Utbrent forfatter skriver Peter Pan

Foreløpig er jeg ikke en god nok filmkritiker til å klare å omtale alt jeg ser på 25 ord. Vær ikke i tvil om at det er idealet jeg streber mot. Etter ‘Finding Neverland’ gikk tankene i så mange retninger at kortversjonen var utilstrekkelig.

En kamerat så den på førpremiere for et par uker siden. Han slo fast med en gang at det var en klassisk tåreperse, men bra forholdene tatt i betraktning.

Historien høres ikke lovende ut: Engelsk kostymedrama med en enke som hoster stygt mens hun blir oppvartet av en gift mann og ikke vil si noe til sine fire sønner. Du vet at her sitter tårene løst.

Siden den tragiske dødsscenen som må komme underordnes en større historie, kan gutta godta denne filmen. Tragedien blir ikke melket. Fokuset for historien er Barries utbrenthet og gutten Peters forsøk på å håndtere farens død. Begge reddes av å finne den riktig balansen mellom fantasi og virkelighet, å godta å ha et barnslig og et voksent sinn samtidig.

‘Finding Neverland’ bygger på et teaterstykke, nok en grunn til å frykte det verste. Manusforfatter og regissør har imidlertid funnet gode visuelle innfallsvinkler til stoffet. Fantasiscenene kan bli et hakk for glorete (akkurat som i fjorårets ‘Peter Pan’), men originalt design og nennsom bruk gjør dem effektive. Mer imponerende er det at alt som foregår i London rett etter århundreskiftet også er gjort elegant, med interessante vinkler og skiftende dynamikk i klippene.

Også Johnny Depp, da. Han eksisterer nærmest i sin egen verden som skuespiller. En tradisjonell stjernekarisma er ikke styrken hans, selv om han har en egen utstråling. Johnny Depp blir heller ikke nevnt i samme åndedrag som Marlon Brando, Robert DeNiro og Sean Penn som teknisk virtuos.

I ‘Neverland’ har han maktet å vise det indre livet til karakteren på en unik måte. Forfatteren oppfører seg korrekt på overflaten, med unntak av tilfellene hvor han leker med guttene. Under overflaten kan man imidlertid hele tiden se hvordan sterke følelser balanseres ut mot forventingene samfunnet stiller.

Science fiction-forfatteren Orson Scott Card skryter uhemmet av filmen på sin webside. Han er en kritiker som jeg setter stor pris på, selv når jeg er uenig. Med et konservativt utgangspunkt ender han ofte opp med synspunkter på populær kultur som går på tvers av gjengse oppfatninger.

Anthony Lane i New Yorker går dypere inn i filmen og realitetene den bygger på. Her kommer det frem at mye er forandret for å få fortellingen til å stemme med forfatterens intensjoner. Greit nok for meg, så lenge ingen later som om filmen er sann og resultatet er så vellykket som her.

‘Finding Neverland’ når ikke helt opp på ti-på-topp-listen min for 2004, men den ligger og vaker i vannskorpa. Blant de nominerte filmene vil jeg nok heie på denne, særlig i kategorien for beste mannlige hovedrolle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: