Archive for november 14, 2004

Faretruende fantom

Phantom of the opera‘ var den første musikalen jeg ble hektet på på egen hånd. ‘Sound of music’ og ‘My fair lady’ hadde alltid gått på platespilleren i barndommen, men det var operafantomet som er skyld i min interesse for sang på film og scene.

Nå begynner faretruende røyksignaler å samle seg i horisonten for filmversjonen. Riktignok tipper David Poland at den går bort og vinner Oscar for beste film. Jeg stoler mer på smerteskriket fra en fan på ‘Ain’t It Cool News‘ enn en insider.

Her er grunnene til mine bange anelser:

  • Filmen regisseres av Joel Schumacher, mannen som gjeldet Batman to gang og drepte en film-serie. Joda, han har laget bra filmer tidligere, men ‘Batman og Robin’ er en tung bør å bære.
  • Filmklippet som er lagt ut på hjemmesidene er bra nok, men stemmen til han som spiller operafantomet er i beste fall middelmådig. Når produsentene ikke har fått med en tradisjonell filmstjerne eller skuespilleren som etablerte rollen, Michael Crawford, må vi i det minste forvente en bra sangstemme.
  • Den første traileren manglet musikalitet og var klippet for å fremkalle eplipsi-anfall. Det påstås at filmen har samme svakhet. Den nye traileren er langt bedre.
  • Mest faretruende er uttalelsen i kritikken over om at operafantomet i større grad er ondt, at det ikke er mulig å føle sympati for han. Det er jo hovepoenget i historien, en romantisk anti-helt vi kan avsky og synes synd på.

Det er farlig å stole på en enkelt kritikk, så det skal bli spennende å se rapportene fra prøvevisninger de neste ukene.

Legg igjen en kommentar

Snille nordmenn

På 90-tallet ønsket Norge å bli en humanitær stormakt, men vi glemte at et slikt strategisk valg ville ha konsekvenser. Fredsmegling er mer enn en identitsbyggende hobby for en rik og bortskjemt nasjon.

Simen Sætre i Morgenbladet vokste opp med bildet av Norge som den snille. Så begynte realitetene å ødelegge det nasjonale selvbildet. Problemer med Oslo-avtalen, avbrutte fredsforhandlinger på Sri Lanka og skeptiske røster til norsk u-hjelp gir et mer blandet inntrykk av Norges innsats og resultateter. Artikkelen i Morgenbladet tar et oppgjør med norsk selvgodhet.

Å være en humanitær stormakt er en vanskelig og tung jobb som krever offer. Uten klar bevissthet om hvilket minefelt man går inn er det lett å tråkke feil. Hilde Henriksen Waage har skrevet en rapport med den treffende tittelen ‘Peacemaking is a risky business’ om fredsprosessen i Midt-Østen. Hennes konklusjon er at det er en ren illusjon å tro at Norge var nøytral. Vi støttet i praksis Israels synspunkter.

Jeg ser for meg at hele strategien om Norge som humanitær stormakt ble klekket ut i et overhopphetet øyblikk etter Oslo-avtalen. Ingenting galt i det. Norge har mye som taler for at de kunne bli gode på dette.

Men etter at du har kjøpt den lille, søte hvalpen kommer bæsjen på teppet, tiggingen ved bordet og kravet om å gå tur med den hver dag. En dag vokser den kanskje opp til å bli et uoppdragent, digert beist som bjeffer på alle gjester og som du ikke vet hvor du skal gjøre av under en ferie. Da finner vi ut om du virkelig elsker hunder.

Askeladden-holdning holder ikke for å lykkes. Nøytralitet, utenforskapskap og naiv optimisme kan være mindre fordel enn noen synes å tro. Skal Norge bli gode som fredsmeklere må vi våge å mislykkes og bli upopulære, i tillegg til å bruke kompetanse, tid og penger.

Har nordmenn is nok i magen til å gå inn i oppgaven som humanitær stormakt? Jeg hadde gjerne sett at Norge tenkte stort og gjorde det, men tviler på om vi virkelig tør ta konsekvensene av dette strategiske valget på lang sikt.

Comments (1)

%d bloggere like this: