På 90-tallet ønsket Norge å bli en humanitær stormakt, men vi glemte at et slikt strategisk valg ville ha konsekvenser. Fredsmegling er mer enn en identitsbyggende hobby for en rik og bortskjemt nasjon.
Simen Sætre i Morgenbladet vokste opp med bildet av Norge som den snille. Så begynte realitetene å ødelegge det nasjonale selvbildet. Problemer med Oslo-avtalen, avbrutte fredsforhandlinger på Sri Lanka og skeptiske røster til norsk u-hjelp gir et mer blandet inntrykk av Norges innsats og resultateter. Artikkelen i Morgenbladet tar et oppgjør med norsk selvgodhet.
Å være en humanitær stormakt er en vanskelig og tung jobb som krever offer. Uten klar bevissthet om hvilket minefelt man går inn er det lett å tråkke feil. Hilde Henriksen Waage har skrevet en rapport med den treffende tittelen ‘Peacemaking is a risky business’ om fredsprosessen i Midt-Østen. Hennes konklusjon er at det er en ren illusjon å tro at Norge var nøytral. Vi støttet i praksis Israels synspunkter.
Jeg ser for meg at hele strategien om Norge som humanitær stormakt ble klekket ut i et overhopphetet øyblikk etter Oslo-avtalen. Ingenting galt i det. Norge har mye som taler for at de kunne bli gode på dette.
Men etter at du har kjøpt den lille, søte hvalpen kommer bæsjen på teppet, tiggingen ved bordet og kravet om å gå tur med den hver dag. En dag vokser den kanskje opp til å bli et uoppdragent, digert beist som bjeffer på alle gjester og som du ikke vet hvor du skal gjøre av under en ferie. Da finner vi ut om du virkelig elsker hunder.
Askeladden-holdning holder ikke for å lykkes. Nøytralitet, utenforskapskap og naiv optimisme kan være mindre fordel enn noen synes å tro. Skal Norge bli gode som fredsmeklere må vi våge å mislykkes og bli upopulære, i tillegg til å bruke kompetanse, tid og penger.
Har nordmenn is nok i magen til å gå inn i oppgaven som humanitær stormakt? Jeg hadde gjerne sett at Norge tenkte stort og gjorde det, men tviler på om vi virkelig tør ta konsekvensene av dette strategiske valget på lang sikt.
Typisk Tor Andre 
Andreas said
Jeg er så enig. Jeg har ikke lest Morgenbladet ennå, men du har mye lurt å si du, gitt.