Archive for oktober 24, 2004

Film – Monstertorsdag og ‘The return of Harald Kolstad’

Filmkritikkene av Harald Kolstad i Dagsavisen for noen år siden var fredagens høydepunkt. Han sang sviende nidviser over alle filmene han ikke likte… og det var mange. Harald Kolstad er kroneksempelet på en kritiker det er vel verdt å lese, selv når jeg er uenig.

For et par uker siden skrev han en kommentar om opera. Og så observerte jeg han på visning av samuraifilmer på Cinemateket. Når ville han svinge svøpen over kinotilbudet i hovedstaden igjen?

I Morgenbladet fyrer han av en skikkelig salve høstens norske bidrag.

Om ‘Uno‘ sier han: «Gatevold; bulende steroidmuskler, kvalmt masochistisk og selvsentrert guttesentimentalitet, voldelige «pakkiser» – den illeluktende suppedasen går rett ned. Trass i en urklønet regi, heslig foto, grotesk «spill». Trass i den ufrivillige komikken i regissør Aksel Hennies henførte (selv) dyrking per kamera av Aksel Hennie, hovedrolleinnehaver. »

Hawaii, Oslo‘ levnes heller ikke særlig ære: «Erik Poppes sinnssvakt overvurderte Hawaii, Oslo [vekker] en slags plaget medfølelse. Filmen er en fadese, det er så, men Poppes feilslåtte ærgjerrighet og hans aktverdige intensjoner er patetisk åpenbare.»

Vurderingene skriker etter større plass enn oppsummeringsartikkelen gir. Selv mener jeg norske filmer vurderes et hakk eller to for høyt, men begge disse filmene er vel verdt å se.

Monstertorsdag‘ slipper forholdsvis helskinnet fra Harald Kolstads kritiske blikk: «[T]rass i noen lettvintheter og dramaturgiske svakheter, et virkelig kildespring av friskt og opprinnelig filmatisk talent.»

Som en kjempefan av ‘Mongoland’ gledet jeg meg til hva Stavanger-gjengen ville klare å få til med større budsjett og noen års erfaring. Her er det bare å glede seg.

Folkene kan sine filmkonvensjoner. Det bruker de til å kjæle med publikum og lage ironiske brudd. Alt virker profesjonelt, uten at ‘Monstertorsdag’ mister den slentrende, sjarmerende stilen fra sin første film.

Her er det humor i massevis, men noen feelgood-film er det langt i fra. Til tross for en trist stemning på slutten var humøret på topp på vei ut fra kinosalen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Film – Søt musikk

Romantiske komedier (romkom som en del har begynt å forkorte genren til) og kjærlighetsfilmer bør unngås. En dårlig action eller science fiction kan jeg se med et smil om munnen, men søte filmer som er dårligere enn godt over middels gjør at jeg gremmes. Men ingen regel uten unntak, og i år begynner disse å hope seg opp: ‘Lost in translation’, ‘Eternal sunshine of a spotless mind’ og ‘Before sunset‘.

For 10 år siden kom ‘Before sunrise’. To interrailere spilt av Ethan Hawke og Julie Deply kommer i snakk på toget og tilbringer en dag i Wien. Når de skilles blir de enig om å treffes 6 måneder senere på samme sted.

Den gode samtalen var en besettelse for meg når filmen kom på midten av 90-tallet. Min favorittfilm var ‘Min middag med André’ hvor to middelaldrende menn spiser middag og snakker. Det var alt som skjedde. All kunst dreier seg om å sprenge rammer. Nettopp ved å jobbe innenfor et så begrensende format er det mulig å skape noe virkelig interessant.

På mange måter minner ‘Before sunset’ mer om ‘Min middag med André’ enn den første filmen. Jesse kommer til Paris 9 år etter dagen i Wien og treffer Celine. Flyet tilbake til USA går om et par timer, så de har halvannen time på å finne ut av hvem de er nå. Filmen følger hvert sekund av hovedpersonenes samtale.

Regissør Richard Linklater har laget både seriøse og humoristisk filmer. ‘Waking life‘ er en tegnefilm som inneholder en lang rekke med svært pretensiøse samtaler. Jeg forstår de som mener at den tar seg selv altfor alvorlig, men har samtidig stor sympati for prosjektet. På den annen side laget han nettopp den enkle, men vellykkede og sjarmerende komedien ‘School of Rock‘.

‘Before sunset’ er definitivt av det alvorlige slaget. Den følger rytmen til en samtale perfekt. Etter flere år må Jesse og Celine gjennom noen pliktøvelser om hva de gjør nå. Spørsmålet om noen av dem møtte opp i Wien 6 måneder etter sommerflørten blir oppklart ganske raskt. Så går de over til å utforske de mer personlige spørsmålene: Hvor fornøyd er de egentlig med livet sitt og var det meningen at de skulle ha levd livet i sammen?

Film er ikke det samme som virkeligheten. For å få samtalen til å virke realistisk er det nødvendig å idealisere og gjøre den mer kunstig. Et gjennomarbeidet manus, god regi og engasjerte skuespillere gjør at vi blir usedvanlig godt kjent med karakterene. Hvert sekund er interessant.

Jeg tar på mange måter filmen svært personlig. Gjenkjennelse til måter å tenke på, situasjoner og mennesker setter i gang mine egne tanker.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: