Archive for desember, 2004

Utbrent forfatter skriver Peter Pan

Foreløpig er jeg ikke en god nok filmkritiker til å klare å omtale alt jeg ser på 25 ord. Vær ikke i tvil om at det er idealet jeg streber mot. Etter ‘Finding Neverland’ gikk tankene i så mange retninger at kortversjonen var utilstrekkelig.

En kamerat så den på førpremiere for et par uker siden. Han slo fast med en gang at det var en klassisk tåreperse, men bra forholdene tatt i betraktning.

Historien høres ikke lovende ut: Engelsk kostymedrama med en enke som hoster stygt mens hun blir oppvartet av en gift mann og ikke vil si noe til sine fire sønner. Du vet at her sitter tårene løst.

Siden den tragiske dødsscenen som må komme underordnes en større historie, kan gutta godta denne filmen. Tragedien blir ikke melket. Fokuset for historien er Barries utbrenthet og gutten Peters forsøk på å håndtere farens død. Begge reddes av å finne den riktig balansen mellom fantasi og virkelighet, å godta å ha et barnslig og et voksent sinn samtidig.

‘Finding Neverland’ bygger på et teaterstykke, nok en grunn til å frykte det verste. Manusforfatter og regissør har imidlertid funnet gode visuelle innfallsvinkler til stoffet. Fantasiscenene kan bli et hakk for glorete (akkurat som i fjorårets ‘Peter Pan’), men originalt design og nennsom bruk gjør dem effektive. Mer imponerende er det at alt som foregår i London rett etter århundreskiftet også er gjort elegant, med interessante vinkler og skiftende dynamikk i klippene.

Også Johnny Depp, da. Han eksisterer nærmest i sin egen verden som skuespiller. En tradisjonell stjernekarisma er ikke styrken hans, selv om han har en egen utstråling. Johnny Depp blir heller ikke nevnt i samme åndedrag som Marlon Brando, Robert DeNiro og Sean Penn som teknisk virtuos.

I ‘Neverland’ har han maktet å vise det indre livet til karakteren på en unik måte. Forfatteren oppfører seg korrekt på overflaten, med unntak av tilfellene hvor han leker med guttene. Under overflaten kan man imidlertid hele tiden se hvordan sterke følelser balanseres ut mot forventingene samfunnet stiller.

Science fiction-forfatteren Orson Scott Card skryter uhemmet av filmen på sin webside. Han er en kritiker som jeg setter stor pris på, selv når jeg er uenig. Med et konservativt utgangspunkt ender han ofte opp med synspunkter på populær kultur som går på tvers av gjengse oppfatninger.

Anthony Lane i New Yorker går dypere inn i filmen og realitetene den bygger på. Her kommer det frem at mye er forandret for å få fortellingen til å stemme med forfatterens intensjoner. Greit nok for meg, så lenge ingen later som om filmen er sann og resultatet er så vellykket som her.

‘Finding Neverland’ når ikke helt opp på ti-på-topp-listen min for 2004, men den ligger og vaker i vannskorpa. Blant de nominerte filmene vil jeg nok heie på denne, særlig i kategorien for beste mannlige hovedrolle.

Legg igjen en kommentar

‘Garden state’ på 25 ord

Forelsket i Natalie Portman. Vellykket amerikansk independent-komedie, blanding av ‘Mongoland’ og ‘Clerks’. Har debutanten Zach Braff mer på lager? Postal Service på soundtracket, selvsagt.

Legg igjen en kommentar

Sant og usant i ‘Da Vinci-koden’

En utspekulert sammesvergelsesteori og et rebusløp gjennom historiske minnesmerker er motoren i ’Da Vinci-koden’. Litterær kvalitet kan det neppe være. Selv en kamerat som synes boken var dårlig ble motivert til å oppsøke stedene beskrevet i ’Engler og demoner’ under en Roma-ferie i vår.

Underholdende er Dan Brown, men når lesere begynner å tro at historien bygger på fakta får boken en innflytelse den ikke fortjener. Laura Miller i Salon bruker flere nylig utgitte bøker for å gjendrive idéene om at Jesus skulle ha jordiske etterkommere. Den mystiske organisasjonen ’the Priory of Sion’ som er sentral i boken bygger på en velkjent svindelsak:

”Although the Priory of Sion hoax had been debunked within France, the authors of «Holy Blood, Holy Grail» were still able to pass it off as authentic in their book and in subsequent media appearances.”

I Garth Ennis tegneserie The preacher er idéen om at en etterkommer av Jesus er blitt alet frem gjennom to tusen år beskrevet i sin logiske og provoserende konsekvens. Resultatet av innavl må bli en vanskapt idiot. Ingen smellvakre kvinnelige akademikere der, nei.

Roten til idéen om en sammensvergelse mot Jesus egentlig budskap fra den katolske kirken har en kime av realitet i seg. Tidlig kristendom har retninger og skrifter som vektlegger andre elementer enn tradisjonell kristendom. Den katolske kirken har brukt svært hardhendte metoder for å holde annerledes-tenkende nede opp gjennom historien.

Så lett er det ikke å holde sannheten skjult i dag. Mange av disse hemmelige skriftene er lett tilgjengelig på internett.

For meg er disse tidlige kristne tekstene (ofte kalt gnostiske) så interessante fordi de har en svært sofistikert holdning til sannhet. De gjør ingen forsøk på å fremstille en enhetlig sammensvergelsesteori. Snarere tvert om sjenerer de seg ikke for å være selvmotsigende. Akkurat som Dan Brown foretrekker de en god provokasjon og fortelling fremfor å fremstille historiske sannheter.

Elaine Pagels ’The gnostic gospels’ er en langt bedre innfallsport til faktagrunnlaget for ’Da Vinci-koden’ enn makkverket ’Holy Blood, holy grail’.

En falsk sammensvergelsesteori er en fiksjon. En annen roman er derfor den beste måten å gjendrive den på. Umberto Eco har i ’Focaults pendel’ på en elegant måte dekonstruert en haug okkulte teorier. ’The Priory of Sion’ står sentralt i deler av fortellingen.

Boken er ikke strandlektyre i samme grad som Dan Brown, men den er underholdende for de som klarer å lese en litt tyngre bok. Umberto Eco forteller om en gjeng som jobber sammen på et forlag. Som spøk begynner de å konstruere en altomfattende sammensvergelsesteori. Etter hvert blir de sugd inn i sin egen svindel og den får sitt eget liv.

Jeg har møtt folk som har blitt overbevist om at Umberto Eco mener at alt oppspinnet er realitet. Det kan tyde på at ambivalensen jeg liker så godt i boken er trukket litt for langt. Hovedpoenget for meg synes å være en beskrivelse av hvor spinnvilt det er å tro på en komplisert sammensvergelsesteori, samtidig som leseren skal forstå hvor tiltrekkende det er.

Når alt dette er sagt, ’Da Vinci-koden’ er morsom underholdning. Men å tro at plottet er sant, fører galt av sted.

Legg igjen en kommentar

‘Camp’ på 25 ord

For løs og lavmælt historie om leirskole for musicalentusiaster (det tilbudet fikk jeg aldri i Skien). Sympatiske rollefigurer, bra musikk og gjesteopptreden fra Stephen Sondheim.

Legg igjen en kommentar

Stoltenberg og slagord

«Jens Stoltenberg er umulig å diskutere med fordi han bare serverer populisme og slagord», sa Høyre-leder Erna Solberg i et nyttårsintervju med NTB.

I dag svarer Ap-lederen i Dagens Næringsliv: «Jeg tror Erna må ha vært i dårlig humør da hun ga det intervjuet.» Det høres nesten ut som om han mener det er den tiden i måneden…

Beskyldningen om at han bare snakker i slagord tilbakeviser han: «I Ap jobber vi med en pensjonsreform, for å finne et sosialt, rettferdig forslag, og vi sier nei til usosiale og uansvarlige skattelettlser. Fellesskapstanken er moderne. Høyre-politikk er umoderne.»

I hvilken sinnstemning Erna Solberg var under intervjuet er det vanskelig å si noe om på bakgrunn av artiklene. Men at det er umulig å diskutere med Jens Stoltenberg fordi han bare snakker i slagord er uomtvistelig bevist.

Comments (2)

Søppel inn, søppel ut

Diskusjonen om pensjonsreformen begynner å bevege seg framover. Norsk politikks uglybugly siamesiske tvillinger, Arbeiderpartiet og LO, måtte dra i nogenlunde samme retning før noe skjedde. Ellers ville hele saken strande. Nå har Jens Stoltenberg og Liv Gerd Valla funnet ut at de ikke kunne la sine representanter i utvalget som utredet reformen sitte strandet igjen på dokumenthaugen.

Leif Knutsen på Heretics’ Almanac skriver om planene om å privatisere Folketrygden i USA. På slutten av haugevis av lenker og spredde synspunkter deler han opp folketrygden i flere komponenter som fritt kan oversettes slik til norsk:

  1. En tvungen form for sparing for skattebetalere
  2. En forsikring for en fremtidig situasjon hvor det er umulig å tjene nok penger til å overleve
  3. En inntektsstrøm for staten, representert ved Folketrygden
  4. Et sett med fremtidige forpliktelser for staten

Mulig at noen har gjort dette før, men jeg synes listen over er oppklarende. Den tydeliggjør hva pensjonsreformen dreier seg om. Det som blir puttet inn i systemet bestemmer i stor grad hva som kommer ut.

Mye av den fattigdommen folk opplever i det offentlige Norge skyldes ikke lave skatter, vanstyre eller dårlig vilje. Det skyldes politiske vedtak som ble fattet for 20 – 30 år siden som har påført stat og kommune enorme forpliktelser som vi først nå ser konsekvensene av, deriblant trygdesystemer. Manøvreringsrommet til politikerne blir stadig mindre fordi pengesekken blir spist opp av nyttig og velmenende vedtak som ble fattet i forrige generasjon.

Beslutninger om pensjonssystemet vil få enorme konsekvenser langt inn i fremtiden. Uten å gjøre noe vil folketrygden fortsette å spise av pengene til helsestell, skole og kultur. Å la være å ta noen beslutning vil være katastrofalt.

Akkurat som med drivhuseffekten, er det begrenset hvor mye det hjelper å be om mer dokumentasjon og berolige seg med at alt har gått bra hittil. Prinsipper for utformingen av pensjonssystemet kan ikke bygge på absolutter, men kan likevel være rasjonell.

All beslutningsvegring vil gjøre fremtiden stadig vanskeligere å styre for neste generasjon.

Legg igjen en kommentar

‘Ocean’s twelve’ på 25 ord

Visuelle jazz-improvisasjoner over temaet svindlere, skurker og det store kuppet av favoritt-regissør Stephen Soderbergh. Stjernelaget av skuespillere har det tydelig morsomt foran kamera.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: