Sant og usant i ‘Da Vinci-koden’

En utspekulert sammesvergelsesteori og et rebusløp gjennom historiske minnesmerker er motoren i ’Da Vinci-koden’. Litterær kvalitet kan det neppe være. Selv en kamerat som synes boken var dårlig ble motivert til å oppsøke stedene beskrevet i ’Engler og demoner’ under en Roma-ferie i vår.

Underholdende er Dan Brown, men når lesere begynner å tro at historien bygger på fakta får boken en innflytelse den ikke fortjener. Laura Miller i Salon bruker flere nylig utgitte bøker for å gjendrive idéene om at Jesus skulle ha jordiske etterkommere. Den mystiske organisasjonen ’the Priory of Sion’ som er sentral i boken bygger på en velkjent svindelsak:

”Although the Priory of Sion hoax had been debunked within France, the authors of «Holy Blood, Holy Grail» were still able to pass it off as authentic in their book and in subsequent media appearances.”

I Garth Ennis tegneserie The preacher er idéen om at en etterkommer av Jesus er blitt alet frem gjennom to tusen år beskrevet i sin logiske og provoserende konsekvens. Resultatet av innavl må bli en vanskapt idiot. Ingen smellvakre kvinnelige akademikere der, nei.

Roten til idéen om en sammensvergelse mot Jesus egentlig budskap fra den katolske kirken har en kime av realitet i seg. Tidlig kristendom har retninger og skrifter som vektlegger andre elementer enn tradisjonell kristendom. Den katolske kirken har brukt svært hardhendte metoder for å holde annerledes-tenkende nede opp gjennom historien.

Så lett er det ikke å holde sannheten skjult i dag. Mange av disse hemmelige skriftene er lett tilgjengelig på internett.

For meg er disse tidlige kristne tekstene (ofte kalt gnostiske) så interessante fordi de har en svært sofistikert holdning til sannhet. De gjør ingen forsøk på å fremstille en enhetlig sammensvergelsesteori. Snarere tvert om sjenerer de seg ikke for å være selvmotsigende. Akkurat som Dan Brown foretrekker de en god provokasjon og fortelling fremfor å fremstille historiske sannheter.

Elaine Pagels ’The gnostic gospels’ er en langt bedre innfallsport til faktagrunnlaget for ’Da Vinci-koden’ enn makkverket ’Holy Blood, holy grail’.

En falsk sammensvergelsesteori er en fiksjon. En annen roman er derfor den beste måten å gjendrive den på. Umberto Eco har i ’Focaults pendel’ på en elegant måte dekonstruert en haug okkulte teorier. ’The Priory of Sion’ står sentralt i deler av fortellingen.

Boken er ikke strandlektyre i samme grad som Dan Brown, men den er underholdende for de som klarer å lese en litt tyngre bok. Umberto Eco forteller om en gjeng som jobber sammen på et forlag. Som spøk begynner de å konstruere en altomfattende sammensvergelsesteori. Etter hvert blir de sugd inn i sin egen svindel og den får sitt eget liv.

Jeg har møtt folk som har blitt overbevist om at Umberto Eco mener at alt oppspinnet er realitet. Det kan tyde på at ambivalensen jeg liker så godt i boken er trukket litt for langt. Hovedpoenget for meg synes å være en beskrivelse av hvor spinnvilt det er å tro på en komplisert sammensvergelsesteori, samtidig som leseren skal forstå hvor tiltrekkende det er.

Når alt dette er sagt, ’Da Vinci-koden’ er morsom underholdning. Men å tro at plottet er sant, fører galt av sted.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: