Gudene er gale

Anmeldelsen til Aftenpostens av ‘Bakkantinnene’ gjorde at jeg gikk til forestillingen med bange anelser: «Scenisk blir dette trettende, og forestillingen mangler temperatur og fremdrift.» Langt fra den beste reklamen for en kveld i teateret.

Stykket er i utgangspunktet en hard nøtt å knekke for et moderne publikum. Hovedpoenget i handlingen er, som i så mange andre klassiske greske stykker, at hovmodige mennesker får sin straff av gudene. Denne gangen er Dionysos ganske direkte involvert i handlingen som en hevnens engel.

Å presse et klassisk stykke inn i en moderne setting kan bli krampeaktig. Til tross for moderne kostymer og scenografi gjør regissøren av oppsetningen på Nationaltheateret få forsøk på å gjøre forestillingen liksom-relevant.

Aftenposten mener starten lover godt og slutten blir gripende. Jeg synes heller forestillingen har sine største svakheter her.

I en glidende overgang mellom at publikum setter seg og stykket begynner, beveger skuespillerne seg rundt i gjentatte mønstre. Absurd dansing uten musikk er en av de sentrale delene av opptrinnet. Her nærmer ‘Bakkantinnene’ seg kjedelige klisjéer innen traumeteateret og avantgarden.

Når stykket begynner finner det en perfekt tone. Regissøren har tatt teksten på alvor, samtidig som han har en ironisk distanse til den. Balansen i et slikt forsøk på å formidle en tekst er vanskelig å finne, men forestillingen fungerte veldig bra for meg. Pentevs er den eneste karakteren som irriterende nok bryter med dette.

Dybden i scenerommet blir utnyttet på en sjeldent effektiv måte.

Koret blir sunget som romanser, sanger av blant annet Schubert og Mendhelsson. Det er vanskelig å komme utenom musikk i en moderne oppføring av klassisk gresk drama. I begge de to tidligere forestillingene jeg har sett av ‘Bakkantinnene’ var sang helt sentralt: En opera regissert av Ingmar Bergman og en versjon fremført av den polske gruppen ‘Song of the goat theatre‘.

Drapet på Pentevs blir kun beskrevet i stykket. Å prøve å dramatisere det og ha skuespilleren som spiller han på scenen i finalen fungerte dårlig for meg. Den dramatiske effekten av slutten ble helt undøvendig redusert av dette grepet.

I sum er forestillingen ujevn og krevende. Den lykkes i lange perioder mot alle odds i å gjøre ‘Bakkatinnene’ interessant for et moderne publikum.

Oversetteren av teksten, den alltid provokasjonsglade bergenseren Georg Johannesen, fortalte om stykket i Morgenbladet forrige helg. Han setter stykket inn i en historisk sammenheng som kan være interessant å ta med seg:

«Forestillingene [i antikkens Hellas] var offentlige begivenheter med ti-femten tusen på tribunene – mer som på Brann Stadion enn som i Nationaltheatret. Og skuespillerne fremsa aldri replikkene som om de var deres egne. I motsetning til Hedda Gabler-damene forsøkte de ikke å være sine hysteriske figurer.»

Tillegg 10.12.2004:

Jon Refsdal Moe i Morgenbladet er veldig overstrømmende i omtalen av ‘Bakkantinnene’. Som en reaksjon på Aftenpostens kritikk og egen anmeldelse av en annen forestilling på Nationaltheatret forrige uke er han litt ekstra entusiastisk: «[J]eg [kunne] gjøre lite annet enn å ta rennafart og hoppe i fanget på [regissøren]. Og selvsagt kan jeg derfor leve med hans skjønnhetsflekker: som en til tider pompøs bruk av lys- og lydeffekter, samt noen småsure soprangjengivelser av Mendelssohn og Schumann. «

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: