad Pitt, Matt Damon, Julie Roberts og resten av den kriminelle gjengen fra ‘Ocean eleven’ blir igjen regissert av Stephen Soderbergh. ‘Ocean twelve‘ handler om et kupp, men Olsen-banden er det ikke.
  • Jeunet lager en ny romantisk film med Audrey Tatou, ‘A very long engagement‘. Det vi ser er visuelt slående, men virker mer seriøst enn ‘Amélie fra Montmartre’. I et år med få Oscar-favoritter har denne franske filmen mulighet til å komme lenger enn til kategorien beste utenlandske.
  • Steven Chow er det nye håpet for morsomme martial arts-filmer. ‘Shaolin soccer’ lovet godt, og hans nye film ‘Kung fu hustle‘ sees frem til med forventning av Hong Kong-fans over hele verden.
  • Til slutt en lenke til ‘Phantom of the opera‘ som tegner til å bli årets store julefilm. Den får premiere akkurat tidsnok til å være med i kappløpet om Oscar-statuettene.

Legg igjen en kommentar

Pulphelt i flyvemaskin

Utrolig hvor dyrt det er å lage enkle gleder. ‘Sky Captain and the world of tomorrow‘ kostet 70 millioner dollar og det ble regnet som billig, alle effektene tatt i betraktning. Alt dette for en film som prøver å gjenskape følelsen besteforeldrene våre fikk ved å se Lyn Gordon på kino kledd i stillongs, i kamp med monstre lagd av pappesker kledd i sølvpapir, i palasser som veltet hvis du lente deg mot dem.

Når jeg først leste om filmen gikk forventningene i taket. Kritikkene i USA var forholdsvis bra, men publikum uteble. Norge har nok ikke samme forhold til tidlig science fiction, så det var ikke å forvente at avisene skulle like ‘Sky Captain’.

Filmen er spennende og morsom. Datagrafikken fungerte bra for meg, særlig når den holdt seg til roboter. Dinosaurene og dyrene mot slutten holdt ikke samme klasse som arkitektoniske vidundre og de mekaniske monstrene.

Idéene, plottet og det visuelle utrykket holdt godt, men klippingen og oppbyggingen av actionscener ga ikke det magesuget som forventes av en god pulpfortelling.

Å gjenskape den enkle gleden ved en fordums genre er vanskelig. Det blir litt som Pierre Menard i en fortelling av Jorge Luis Borges som sliter livet av seg for å skrive en side fra ‘Quixote’. Å gjenskape noe som ble skapt i en annen tid, lest av mennesker med en annen erfaring, er vanskelig.

Stephen Spielberg og George Lucas har klart det med Indiana Jones. ‘Kill Bill’ av Quentin Tarantion er en minst like stor bedrift. Cinemateket viste flere av filmene han var inspirert av for et år siden. Selvom de var morsomme, så vil bare de mest hardbarkede av fansen sette pris på originalfilmene. Tarantino klarte å omskape materialet på en måte som Kerry Conran, skaperen av ‘Sky Captain and the world of tomorrow’, ikke har maktet.

Merkelig at ‘Spy kids 3D: Game over‘ var neste filmen på DVD-menyen min. All bakgrunnen i denne filmen ble også datagenerert. Siden den foregår inne i et spill er grafikken mindre ambisiøs, men når det gjelder timing er den nesten bedre enn ‘Sky Captain’ som kostet dobbelt så mye å lage.

Den siste ‘Spy Kids’-filmen ble slaktet av de fleste kritikerne, men her er det enkel moro for barn i alle aldre. Å ha spilt dataspill i alle år hjelper nok for å sette pris på den glorete grafikken og de raske actionscenene.

Robert Rodriguez har en filmfilosofi som gjennomsyrer alt han gjør. Når han bidrar på alle fronter – regi, manus, effekter, klipp, musikk – så blir det et helstøpt produkt. Uansett om man ikke liker filmen må man respektere en fyr som sier nei takk til penger fra Hollywood fordi han vil ha full kontroll og mener at begrensninger fører til mer kreative løsninger.

Legg igjen en kommentar

‘Star Trek: Deep Space 9’ oppdatert

Artikkelen om ‘Star Trek: Deep Space 9‘ er oppdatert med en vurdering av sesong 2.

Legg igjen en kommentar

Bøker – Nostalgi for en larve

Første gang jeg stiftet bekjentskap med den lille larven var sannsynligvis det gamle biblioteket i Skien, det som nå er lesesalen. Billedboken har en original, litt alternativ, grafisk stil. Larven og alt den spiser seg gjennom er laget i en farverik collagestil. Morsomst er imidlertid hull i boken alle stedene der den sultne helten har tatt seg en bit.

Historien er at larven spiser og spiser seg gjennom fortellingen. Til slutt blir den til en sommerfugl. Enkelt og effektivt!

Nå fyller boken 35 år forteller The Guardian: «Thirty-five years old and just 224 words long, it has nevertheless sold a copy somewhere in the world every single minute since it was first published. It has been translated into more than 30 different languages, from Swahili to Catalan, worldwide sales top the 20m mark, and in one edition, if not several, is a constant presence on the UK’s bestseller lists.»

Jeg har selv kunnet observere at boken fremdeles slår an blant barn i dag, sikkert litt styrt av foreldre med nostalgi. I den versjonen vi har i huset står det at den norske oversettelsen kom i 1972. Så jeg må ha vært i første generasjon av barn som gledet meg over den.

I en undersøkelse i 1999 der USAs guvernører ble spurt om sin favorittbok, svarte George W. Bush ‘Den lille larven Aldrimett’. Et nostalgisk forhold basert på barndomsopplevelser kunne ha forklart valget, men presidenten var faktisk 23 år på det tispunktet den ble utgitt.

Legg igjen en kommentar

Joss Whedon har fått nok av TV

Skaperen bak mine favoritt-serier Buffy, Angel og Firefly gir opp TV. E! Online melder at Joss Whedon har sagt opp sin avtale med 20th Century Fox et år før kontraktstiden utløper. Med reality-serier på topp av seer-statistikkene har han mistet troen på mediumet. Med unntak av en mulig animasjonsserie er det lite håp om å få se nye prosjekter bygd på Buffy-universet.

Nå konsenterer Joss Whedon seg om filmkarrieren. Hardnakkede rykter om at han fikk ansvar for ‘X-men 3’ blir avvist. ‘Serenity‘, som bygger på ‘Firefly‘, kommer imidlertid til neste år.

Legg igjen en kommentar

Favoritt i ny oversettelse

Hva er favorittboken min? Et vanskelig spørsmål. For 15 år siden ville jeg svart ‘Ringenes Herre’ etter å ha lest den flere ganger på dansk, norsk og engelsk. For 10 år siden oppdaget jeg ‘Glassperlespillet’ av Hermann Hesse. Den ble fortært 3 ganger på like mange år.

De siste 5 årene har imidlertid første Mosebok endt opp på topp av boklisten min. Maken til saftige historier skal du lete lenge etter. Sakte, grundig og gjentatt lesning gjør at de litterære godbitene skyller over meg.

Salmenes og Jobs bok står også høyt i kurs. Ellers synes jeg kvaliteten på bøkene i Bibelen er høyst variabel. Josvas bok er rett og slett søppel. Det nye testamentet har sine øyeblikk, men er overvurdert. Det apokryfe Thomas-evangeliet er langt mer interessant enn noen av de offisielle skriftene.

Grunnen til at disse tankene dukket opp var flere kritikker av en ny oversettelse av Mosebøkene som nylig har kommet ut på engelsk. Forfatteren John Updike i New Yorker og Judith Shulevitz i New York Times skriver litteratur-anmeldelser på bakgrunn av en bok av Robert Alter.

Favorittutgaven min av Torah (som jødene kaller Mosebøkene) er oversetttelsen til Everett Fox fra 1995. Den blir nevnt i begge omtalene. En poetisk kraft i språket som griper tilbake til hebraisk og et fyldig noteapparat ser disse to oversettelsen ut til å ha felles.

‘King James Bible’ er et bra utgangspunkt for å bli bedre kjent med Mosebøkene. Nyere bibeltekster har en tendens til å forenkle og forflate. Det viktigste ankepunktet mot dem er imidlertid at de har kristne føringer. Valg i gjendiktningen gjenspeiler derfor ofte kristen teologi, moderne moraloppfatninger og behovet for enkelt språk fremfor å få frem den opprinnelig meningen og kraften i teksten.

Legg igjen en kommentar

Film – Monstertorsdag og ‘The return of Harald Kolstad’

Filmkritikkene av Harald Kolstad i Dagsavisen for noen år siden var fredagens høydepunkt. Han sang sviende nidviser over alle filmene han ikke likte… og det var mange. Harald Kolstad er kroneksempelet på en kritiker det er vel verdt å lese, selv når jeg er uenig.

For et par uker siden skrev han en kommentar om opera. Og så observerte jeg han på visning av samuraifilmer på Cinemateket. Når ville han svinge svøpen over kinotilbudet i hovedstaden igjen?

I Morgenbladet fyrer han av en skikkelig salve høstens norske bidrag.

Om ‘Uno‘ sier han: «Gatevold; bulende steroidmuskler, kvalmt masochistisk og selvsentrert guttesentimentalitet, voldelige «pakkiser» – den illeluktende suppedasen går rett ned. Trass i en urklønet regi, heslig foto, grotesk «spill». Trass i den ufrivillige komikken i regissør Aksel Hennies henførte (selv) dyrking per kamera av Aksel Hennie, hovedrolleinnehaver. »

Hawaii, Oslo‘ levnes heller ikke særlig ære: «Erik Poppes sinnssvakt overvurderte Hawaii, Oslo [vekker] en slags plaget medfølelse. Filmen er en fadese, det er så, men Poppes feilslåtte ærgjerrighet og hans aktverdige intensjoner er patetisk åpenbare.»

Vurderingene skriker etter større plass enn oppsummeringsartikkelen gir. Selv mener jeg norske filmer vurderes et hakk eller to for høyt, men begge disse filmene er vel verdt å se.

Monstertorsdag‘ slipper forholdsvis helskinnet fra Harald Kolstads kritiske blikk: «[T]rass i noen lettvintheter og dramaturgiske svakheter, et virkelig kildespring av friskt og opprinnelig filmatisk talent.»

Som en kjempefan av ‘Mongoland’ gledet jeg meg til hva Stavanger-gjengen ville klare å få til med større budsjett og noen års erfaring. Her er det bare å glede seg.

Folkene kan sine filmkonvensjoner. Det bruker de til å kjæle med publikum og lage ironiske brudd. Alt virker profesjonelt, uten at ‘Monstertorsdag’ mister den slentrende, sjarmerende stilen fra sin første film.

Her er det humor i massevis, men noen feelgood-film er det langt i fra. Til tross for en trist stemning på slutten var humøret på topp på vei ut fra kinosalen.

Legg igjen en kommentar

Film – Søt musikk

Romantiske komedier (romkom som en del har begynt å forkorte genren til) og kjærlighetsfilmer bør unngås. En dårlig action eller science fiction kan jeg se med et smil om munnen, men søte filmer som er dårligere enn godt over middels gjør at jeg gremmes. Men ingen regel uten unntak, og i år begynner disse å hope seg opp: ‘Lost in translation’, ‘Eternal sunshine of a spotless mind’ og ‘Before sunset‘.

For 10 år siden kom ‘Before sunrise’. To interrailere spilt av Ethan Hawke og Julie Deply kommer i snakk på toget og tilbringer en dag i Wien. Når de skilles blir de enig om å treffes 6 måneder senere på samme sted.

Den gode samtalen var en besettelse for meg når filmen kom på midten av 90-tallet. Min favorittfilm var ‘Min middag med André’ hvor to middelaldrende menn spiser middag og snakker. Det var alt som skjedde. All kunst dreier seg om å sprenge rammer. Nettopp ved å jobbe innenfor et så begrensende format er det mulig å skape noe virkelig interessant.

På mange måter minner ‘Before sunset’ mer om ‘Min middag med André’ enn den første filmen. Jesse kommer til Paris 9 år etter dagen i Wien og treffer Celine. Flyet tilbake til USA går om et par timer, så de har halvannen time på å finne ut av hvem de er nå. Filmen følger hvert sekund av hovedpersonenes samtale.

Regissør Richard Linklater har laget både seriøse og humoristisk filmer. ‘Waking life‘ er en tegnefilm som inneholder en lang rekke med svært pretensiøse samtaler. Jeg forstår de som mener at den tar seg selv altfor alvorlig, men har samtidig stor sympati for prosjektet. På den annen side laget han nettopp den enkle, men vellykkede og sjarmerende komedien ‘School of Rock‘.

‘Before sunset’ er definitivt av det alvorlige slaget. Den følger rytmen til en samtale perfekt. Etter flere år må Jesse og Celine gjennom noen pliktøvelser om hva de gjør nå. Spørsmålet om noen av dem møtte opp i Wien 6 måneder etter sommerflørten blir oppklart ganske raskt. Så går de over til å utforske de mer personlige spørsmålene: Hvor fornøyd er de egentlig med livet sitt og var det meningen at de skulle ha levd livet i sammen?

Film er ikke det samme som virkeligheten. For å få samtalen til å virke realistisk er det nødvendig å idealisere og gjøre den mer kunstig. Et gjennomarbeidet manus, god regi og engasjerte skuespillere gjør at vi blir usedvanlig godt kjent med karakterene. Hvert sekund er interessant.

Jeg tar på mange måter filmen svært personlig. Gjenkjennelse til måter å tenke på, situasjoner og mennesker setter i gang mine egne tanker.

Legg igjen en kommentar

Medisin for et plettfritt sinn

Vitenskapen har ikke kommet fullt så langt som i ‘Evig solskinn i et plettfritt sinn‘, hvor minner om kjærester ble strøket. Men det nærmer seg.

Washington Post melder at man har begynt å eksperimentere med medisiner som demper den følelsemessige effekten av en traumatisk hendelse. Får du i deg pillen fort nok etter en vond opplevelse, minsker risikoen for post-traumatisk stress.

Medisinen sletter ikke et minne, men gjerder den inn for å unngå at den skaper uro senere. Resultatene er så lovende at testene blir utvidet de nærmeste månedene.

Artikkelen skriver mye om de etiske betenkelighetene, men de er vel hverken større eller mindre enn de man allerede har med medisiner mot psykiske lidelser.

Legg igjen en kommentar

Infernal affairs snittet på langs

Ta den første ‘Infernal affairs‘ og snitt den på langs. Da får du en gangsterfilm og en psykologisk thriller, toern og treern.

Gangsterfilmen fungerer bra på egne ben. Den forteller en episk historie om hvordan Sam ble den gangstersjefen han er i første film. Vi får vite mer om de andre personene også, men informasjonen føles overflødig. Det er begrenset hvor mye som kan gjøres ut av forholdet mellom Ming og Wong, siden de ikke skal kjenne til hverandre når ‘Infernal Affairs 1’ starter opp.

Det tok langt tid for meg å forstå at treern var en psykologisk thriller. Filmen lider under at det egentlig ikke skjer så mye nytt. Den tar mer et dypdykk i Ming og Wong som personer ved å hoppe noen måneder frem og tilbake fra slutten av den første filmen. Alt det nye og interessant er allerede antydet tidligere, så jeg hadde foretrukket å se de to første filmene en gang til.

Et intervju på comingsoon.net med regissøren forklarer noe om hvorfor ‘Infernal Affairs’ er så fascinerende: «My inspiration came from John Woo’s ‘Face Off’ in 1997. I loved that story, but the notion of two people literally switching faces and still being alive was unsettling to me. So I began to develop a concept in which two characters wouldn’t be superficially changing faces, but exchanging identities and even their personalities on a deeper subconscious level.»

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: