Archive for oktober 3, 2004

Film – Ukens amerikanske nyheter

Hva gjør man for å finne meningen og sammenheng i livet sitt? I ‘I Heart Huckabees‘ leier hovedpersonen ekstensielle detektiver for å finne ut av problemene. Idéen og plottet høres ut som noe som kunne komme ut av hjernen til Charlie Kaufman, men galskapen kommer fra regissøren David Russell.

Kritikerne varierer mellom å være avmålt til direkte fiendtlige. Rex Reed i New York Observer skriver en av de mest giftige anmeldelsene jeg har lest. Et godt eksempel på en kritikk jeg er uenig i, men som er vel verdt å lese.

Før han går løs på ‘I Heart Huckabees’ gyver han nemlig løs på flere av mine favoritt-filmer de siste årene, som filmene til Wes Anderson, David Lynch og Charlie Kaufman. Her er åpningssalven i Reeds underholdende slakt:

«Kneeling at the trough of psycho-gibberish that has come to symbolize contemporary movies, a piece of crap called I Heart Huckabees sinks to new depths of incoherent pretentiousness.»

Jeg går ikke på en film sablet ned av kritikere på trass, men David Edelstein i Slate oppsummerer sin kritikk på en måte som gjør at den kan være verdt å se: «Russell is a manically inventive writer-director—maybe the most fearless talent of his generation. It’s not a contradiction to say that I admire him more than ever while pronouncing Huckabees an unmitigated disaster.»

En ny 3D-animasjonsfilm under vann, ‘Shark Tales‘, er garantert å gjøre det bra. Kritikerne er usedvanlig avmålte. En vanlig feil med barnefilmer er at de ikke tar hensyn til de som betaler billettene, de voksne. I ‘Shark Tales’ ser pendelen til å ha svingt for langt i den andre retningen. Istedenfor å lage en klar historie barn kan identifisere seg med, er humoren viet parodier på filmer du må være over 20 år for å kjenne til.

A O Scott i New York Times oppsummerer likegyldigheten mange ser ut til å føle ovenfor filmen: «All in all, ‘Shark Tale’ is reasonably good fun, even if, in the end, it’s not really very interesting.»

Til slutt litt maskulin sentimentalitet. Jeg må understreke at dette er noe helt annet enn den feminine varianten hvor man får noe i halsen fordi noen får hverandre eller ikke gjør det. Her er det snakk om kameratskap i barske omgivelser. Som for eksempel en brannstasjon i ‘Ladder 49‘.

John Travolta og Joaquin Phoenix er de brave menn som hver dag utfordrer flammene og klisjéene. Sistnevnte får skryt for rolleprestasjonen, men det hele høres for enkelt ut for meg. Manohla Dargis i New York Times overtaler meg til å bli hjemme: «Mr. Phoenix is a pleasant screen presence and, on occasion, an inspired actor, but he doesn’t have the chops to surmount the clichés of his character. «

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Nyheter – Fet, feministisk debatt

Det nye feministiske tidsskriftet Fett definerer gode spilleregler for offentlig debatt. De skal

  1. unngå å bruke herskerteknikker.
  2. diskutere sak, ikke person.
  3. ikke kalle motdebattanter for dårlige feminister.
  4. ta ansvar for en saklig og respektfull tone i den feministiske debatten.

Så hvorfor i all verden starter de første nummer med å bryte alle reglene? Les artikkelen om Janne Haaland Matlary og døm selv om de lever opp til sine egne idealer.

Selv har jeg stor sans for Matlarys kommentarer i Aftenposten, selvom jeg ikke er enig i alle meningene hennes. Men meningene havner litt på siden i artikkelen:

  1. Både vekten på utseendet (ingressen ‘Blond, fager og smilende framstod nettopp du som feministers dagdrøm’) og skumling om bånd til hemmlige katolske ordner er kjente herskerteknikker.
  2. Artikkelen dreier seg først om personen Janne Haaland Matlary, meningene hennes i andre rekke.
  3. Gjelder regelen om ikke å kalle noen for dårlige feminister kun hvis du er aktiv på venstresiden?
  4. Saklig og respektfull er ikke de første ordene jeg tenker på etter å ha lest artikkelen. Billedmanipuleringen av portretter er lavpannet.

Redaksjonen benekter at artikkelen er et PR-fremstøt for å få oppmerksomhet rundt lanseringen av tidsskriftet. Det virker ikke særlig troverdig når de har valgt å skrive et sammendrag som kronikk i Dagbladet.

I Fett er avstanden fra idealene til å bryte dem kun noen få sider. Da skal man være forsiktig med å kritisere andre for dobbeltmoral.

Tillegg 05.10.

Forfatteren av Fett-artikkelen, Martine Aurdal, var i nettmøte i Dagbladet i dag. Jeg tenkte ikke på at artikkelen var spesielt godt skrevet før hun blir overøst av lovord fra noen av leserne.

Mitt synspunkt på innholdet oppsummeres best av spørsmålet fra signaturen Undrende:

«Er du ikke tendensiøs når du hevder at Matlarys agenda er skjult? Jeg kan ikke se at hun har forsøkt å skjule noe av det du refererer til i din kronikk, men at det tvert imot er relativt kjent stoff.»

Kuriøst nok svarer Martine Aurdal «Da har du fulgt bedre med enn de fleste andre.»

Det har stått portrettintervjuer av Matlary i flere norske aviser. Jeg fant ingenting nytt i kronikken i Fett eller Dagbladet i forhold til det jeg har lest i Aftenposten og Morgenbladet. Nyskapende gravearbeid er artikkelen ikke.

Hele debatteknikken minner om den høyresiden i USA bruker. Grunnen til at jeg tar avstand fra dem er ofte de samme som til at jeg føler meg uvel med argumentene til venstresiden i Norge.

Comments (4)

%d bloggere like this: