Archive for november, 2004

Oslo Filmfestival – Tre animerte japanere

Animé har vært den store suksessen under Oslo Filmfestival. Utsolgte forestillinger tyder på at japansk tegnefilm er i ferd med å etablere seg langt fremme i bevisstheten til norske filmentusiaster. Forhåpentligvis fører det til at distributører og festivalarrangører tar inn mer animé.

Appleseed‘ lykkes langt bedre enn ‘Wonderful days‘ med å få 3D og 2D-animasjon til å fungere sammen. Forbedringen skyldes at klassisk cell animasjon er projisert på modeller av figurene. Dermed er karakterene godt integrert i de storslagne bakgrunnene, samtidig som særlig øynene er utrolig utrykkfulle. Munnen derimot lever i sin egen verden. Av en eller annen grunn ser datagrafikk ut til å ha problemer med tale.

Teknikken lykke ikke like godt med bevegelse. Jeg gjetter på at filmskaperne har brukt motion capture, en teknikk hvor man tar opp bevegelsene til virkelig skuespillere. Det er noe seigt, tregt og forutsigbart over animasjonen som som virker langt mindre levende enn 2D animasjonene og bakgrunnene. Selvom dette i sum er et langt skritt fremover teknisk for animé, er det enda noe vei å gå for å perfeksjonere blandingen av 3D og 2D.

Historien er så klassisk japansk populærkultur som det er mulig å få blitt. En liten enklave av sivilasjon eksisterer i en verden som har gått under i en verdensomspennende krig. Her foregår det en heftig politisk strid mellom mennesker og en ny genmanipulert rase. Og endelig får vi se et eksempel på mennesker inne i kjemperoboter på kinolerretet i Norge.

Det melodramatiske og sentimentale i ‘Appleseed’ kan være vanskelig å svelge for mange i vår mer ironiske kultur. Jeg synes det fungerer helt greit her. Mye action underveis hjelper på både dette og mye filosofering rundt hva det betyr å være menneskelig.

Filmen bygger på en lengre serie med tegneserier og gjenspeiler kompleksitet bygget opp over flere år. Konsekvensen er noen lange sekvenser hvor bakgrunnen må forklares i det vide og det brede. Det er en grei pris å betale for en historie med dybde. Noen ganger ble imidlertid mye tid brukt for å forklare opplagte ting, mens viktige plotelementer ble hengende og dingle.

‘Appleseed’ er en godt laget og underholdende film, med et par store svakheter. For å forklare hva som er typisk japansk er den helt ypperlig.

Tokyo godfathers‘ er langt mindre typisk. Tre uteliggere finner en baby på juleaften. I løpet av romjulen må de finne ut hva de skal gjøre med den og hvor den kommer fra.

Filmen er laget i en realistisk stil og med klassisk 2D animasjon. Historien er morsom, spennende og passe rørende. En bedre julefilm kan jeg vanskelig tenke meg.

I forbindelse med omtalen min av ‘The Incredibles’ sa jeg at superhelt-filmen fra Pixar var langt mer voksen enn det meste innen japansk animasjon. Fredrik spurte om dette også gjaldt ‘Tokyo godfathers’. Nå kan jeg si at denne filmen absolutt er voksen på en måte ‘Appleseed’ ikke er det.

Om ‘Steamboy‘ er voksen eller ikke driter jeg i! Den er bare så utrolig bra at jeg for en gangs skyld står over de lange analysene. Klassisk animasjon gjør seg fremdeles best når ambisiøse fagfolk og kunstnere tar seg tiden det tar å lage en god film.

Rent rasjonelt går det an å si at vrakingen av London i tre kvarter på slutten virker litt i overkant, rent dramaturgisk. Men når jeg går så fornøyd ut av kinosalen er det ingen grunn til å krangle om detaljer.

Rulleteksten fortjener et eget avsnitt. Den består av bilder og animasjonssnutter som viser Steamboy opp gjennom historien til vår egen tid. Det var som å se skissene til flere år med oppfølgere. Jeg bokstavelig talt verket i kroppen etter å se mer.

Legg igjen en kommentar

Grenser for plagiat

Forfatteren Michel Baigent mener at fagboken hans ‘Hellig blod, hellig gral’ inspirerte Dan Brown til å skrive thrilleren ‘Da Vinci-koden’. Han truer nå med rettsak og klekkelig erstatning, i følge en artikkel i Aftenposten.

Dersom ikke forståelsen av plagiat og copyright blir begrenset, kan det utgjøre en alvorlig fare for idé-utviklingen i samfunnet. Rettsapparatet vil nok avvise denne saken, men det er tragisk om sensasjonelle mediaoppslag stadig skal ta oppmerksomheten bort fra det faglige innholdet i diskusjoner.

Merker meg forøvrig at Aftenposten i dag dementerte flere påstander i dekningen sin av Alnæs-saken.

Etter den forrige artikkelen min om plagiering spurte en kommentar hva jeg ville føle om noen kopierte teksten min på bloggen, brukte teknikker for å få flere søkertreff og tjente penger på det jeg skrev?

  • Oppmerksomhet er det viktigste for en ekte blogger. Valget mellom noen tusenlapper for å bli lisensiert i en liten lokalavis eller å få en lenke på Dagbladet hadde vært enkelt. Lesere fremfor penger, takk.
  • Innholdet i artiklene hadde det vært ganske lett å kopiere ut, men kommentarene er mer komplisert. Samtalen i en blogg er viktigere enn artiklene.
  • Distribusjon er ofte vel så viktig som å komme høyt opp i søkemotorene. I dette tilfellet vil det si at andre lenker til meg. De tilfellene trafikken på Typisk Tor Andre har økt har det vært fordi siden har vært omtalt eller lenket til fra andre steder (Fett, Nettdagboken og en del av sidene listet opp under Norske blogger).

Comments (2)

Ustabil regjeringspartner

Kjell Magne Bondevik advarer Høyre mot noe formelt regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Å sette Carl I. Hagen & co ved Kongens bord er neppe lurt på noen år. Et budsjettforlik gjør ikke et populistisk parti forutsigbare.

Jeg er imidlertid parlamentarisk fundamentalist. Det betyr at det politiske grunnlaget for en regjering skal være formelt definert i en avtale. Å satse på skiftende flertall for mindretallsregjeringer har etterhvert blitt en vane i Norge. Men det er og blir en uting som gjør politikken mindre stabil og forutsigbar.

Holdningen til Kjell Magne Bondevik skyver realitetene bak regjeringens han leder under teppe, nemlig at den baserer seg på støtte fra Fremskrittspartiet. Det er ren dobbeltmoral.

Uansett hva man måtte mene om Høyrestatsrådene (selv er jeg stor fan av Solberg og Clemet), så jobber de jevnt og trutt med støtte fra partiet.

Kristelig Folkeparti er kun ett hakk mer stabile enn Fremskrittspartiet. De brummer støtt og stadig hvis de ikke får det som de vil, fra grunnplan og helt opp til ledende politikere i stortingsgruppa.

Når kritikerne uttrykte at alt var bra etter å ha fått en budsjettavtale de likte, tar jeg det som et dårlig tegn. Regjeringslysten kan ikke avgjøres av et tilfeldig forlik eller vedtak. Det tyder på at populisme er den rådende stemningen i partiet.

Legg igjen en kommentar

Oslo Filmfestival – Ekstrem koreaner

Videovold fra det tidlige åttitallet har satt sine spor. Spaghetti-western, martial arts, billige grøssere og amerikanske kalkuner ga meg mer enn mareritt (for de gjorde det også). De skjerpet appetitten for en variert film-meny.

‘Kill Bill’ var en ren fryd. Jeg har noe av den samme video-utdannelsen som Tarantino og kjente igjen inspirasjonskildene. På slutten når de ser ‘Shogun assassin’ hadde jeg lyst til å hoppe opp og danse i kinosalen. Denne japanske sverdoperaen var en skjellsettende opplevelse for meg.

Regissør Park Chan-wook beveger seg i ‘Oldboy‘ i samme landskap av rå energi, brutalitet og store følelser som filmene ovenfor. I tillegg bringer han med seg en del japansk melodrama. Noe av dette kommer sannsynligvis fra kildematerialet, som sies å være en manga.

Hans forrige film, ‘Sympathy for Mr Vengeance’, var også et hevndrama med snurrige karakterer. Jeg fant ikke tonen med filmen, men ble likevel nysjerrig på regissøren. Det gjorde at jeg fikk tak i ‘Joint Security Area’, et drama om en grensetrefning mellom Nord- og Sør-Korea. Alle tre filmene viser et usedvanlig godt visuelt grep.

‘Oldboy’ handler om en fyr som blir stengt inne på et lite rom i 15 år. Når han slipper ut er han besatt av tanken på å finne ut hvorfor. Filmen har en fantastisk slåsskamp hvor hovedpersonen sloss mot 20 menn i en trang korridor kun assistert av en hammer. Dette er ingen danselignende martial arts-scene. Vekten er lagt på brutalitet, galskap og utmatthet. Filmen er mer en thriller enn en actionfilm.

Hvis du skulle være i tvil etter beskrivelsen så langt, så bør du la bestemor eller en førstegangsdate bli hjemme. Mest legendarisk er en tidlig scene hvor en levende blekksprut blir spist. Det så ikke ut som filmeffekter når fangarmer sprellet og sugekopper festet seg til hele ansiktet!

‘Oldboy’ kan nok ende opp blant årets 10 beste filmer for min del. Den er ikke så trygt plassert der som ‘Eternal sunshine of a spotless mind’, Lost in translation’ og ‘Infernal affairs’, men den ligger godt an. Det var nesten et terningkast…

Legg igjen en kommentar

Bøker – Moderne mytologi

Alltid interessant når fantasy blir diskutert av seriøse litteraturkritikere. I helgens Morgenbladet nevner Stein Leikanger Neil Gaimans ‘American gods’ som et eksempel på en bok som unngår å banalisere fakta i fiksjon:

«Han leker med det vi vet om «mytologien» og hensetter gudene til den amerikanske hverdagen, gir dem fiender og medspillere, og lar leseren gradvis forstå hva hun leser, hvor hun befinner seg i forhold til bok, virkelighet, fantasi og muligheter. For Gaiman, hvis arbeid alltid tar utgangspunkt i skillet mellom virkelighetens forutbestemthet og drømmeverdenens uinnskrenkethet, er det åpenbart at man kan foreta en gjennomgang av pantheon innenfor rammen av amerikansk hverdag. Blir det faktafiksjon? Det blir i hvert fall sterk fiksjon av det.»

Utangspunktet er at Jan Kjærstad angrep Stein Leikangers 5 år gamle begrep faktahelvete. Begrepet ble opprinnelig lansert som en en kritikk av særlig Kjartan Fløgstad og Erik Fosnes Hansen. En hyggelig overaskelse at Neil Gaiman duger til dette formålet.

Neil Gaiman har forøvrig en veldig bra blog. Der fant jeg i helgen en artikkel av en lærer som underviste i ‘American gods’ på en high school. Nå er jeg ikke lærer, men en kombinasjon av å jobbe i opplæringsavdelingen i Netcom og sterk interesse for bøker gjorde at jeg fikk et deilig rush av å lese hvordan læreren brukte boken til å utfordre elever som i utgangspunktet ikke var så interessert.

Legg igjen en kommentar

Farvel til California

Planene mine for Oslo Filmfestival er svært ambisiøse: 10 filmer på halvannen uke. I dag ble det imidlertid TV-stolen. Sesongfinalen på OC gjorde at jeg sto over kino. Det sier noe om hvor avhengig jeg har blitt av denne TV-karamellen. En skikkelig ‘guilty pleasure’.

Nå har jeg en annen mindre aktverdig grunn til å skrive om gjengen i Orange County. Loggen fra websiten min avslører at Benjamin McKenzie er et av de mest brukte søkeordene for å komme til Typisk Tor Andre. Så dette er et skamløst forsøk på komme høyere opp på søkelistene når norske fjortisjenter leter etter bilder av sitt nye idol.

Finalen ble ærlig litt talt for melodramatisk. Serien er på sitt beste når den klarer å balansere såpeoperaen og glamouren mot en skikkelig dose ironi. Seth står som regel for de morsomste kommentarene. Denne gangen ble humoren ofret for å skape en skikkelig cliffhanger der alle dro fra hverandre og alt så ut til å gå galt.

Ellers har det vært en hyggelig sesong. Etter at Bush ble president gir foreldrene til Seth meg troen tilbake på at det finnes fornuftige amerikanere. I motsetning til de fleste ungdomssåper er de voksne usedvanlig sympatiske mennesker.

Neste uke begynner ‘North Shore’ på TV3, en av de utallige kopiene av OC som dukket opp og forsvant på amerikanske TVer i høst. Tror jeg står over.

Isteden koser jeg meg med ‘Death Cab for Cutie’, samt noen sider med bakgrunnsstoff og spoilere fra de første episodene i neste sesong. Nå ser jeg frem til nye personer i rollegalleriet som gjør at jeg ikke går lei av de uendelige til og fra forholdene mellom Ryan og Marissa, Seth og Summer.

Comments (1)

Politisk pyramidespill

Både Pensjonskommisjonen og Perspektivmeldingen varsler store endringer i Norge. Folk vil føde færre barn, leve lenger og ha tjent opp større pensjonsrettigheter. Kort sagt, færre mennesker skal betale høyere pensjoner til flere. Noe må gjøres.

Kåre Valebrokk kan ha rett i at det er grunn til å tro at usikkerhet i anslagene kan føre til at ressursene tilgjengelig vil være større enn beregningene kan tyde på. Likevel mener han at pensjonsreformen bør gjennomføres.

LO og store deler venstresiden vil innføre tjenestepensjon til alle, det vil si øke fremtidige pensjonsutbetalinger ytterligere. Disse endringene insisterer de på må gjennomføres før helheten diskuteres gjennom en eventuell reform. Noen LO-forbund ønsker til og med å knytte hvor mye et parti får i støtte opp mot i hvilken grad de mener det samme som dem i dette spørmålet.

Politikere som skygger unna debatten minner meg om de mest rabiate miljøskeptikerne i USAs regjering og Fremskrittspartiet. De ser nok muligheten for at det kan gå galt, men de viser til at Folketrygden har fungert så langt og vi trenger mer informasjon før vi kan ta en avgjørelse.

‘Føre var’-prinsippet er upopulært når det krever modige beslutninger som først får positive konsekvenser flere tiår inn i fremtiden. Våre politiske systemer er ikke laget for å tenke langt fremover. Derfor er det vanskelig å få beslutninger på områder som miljøpolitikk og pensjonsreformer.

Endringer i pensjonskommisjonens forslag for å gjøre systemet mer rettferdig er helt rimelig, men å utsette en avgjørelse av makelighetshensyn er feigt. Den politiske debatten rundt Folketrygdens fremtid gjør det mer forståelig at titusenvis av nordmenn kunne gå inn i et pyramidespill.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: