Venstresidens fortapte sønn

Christopher Hitchens var før 11. september 2001 en av de store heltene på venstresiden. Han hadde hatt en fast spalte i de amerikanske sosialistenes talerør Nation i over 20 år. Prosjekter som å stille Henry Kissinger til ansvar for krigsforbrytelser og å opptre som djevelens advokat i kanoniseringen av Moder Teresa ga mye oppmerksomhet. Ellers engasjerte han seg i arbeidet for menneskerettigheter og politisk rettferdighet verden over.

Etter terrorangrepene på World Trade Center begynte han imidlertid å støtte Bush i krigen mot terror. Mange ble overrasket over hans engasjement, men sterk interesse for kamp mot fundamentalisme og for kurdere peker frem mot dette standpunktet. Enderesultatet var uansett at han nærmest ble utstøtt fra den aktive venstresiden.

Min interesse ble vekket for Christopher Hitchens etter å ha lest artikler om og av han på internet mens han fremdeles var i det gode selskap. Deretter leste jeg ‘Letters to a Young Contrarian’, en bok om å være i opposisjon. Til tross for at jeg hører trygt hjemme på høyresiden, vakte hans grundighet og evne til å komme med konstruktive provokasjoner min interesse. Artiklene hans kan i dag jevnlig leses i Vanity Fair og Atlantic Monthly.

Johann Hari har intervjuet Christopher Hitchens for å finne grunnen til bruddet med venstresiden. Artikkelen har vakt stor interesse i blogger på internet, fordi journalisten også spør om det er noe feil med hvordan venstresiden reagerer på meninger utenfor det anerkjente programmet.

Er det virkelig sånn at en person som gjennom flere tiår har vært sosialist og fremdeles kjemper for de riktig sakene skal bli utstøtt fordi han er for krigen i Irak?

Det er imidlertid ikke bare på venstresiden mennesker med avvikende meninger fort havner utenfor det gode selskap. Problemet gjelder for mange grupper som deltar i den offentlige diskusjonen generelt. Er det virkelig nødvendig å leve opp til folks fordommer og forventinger for å bli godtatt?

Grunnen til at Christopher Hitchens støtter krigen mot terror er tydeligvis en respekt for de neo-konservative i Bush-administrasjone. I debatten i Norge er det få som skjønner den idealistiske motivasjonen for disse pådriverne for invasjonen. Denne forståelsen gjør ikke krigen mer riktig, men den er nødvendig for å slippe unna usanne forenklinger om hva krigen i Irak dreier seg om.

I Norge har vi sett lignende tendenser til utstøtelse, latterliggjøring og tendens til å mistenkeliggjøre motstandere i EU-debatten. Forhåpentligvis vil alle som ønsker en fri, åpen og frisk diskusjon i det offentlig rom tenke gjennom hvordan det kan være mulig å tilrettelegge for dette på en bedre måte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: