Archive for november 13, 2004

Engelsk magi

Magi er blitt nærmest dagligdags på film og i bøker gjennom ‘Ringenes herre’ og ‘Harry Potter’. En av Susanna Clarkes fortjenester i ‘Jonathan Strange & Nr Norrell‘ er å gjøre alver og magi nytt, fremmed og skummelt igjen. Forventningene mine er innfridd til en bok som ble adskillig hypet før den endelig kom ut.

Hver scene og setning er underholdende på en ironisk, engelsk måte. Sammenligninger med Jane Austen er gjentatt i flere omtaler av boken. Et av mine yndlingseksempler er denne reaksjonen når et sort tårn dukker opp over natten i Venezia (det har en diameter som et bykvartal og rager så høyt opp det er mulig å se): «Where can it have come from, Frank? And what happened to the houses that were there before?»

Formuleringskunst unnskylder imidlertid ikke helt at strukturen i fortellingen som helhet er litt løs. Jeg skjønner ikke alltid hvor Susanna Clarke vil og boken er mer en tjukk nok. Heldigvis går aldri språket på tomgang. Særlig setter jeg pris på et knippe av kvasi-vitenskapelig fotnoter om magiens beskaffenhet og historie.

Neal Gaiman har sagt at ‘Jonathan Strange & Mr Norrell’ er den fineste engelske fantastiske romanen som er skrevet de siste 70 årene. Det betyr ikke nødvendigvis at han mener boken er bedre enn ‘Ringenes herre’. Med engelsk menes en helt spesiell tone og setting som ligger fjernt fra all tradisjonell fantasy.

Mot slutten slo det meg at hovedpersonene ligner adskillig på vitenskapsmennene som beskrives i Neal Stephensons bøker. Mr Norrell er genuint opptatt av magi på samme måte som mange i dag er opptatt av teknologi, men han er redd for å dele kunnskapen sin. Jonathan Strange er nesten for åpen og lemfeldig i sin omgang med farlig informasjon. Så helt uten virkelighetstilknytning er ikke boken.

Uvanlig til å være en bok om det fantastiske har den blitt nominert til Booker- og Whitebreadprisen. Utdrag av boken er tilgjengelig på Internet.

Reklamer

Comments (2)

3D superhelter og leiemorder på tur

Collateral‘ er en bunnsolid thriller som lever opp til forventningene. Michael Mann bruker lys, byrommet og musikk effektivt til å skape et bakteppe for et tett manus. Med hjelp av en god regissør leverer Tom Cruise et arbeid som nærmer seg ‘Magnolia’, det beste han har gjort. Jamie Foxx som motspiller gjør en rolle som bærer bud om fremtidig stjernestatus, noe som allerede delvis er innfridd med filmen ‘Ray‘ som er på vei til Norge.

Nå har jeg hørt noen klager på at slutten er tradisjonell etter at første del bruker mye tid på å bygge opp forholdet mellom leiemorderen og hans ufrivillige sjåfør. Jeg er derimot ikke skuffet når sjokolademousse smaker sjokolade. Hadde det hele hatt smakt av Tine hadde det vært grunn til å være misfornøyd, men dette er mer Bagatelle.

Slutten er forøvrig den eneste bruk av ‘ironisk gjenbruk av replikk’ som har fungert i film og på TV de siste årene for meg.

Barnefilm på tidlig forestilling er risikosport. På vei ut fra ‘The Incredibes‘ i går var en liten pjokk på anslagsvis fem år tydelig inspirert av sønnen i superhelt-familien som kunne løpe kjempefort. I full fart styrtet han inn i meg så vi begge datt overende. Jeg kommer til å hinke rundt resten av helgen. Hvordan det gikk med gutten vet jeg ikke, men finnes det en bedre anbefaling for en film enn hundrevis av opprømte barn?

Filmen er mer voksen enn de fleste animasjonsfilmer, inkludert ‘Shrek’ og det som kommer fra Japan. Mor, far og eventuelle onkler får full valuta for kinobilletten.

Norske filmkritikere har neppe lest tegneserier siden Superboy hadde superhunden Krypto. Mange har nemlig lagt vekt på filmen som en ny type parodi. Kombinasjonen av nostalgi for de klassiske superheltene, samt realistiske psykologi og familierelasjoner ligger i sentrum av tendenser innen amerikanske tegneserier som ‘Astro city’, ‘Powers’ og ‘Tom Strong’.

I de klassiske forbildene har filmen særlig hentet inspirasjon fra ‘Fantastiske 4’. På slutten dukker en muldvarp-skurk opp som ligner veldig på deres første motstander. Hvordan filmen som produseres basert på ‘Fantastiske 4’ skal kunne måle seg med ‘De Utrolige’ er vanskelig å se.

Pixar har nok en gang vist at behersker 3D grafikk som animasjonsmedium. Utfordringen å lage en film med mennesker viser ambisjoner. Figurene er cartoony, men gjennom bevegelser hviskes enhver tvil om at de er ekte bort. Slåsskampene på slutten hvor familien jobber sammen for å få tatt knekken på skurkene bør studeres av alle som skal lage superhelt filmer i fremtiden.

Comments (2)

%d bloggere like this: