Fantastiske nekrologer

Avskjeden med de døde er en egen litterær genre. Problemet er at ærbødighet noen ganger kan skygge for personen som skal beskrives. Livet som er levd må selvsagt respekteres, men det bør inkludere ærlighet og helhet.

For et år siden døde den palestinske professoren Edward Said. I Slate skrev blant annet Christopher Hitchens denne setningen: «I knew and admired him for more than a quarter-century, and I hope I will not be misunderstood if I say that his moral energy wasn’t always matched by equivalent political judgment.»

Edward Saids politiske dømmekraft kan sikkert diskuteres, men at Chrisopher Hitchens beundrer den avdøde er det vanskelig å tvile på. Kritikken hever den positive vurderingen av mennesket.

Den franske filosofen Jaques Derrida døde for en måned siden. Han var godt kjent som skaperen av den filosofiske metoden dekonstruksjon. Enkelt sagt – noe enhver sann tilhenger av retningen ville hatet – mente den at ‘ingenting eksisterer utenfor teksten’.

London Times skrev derfor denne korte nekrologen:

«Can there be any certainty in the death of Jacques Derrida? The obituarists’ objective attempts to place his life in a finite context are, necessarily, subject to epistemic relativism, the idea that all such scientific theories are mere “narrations” or social constructions. Surely, a postmodernist deconstruction of their import would inevitably question the foundational conceptual categories of prior science—among them, Derrida’s own existence—which become problematised and relativised. This conceptual revolution has profound implications for the content of future postmodern and liberatory science of mortality. »

Om forfatteren respekterer Derridas verk kan diskuteres, men teksten er en treffsikker parodi på bøker skrevet i filosofiens ånd. The New Criterion benytter anledningen til å komme med en lang rekke kritiske invendinger mot den avdøde.

Orson Scott Card har i boken ‘Speaker for the dead‘ tenkt seg en rolle hvor mennesker på heltid jobber med å fortelle sanneheten om døde mennesker. Boken er et godt eksempel på science fiction som kretser rundt store idéer med utgangpunkt i mennesker.

En nekrolog er nok i praksis mer for de levende enn de døde. Sånn må det kanskje være. Det er tross alt de som skal leve med tapet.

Tillegg 08.11.2004:

Gunnar Kagge i Afteposten referer en nekrolog over den nylig myrdede nederlandske filmskaperen Theo van Gogh som gjorde det til en kunst å provosere:

«[Han] var ikke en venn av meg. Han har gjort livet vanskelig for meg. Mer enn det, han har krenket både meg og min kone på det sterkeste… Han var en drittsekk, men han var min drittsekk og han hadde rett til å være en drittsekk.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: