Archive for oktober 9, 2004

I ditt ansikts sved

Arbeid skrives det alt for lite om. I litteratur beskrives det i beste fall som et hinder å overvinne for karakteren. I realiteten vil selv en kjedelig jobb å engasjere deg i minst en tredjedel av alle arbeidsdager.

Gig‘ er en fantastisk bok som lar rundt 50 amerikanere fortelle om arbeidet sitt. Her får vi høre fra folk som jobber i yrker med høy og lav status, respektabilitet og lønn. I ‘Kjøpt og underbetalt‘ konsentrer Barbara Ehrenreich seg om hvordan fattige i USA får ting til å gå rundt.

Utgangspunktet var Clinton’s velferdsreform som skulle tvinge folk fra trygd til arbeid. Hvordan klarte folk seg på minstelønn rundt omkring i USA, lurte forfatteren på? Dermed jobbet hun i 1 måned 3 forskjellige steder i landet i yrkene trygdede sannsynligvis ville ende opp i: Servering i restaurantbransjen, vaskejobber og butikkarbeide.

Og hvordan klarte så vår ressurssterke journalist seg? Svært dårlig. Til tross for at hun innvilget seg selv en bra startkapital på hvert sted, var det plent umulig å få lønnen til å strekke til. Særlig bolig var en stor utfordring. Kollegene hennes klarte seg også svært dårlig. De som fikk det til å hangle jobbet syv dager i uken og hadde som regel flere jobber.

Boken beskriver levende og engasjert hvordan både Eherenreich og menneskene hun jobber med forholder seg til arbeidet sitt; hvordan de blir behandlet av sjefer og kunder, hvordan de kommer seg gjennom en arbeidsdag og hva som får dem til å fortsette. Noen ganger er forfatteren tydelig sint, men vel så ofte skriver hun med en galgenhumoristisk tone.

Hvor relevant er boken her til lands? Å få trygdede i arbeid er kjente toner fra norske politikere. I mange jobber i Norge vil det også å være vanskelig å få pengene til å strekke til. Du må ha god råd for å bo i Oslo. Sikkerhetsnettet og arbeidsmiljøet er nok bedre enn i USA, men mange undervurderer realitetene av å ha lavt betalt arbeid.

Holdningene som beskrives i møte med kunder og omgivelser er svært relevant for Norge. Sier noen i en sosial sammenheng at de har en vaskejobb på fulltid, vil nok det påvirke synet på personen negativt. Boken fikk meg til å se på ansatte jeg traff i butikk, på hotell og restauranter på en ny måte.

Kritikken boken har blitt møtt med er at Barbare Ehrenreich tross alt var en turist i jobbene. Hun kunne tross alt når som helst gå tilbake til en tilværelse som journalist. Likevel gikk hun lenger enn de fleste for å finne svaret på spørsmålet hun stilte, hvordan fattige hadde det.

I stilen velger hun motsatt innfallsvinkel til Åsne Seierstad i ‘Bokhandleren fra Kabul’. Hun er tilstede i historien hele tiden og kommenterer sin egen rolle som observatør og deltaker.

Nordmenn er svært interessert i Michael Moore. Sannsynligvis fordi vi ikke har noen lignende politisk rabulist selv. Radikale politiske miljøer konsentrer seg om å kjempe for rettighetene til de som har gode jobber, dyre barnehageplasser og luksusprosjekter som ligger langt unna fattiges hverdag.

Tidligere i høst var det en diskusjon om at flere burde defineres som fattige. Å følge en EU-standard er sikkert fornuftig nok. Men i den grad det tilslører at vi har noen svært fattige uten muligheter til å komme seg ut av et uverdig liv, kan det ødelegge fokuset på de nødvendige virkemidlene for å redusere fattigdom.

‘Kjøpt og underbetalt’ bør leses for innblikket det gir i arbeidet de usynlig menneskene gjør og som en oppvekker på hvor dyrt det er å være fattig. Hvis den bare leses som en bok om hvor forferdelig USA er, har man gått glipp av flere vesentlige poenger.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Norsk magisk realisme

Junior ‘Uno‘, var min innskytelse etter å ha sett Erik Poppes første film ‘Schpaa’. Filmseeing går alltid litt i bølger og for fem år siden gikk jeg glipp av den. Derfor bærer min reaksjon preg av å ha sett filmene i motsatt rekkefølge.

Filmen tar for seg et ekstremt tøft gjengmiljø blant en gruppe gutter mellom 11 og 14 år. Ettertekstene gir inntrykk av at historien er sann. Følelsen er likevel å se det som skjer på avstand i forhold til autensiteten i Aksel Hennies selvopplevde historie i ‘Uno’.

‘Schpaa’ står i en litt traust, norsk filmtradisjon med en sterk vilje til å tenke nytt. Den virket nok langt friskere for fem år siden enn den gjør nå, samtidig som den la grunnlaget for mye av det spennende som har skjedd de siste årene.

Hawaii, Oslo‘ har en av årets beste trailere. Å se den på nytt etter filmen bekrefter hvilken prestasjon begge er.

Et elegant manus har gjort det nødvendig å ha høye ambisjoner for å klare å feste fortellingen til lerretet. Regissør og skuespillere leverer varene. Det knirker noen ganger på kritiske steder hvor dialogen detter ned til vanlig ‘filmprat’. Den gjennomgående kvaliteten på resten gjør det lettere å oppdage de få gangene det knirker.

Historien leker med forventningene våre på en måte som er uvanlig i norsk film og TV. Den vet hva vi, som et medievant publikum, tror kommer til å skje. Noen ganger spiller tingene som skjer med forventingene vår, andre ganger mot.

Skuffende sjelden får vi twists og overaskelser på lerretet i Norge. Her er dette turnert på en veldig elegant måte.

‘Hawaii, Oslo’ er forankret i en skitten, realistisk by. Det er deilig å se storby-filmer laget i Norge. Med filmens tilfeldigheter og antydninger om noe mer får også østkanten et snev av magi over seg.

Et element som har fått for liten oppmerksomhet er musikken. Den passer rytmen i fortellingen perfekt.

Å trille sekser er kanskje å gå litt langt, men Erik Poppe er ikke langt unna med ‘Hawaii, Oslo’.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: