Film – Skuffende bra operafantom

Operafantomet var bra…

En like stor musical-fan som meg og jeg gikk til filmen med bange anelser. Vi var på forhånd enig om å finne minst tre bra ting hver før vi begynte å klage. Det var ikke noe problem i det hele tatt. Vi ble nesten skuffet over at vi ikke kunne bitche mer.

The phantom of the opera‘ var den første musical-besettelsen jeg fant frem til på egen hånd. Forestillingen ble regissert i hodet mitt hundrevis av ganger før jeg så den i London og København. Mitt største kompliment må være at filmen lå langt nærmere min egen versjon enn de jeg har sett på scenen.

Etter noen års dypdykk i musical på film og scene står ikke musikken til Andrew Lloyd Webber like sterkt: Masse fine melodier, men de er ofte litt kjedelig og bringer ikke handlingen fremover. Historien med sin ‘Jane Eyre’-aktige, gotiske, mørke romantikk engasjerer fremdeles.

Filmen satt som et skudd frem til den store svakheten dukket opp: Fantomets sangstemme. Det er helt utilgivelig å gi den sentrale rollen til en fyr som ikke kan synge. Hadde det enda vært en kjendis eller en ekstremt bra skuespiller, hadde jeg forstått det.

Svakheten er tydeligst i de pene (men kjedelige) sangene i begynnelsen av musicalen: Tittelsporet og ‘Music of the night’. I mer dramatiske partier er prestasjonen akseptabel. I det minste kunne de brukt samme trikset som er benyttet i flere klassiske filmmusicals (My fair lady, West side story) og på Carlotta i denne filmen: Få en som kan synge til å dubbe sangen.

Dansen er også temmelig slapp. Koreografen burde ikke få jobb i Hollywood igjen. I ‘Masquarade’ er Vogue-dansingen direkte latterlig.

Utenom dette er filmen ganske nærme perfekt. Christine, den kvinnelige heltinnen, er svært bra i en passiv rollefigur det er vanskelig å gjøre så mye ut av. Raoul, førsteelskeren, får lov til å svinge sverdet og leke helt, noe som hever rollen fra å være en dott til en fyr du kan ha sympati for. Oppbyggingen av historien, scenografi, regi og klipp viser at de involverte har forstått godt hva stykket dreier seg om.

Lenge har det vært snakk om en renessanse for filmmusicals på grunn av ‘Moulin Rounge’ og ‘Chicago’. En ny i året utgjør imidlertid ingen ny gullalder. Grunnen til Hollywoods tilbakholdenhet er nok at de nye filmene bare har gjort det sånn passe bra. ‘The phantom of the opera’ tror jeg vil gjøre det ekstremt bra på kinolerretet. Om ikke annet kan den sørge for litt høyere produksjon av genren i drømmefabrikken.

Synd at en så bra film har belemret seg selv med så dårlig sang i hovdrollen. Filmen er som en Rolls Royce med motor levert av Skoda. Resultatet er at sluttkarakteren min detter nesten to hakk og at den knapt kommer inn blant årets 20 beste. Men jeg er klar over at det skyldes mine høye krav til musical. For de fleste vil ‘Phantom of the opera’ være mer enn bra nok.

1 kommentar »

  1. Marte said

    Jeg er stort sett veldig enig i kritikken av Phantom of the Opera, men et punkt kan etter min mening diskuteres; Emmy Rossum’s innsats som Christine. Hun er vakker som få og synger nydelig som enda faerre; derom levnes ingen tvil. MEN hun gjoer da en eksepsjonelt endimensjonal fremstilling; storoeyd og forvirret. Er det virkelig en unnskyldning at det i utgangspunktet er en passiv rolle som det ikke er så mye å gjoere ut av? Kan man ikke legge noe ansvar for å gjoere en karakter interessant over på skuespillerne?

RSS feed for comments on this post · TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: