Typisk Tor Andre

I begynnelsen av uken hadde Dagens Næringsliv to interessante artikler om moderne medievaner blant ungdom. Den ene var om et nytt avisformat som ble prøvd ut i Tyskland, en mellomting mellom tabloid og magasin som tok utgangspunkt i at folk hadde lest de viktigste nyhetene på internet. Den andre om debattprogrammer på norsk TV som knapt hadde seere under 40 år lenger.

Her har vi noe interessant å blogge, tenkte jeg etter å ha lest avisen på jobben. Vel hjemme og foran datamaskinen var artiklene ikke å finne på websidene til Dagens Næringsliv. Så istedenfor å henvise til en interessant artikkel, forteller jeg hvordan media gjør seg selv irrelevant.

John Batelle forteller på sin Searchblog hvordan hans abonnement på The Wall Street Journal og The Economist blir stadig mindre lest, fordi han ikke kan dele artiklene med andre ved å lenke til dem.

Den engelske avisen Guardian har valgt den motsatte løsningen i forhold til Dagens Næringsliv og WSJ. De har anstrengt seg for å gjøre det lett for bloggere å lenke til artikler. Resultatet har vært en enorm trafikkøkning og 20 % økning i betalte ukesabonnement på websidene, forteller redaktør Paul Carr.

Ungdom gidder ikke å bare ta i mot. De forventer å få si meningen sin. Media som ikke er interaktivt, for eksempel som det er mulig å lenke til, faller utenfor nettsamtalen. Det nærmeste vi kommer et forsøk på å blogge i norske aviser er Dagbladets patetiske skriblerier.

Og debattprogrammer på TV? Meningsmålingene folk kan ringe inn om på Holmgang, parafrasering av innsendte spørsmål hos NRK og telefonsvarer (Lydbånd! Det hadde det vært mulig å få til på 70-tallet) på Tabloid tyder på at velskodde journalister ligger noen år etter publikummet sitt i utnyttelse av kommunikasjonsteknologi.

Teknologien finnes. Debattprogrammer på svensk TV bruker SMS langt mer effektivt enn i Norge. Blender og andre programmer har gode systemer for interaktivitet med publikum.

Forrige valg så jeg knapt et valgprogram. Og jeg har vært politisk aktiv i flere år, følger aktivt med i aviser og på internet hver dag. Likevel var valgdekningen i TV fullstendig uinteressant.

Folk i media i Norge må ta seg kraftig sammen hvis de ikke skal miste flere generasjoner av nyhetsinteresserte seere og lesere.

Avskjeden med de døde er en egen litterær genre. Problemet er at ærbødighet noen ganger kan skygge for personen som skal beskrives. Livet som er levd må selvsagt respekteres, men det bør inkludere ærlighet og helhet.

For et år siden døde den palestinske professoren Edward Said. I Slate skrev blant annet Christopher Hitchens denne setningen: «I knew and admired him for more than a quarter-century, and I hope I will not be misunderstood if I say that his moral energy wasn’t always matched by equivalent political judgment.»

Edward Saids politiske dømmekraft kan sikkert diskuteres, men at Chrisopher Hitchens beundrer den avdøde er det vanskelig å tvile på. Kritikken hever den positive vurderingen av mennesket.

Den franske filosofen Jaques Derrida døde for en måned siden. Han var godt kjent som skaperen av den filosofiske metoden dekonstruksjon. Enkelt sagt – noe enhver sann tilhenger av retningen ville hatet – mente den at ‘ingenting eksisterer utenfor teksten’.

London Times skrev derfor denne korte nekrologen:

«Can there be any certainty in the death of Jacques Derrida? The obituarists’ objective attempts to place his life in a finite context are, necessarily, subject to epistemic relativism, the idea that all such scientific theories are mere “narrations” or social constructions. Surely, a postmodernist deconstruction of their import would inevitably question the foundational conceptual categories of prior science—among them, Derrida’s own existence—which become problematised and relativised. This conceptual revolution has profound implications for the content of future postmodern and liberatory science of mortality. »

Om forfatteren respekterer Derridas verk kan diskuteres, men teksten er en treffsikker parodi på bøker skrevet i filosofiens ånd. The New Criterion benytter anledningen til å komme med en lang rekke kritiske invendinger mot den avdøde.

Orson Scott Card har i boken ‘Speaker for the dead‘ tenkt seg en rolle hvor mennesker på heltid jobber med å fortelle sanneheten om døde mennesker. Boken er et godt eksempel på science fiction som kretser rundt store idéer med utgangpunkt i mennesker.

En nekrolog er nok i praksis mer for de levende enn de døde. Sånn må det kanskje være. Det er tross alt de som skal leve med tapet.

Tillegg 08.11.2004:

Gunnar Kagge i Afteposten referer en nekrolog over den nylig myrdede nederlandske filmskaperen Theo van Gogh som gjorde det til en kunst å provosere:

«[Han] var ikke en venn av meg. Han har gjort livet vanskelig for meg. Mer enn det, han har krenket både meg og min kone på det sterkeste… Han var en drittsekk, men han var min drittsekk og han hadde rett til å være en drittsekk.»