Archive for desember 12, 2004

Vits på journalistvis

Bjørn Bore i Dagbladet er sjokkert – dypt sjokkert! – over at stortingspresident Jørgen Kosmo dro en grovis på julebordet til Stortingets presselosje.

Dermed har jeg fulgt journalistbud nummer 1: Plasser poenget øverst i artikkelen.

Noe mer uvanlig er det at Bjørn Bore har valgt å følge samme regel i gjengivelsen av en vits:

«Foran et hundretalls pressefolk, politikere og følge dro Jørgen Kosmo en vits der essensen var at mullah Krekars ansikt minner om et kvinnelig underliv, og at hans advokat også ser ut som et kjønnsorgan…

Vitsen handlet, kort gjenfortalt om en mann som var så opptatt av nyheter og politikk at hans kone følte seg oversett. Hun valgte å tatovere ansiktet til presidentene Bush og Putin på innsiden av hvert lår i håp om å vekke mannens interesse for mer ekteskapelig samliv.

Når mannen ble presentert for dekorasjonen gjenkjente han presidentene, men mente ‘han i midten’ måtte være Mullah Krekar. Deretter ble advokat Brynjar Melings hårløse hode sammenlignet med et kjønnsorgan.»

Finnes det noe mer irriterende enn en tulling som forteller en vits ved først å forklare poenget og så fortelle innledningen med omskrivinger av de saftigste delene som en gammel jomfru. Hadde det enda vært fortalt med Rorbua-dialekt.

Alle burde skjønne at en journalist som jobber i Dagbladet ville i bli flaue over historier som handler om sex.

Legg igjen en kommentar

Neste generasjon

Ingebrigt Steen Jensen spurte i et foredrag jeg var på om vi kunne gjette hvor mange nordmenn som hadde spist sushi eller visste hva pesto var. Han hadde vært med på å undersøke dette i forbindelse med en reklamekampanje for Tine. Svaret overrasket meg. Marker ut området under dette avsnittet for å vite prosenten. 3 prosent!

Både trendforskere og jeg lever i en isolert boble. Alle de tingene jeg er opptatt av er ikke nødvendigvis like interessante for andre.

Dermed var forbeholdene om muligheten til å si noe generelt om samfunnet rundt oss unnagjort.

Sean Silverstone fra Harvard Business School prøver å si hvordan generasjonen født etter 1970 vil oppføre seg i arbeidslivet. Han mener at den mest korrekte betegnelsen på dem er Gamer-generasjonen. Etter Generasjon X kommer altså de som har vokst opp med Playstation i stua, PC på soverommet og Gameboy på innerlomma.

Erfaringene vil få klare konsekvenser for hvordan folk oppfatter jobben, mener Sean Silverstone: «Gamers approach the business world a bit more like a game. They see the different companies—and maybe the people they work with—as «players.» They’re way more competitive and are very passionate about «winning.» They are both more optimistic and more determined about solving any kind of problem you can imagine; they think there’s always going to be some combination of moves that will result in success. That drives them to be incredibly creative. They’re a bit suspicious of company leaders: The game world is not big on following hierarchy. Plus, they are very confident… They’re also more comfortable with risks, but aren’t reckless.»

Alt høres ut som ypperlige egenskaper, så fremt forskjellen i holdninger mellom generasjonene ikke fører til uoverkommelige konflikter. Norge har masse gamere, så her burde vi stille sterkt i forhold til andre land. Foreldre vil nok bli overrasket når det hører at Donkey Kong har gitt verdifull kompetanse for å lykkes i en krevende karriere.

Svakheten i argumentasjonen er at alle som har spilt på Nintendo eller PC ikke nødvendigvis er gamere. Kun en liten del av den kommende generasjonen har opparbeidet seg kompetansen og holdningene beskrevet over.

Claire Raines er nok flinkere til å ta tiden på pulsen med sin beskrivelse av Millenialene, generasjonen som er er oppvokst mellom 1980 – 2000. Hun tar med seg at disse ungdommene er vokst opp i en digital tid, men har et videre perspektiv. Dette oppsummerer hun som typisk for den nye generasjonen (med noen små tillegg fra meg om hvor relevant dette er for Norge):

  • Fokus på barn og familie. 70- og 80-tallet var tiden da nøkkelbarn som måtte klare seg selv etter skolen. 90-tallet brakte et nytt fokus på familie. Se også Mary Eberstadts artikkel om aggresjon mot mødre og fedre i vår tids populærmusikk.
  • Travle, strukturerte liv. De har hatt en hektisk hverdag med tett program av skole og fritidsaktiviteter. Late dager uten noe spesielt å gjøre har det vært mindre av.
  • Multikulturalisme. Andre kulturer sees ikke lenger bare på ‘Slik levar dei der’ på skolefjernsyn. De møtes hver dag.
  • Terrorisme. Denne trenden er nok mer amerikansk, men Norge er ikke helt uanfektet.
  • Heroisme. Er nok også mer typisk amerikansk.
  • Patriotisme. Etter folkeavstemningen om EU, Lillehammer-OL og idrettsprestasjoner på et bredere område enn tidligere har Norge blitt mer nasjonalistisk.
  • Globalisme. Vi reiser mer enn noensinne og treffer venner fra hele verden på internett.
  • Aktive foreldre. I større grad har mor og far kranglet med lærere om karakterer og gått i demonstrasjonstog for flere barnehageplasser.

Resultatet er at ungdom har et sett holdninger som arbeidsgivere og dem de jobber med må forholde seg til. De er selvsikre, optimistiske, samfunnsorienterte, inkluderende, samt mål- og resultatorienterte.

Styrken ved artikkelen er at den gir et interessant bilde av hvordan de siste tiårene har formet barn som vokste opp de siste 20 årene. Idéene virker intuitivt riktig, uten å passe til et fastlagt ideologisk mønster.

Er sjefene, arbeidskollegene og fagforeningene klare til å ta i mot denne generasjonen? Det vil nok bli noen harde tak i fremtiden for å forme arbeidslivet til ungdommen som er på vei ut i jobb de neste årene.

Comments (1)

%d bloggere like this: