Archive for desember 19, 2004

Snikende reklame på nettet

Grensen mellom reklame og redaksjonelt stoff er klar i seriøse aviser. Leser du en omtale av et produkt, er det en selvfølge at avisen ikke har fått betalt av produsenten for artikkelen. Skillet er mindre klart på nettet, selv på sidene til de mest seriøse avisene i Norge.

I går på t-banen hadde noen lagt igjen medlemsbladet til Norsk Journalistlag. Nysjerrig som alltid plukket jeg det opp og begynte å lese. De har i siste utgave skrevet en leder og artikkel om hvordan lenker blir brukt i Dagbladets forbrukerjournalistikk.

Eksempelet de bruker er en lenke fra forsiden som heter ‘Rett pris‘ som fører til en masse lenker til bransjer, for eksempel digitalkamera. Her finner brukeren flere produkter listet opp. Klikker du på et produkt kommer det opp en liste med prisene på kameraet hos et utvalg av nettbutikker. Et klikk på en ‘Kjøp’ knapp bringer deg direkte til butikken.

Mest tvilsomt i mine øyne er det at alle sidene har en Dagbladet-logo. Alle sidene, inkludert den med kjøp-knappen, ser ut som redaksjonelle sider. Mer trenede internett-øyne ser at alt er automatisk generert. Artikkelen i Journalisten tyder på at Dagbladet får penger for alle salg på disse lenkene.

Nå har jeg ingenting mot reklame, så lenge den er tydelig markert. At en artikkel som omtaler et produkt har reklame eller en lenke til butikken som selger det er også i mine øyne akseptabelt. Det skumle her er den glidende og uklare overgangen mellom redaksjonelt stoff og butikken som selger et kamera.

Dagbladet og de andre avisene som følger denne praksisen bør spørre seg hvordan det vil påvirke merkenavnet deres. Kjøper du noe ved å følge disse lenkene vil kvaliteten på produktet og leveringen bli forbundet med avisen. Her har nok nettbutikkene langt mer å tjene enn nettstedet.

Legg igjen en kommentar

Film – Skuffende bra operafantom

Operafantomet var bra…

En like stor musical-fan som meg og jeg gikk til filmen med bange anelser. Vi var på forhånd enig om å finne minst tre bra ting hver før vi begynte å klage. Det var ikke noe problem i det hele tatt. Vi ble nesten skuffet over at vi ikke kunne bitche mer.

The phantom of the opera‘ var den første musical-besettelsen jeg fant frem til på egen hånd. Forestillingen ble regissert i hodet mitt hundrevis av ganger før jeg så den i London og København. Mitt største kompliment må være at filmen lå langt nærmere min egen versjon enn de jeg har sett på scenen.

Etter noen års dypdykk i musical på film og scene står ikke musikken til Andrew Lloyd Webber like sterkt: Masse fine melodier, men de er ofte litt kjedelig og bringer ikke handlingen fremover. Historien med sin ‘Jane Eyre’-aktige, gotiske, mørke romantikk engasjerer fremdeles.

Filmen satt som et skudd frem til den store svakheten dukket opp: Fantomets sangstemme. Det er helt utilgivelig å gi den sentrale rollen til en fyr som ikke kan synge. Hadde det enda vært en kjendis eller en ekstremt bra skuespiller, hadde jeg forstått det.

Svakheten er tydeligst i de pene (men kjedelige) sangene i begynnelsen av musicalen: Tittelsporet og ‘Music of the night’. I mer dramatiske partier er prestasjonen akseptabel. I det minste kunne de brukt samme trikset som er benyttet i flere klassiske filmmusicals (My fair lady, West side story) og på Carlotta i denne filmen: Få en som kan synge til å dubbe sangen.

Dansen er også temmelig slapp. Koreografen burde ikke få jobb i Hollywood igjen. I ‘Masquarade’ er Vogue-dansingen direkte latterlig.

Utenom dette er filmen ganske nærme perfekt. Christine, den kvinnelige heltinnen, er svært bra i en passiv rollefigur det er vanskelig å gjøre så mye ut av. Raoul, førsteelskeren, får lov til å svinge sverdet og leke helt, noe som hever rollen fra å være en dott til en fyr du kan ha sympati for. Oppbyggingen av historien, scenografi, regi og klipp viser at de involverte har forstått godt hva stykket dreier seg om.

Lenge har det vært snakk om en renessanse for filmmusicals på grunn av ‘Moulin Rounge’ og ‘Chicago’. En ny i året utgjør imidlertid ingen ny gullalder. Grunnen til Hollywoods tilbakholdenhet er nok at de nye filmene bare har gjort det sånn passe bra. ‘The phantom of the opera’ tror jeg vil gjøre det ekstremt bra på kinolerretet. Om ikke annet kan den sørge for litt høyere produksjon av genren i drømmefabrikken.

Synd at en så bra film har belemret seg selv med så dårlig sang i hovdrollen. Filmen er som en Rolls Royce med motor levert av Skoda. Resultatet er at sluttkarakteren min detter nesten to hakk og at den knapt kommer inn blant årets 20 beste. Men jeg er klar over at det skyldes mine høye krav til musical. For de fleste vil ‘Phantom of the opera’ være mer enn bra nok.

Comments (1)

%d bloggere like this: