Archive for januar, 2005

Kina tar kaka

De siste par dagene har det dukket opp noen bekreftelser på at vi har mer å frykte fra Østen som innovatører enn som produsent av billig juggel og arbeidskraft.

Guardian nevner at Kina nå fosser frem i teten i forskning på stamceller: «China has been supported by substantial grants from national and regional government, funding laboratories and luring Chinese scientists in Western labs with competitive salaries. It is now the world’s third largest spender on research and development, behind the US and Japan. »

Det er grunn til å tro at medisinske gjennombrudd vil komme nettopp på dette området i fremtiden. Og hva gjør Norge? Vedtar lover som i praksis gjør det umulig å forske på stamceller.

Diskusjonen beveger seg i samme området som Mehmet-saken. Noen ser det som en stor seier for journalistikken at foreldrene hans får unntak for gjeldende regler. Etter min mening hadde det vært mer imponerende om Stortinget hadde fått vedtatt en fornuftig lov for alle enn unntak for ressursterke mennesker.

Kina har ikke bare suksess på bioteknologi. Dagens Næringsliv forteller om Huawei som konkurrerer på mer enn pris: «Huawei vant nylig den tekniske evalueringen om den prestisjefylte 3G-kontrakten til thailandske teleoperatøren CAT Telecom.»

Konkurrentene var blant annet Nokia og Ericsson. Kommentarene deres dreide seg selvsagt kun om prisen.

Vesten har mer enn billige klær, vaskekoner og snekker å bekymre seg om i fremtiden. Evnen til å konkurrere i innovasjon er langt viktigere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Høytflyvende biografi

Oscarnominasjoner er knapt et tegn på kvalitet. Mange tidligere vinnere har vært direkte smertefulle å se.

The Aviator‘ var en nytelse og fortjener en kinotur til. Jeg krysser fingrene for at den blir satt opp på Colosseum, for her er det en del flyscener som vil gjøre seg på stort lerret.

En ren nytelse er filmen ikke, så la oss gjøre unna edikken med en gang.

  • Filmen begynner og slutter med scener fra barndommen til Howard Hughes som liksom skal forklare hans senere traumer. Fullstendig overflødig og latterlig amatørpsykologi. Rosebud er det ikke!
  • Et par scener kunne med fordel ha vært gjemt til ekstramateriellet på DVDen. Scenene der Leonardo DiCaprio stenger seg inne og vandrer rundt i sin egen søppelhaug er unødvendig. Vi har skjønt for lenge siden at han har psykiske problemer.
  • Høringscenene er selvsagt tilfredsstillende. Howard Hughes har for en stund overvunnet sinnslidelsene og tar igjen med plageåndene sine, men det blir for mye av det gode. Litt for velkjent Hollywood-dramaturgi også.

Resten er bare gøy.

Manuset har gitt god form til fortellingen om livet til millionær, filmskaper og flyinnovatør Howard Hughes. Med unntak av barndomsscenen unngås de enkel forklaringene, som var temmelig irriterende til tider i ‘Ray‘.

Regissør Martin Scorsese bruker all sin fantasi og erfaring til å heve ‘The Aviator’ fra godt håndverk til en personlig film. I kamerakjøring, bruk av farger og impresjonistiske scener understrekes følelsene til karakterene effektivt. Pretensiøst blir det ikke, men regissøren bruker hele filmpaletten.

Og for en overflod av gode skuespillere! Stjerner brukes selv i små roller for å fylle ut hele filmen med kvalitet. Leonardo DiCaprio har siden ‘What’s eating Gilbert Grape’ stått for meg som svært talentfull, og her får han virkelig utfoldet seg. Favoritten min er imidlertid Cate Blanchett som Katharine Hepburn, en vandrende screwball-komedie.

Vi får se ved andregangs gjennomsyn hvordan filmen holder seg, men jeg tror den fort kommer opp blant mine yndlingsfilmer i genren biografier (på topp er ‘Ed Wood’ og ’32 kortfilmer om Glenn Gould).

Legg igjen en kommentar

Improvisert hverdagshelt

En film for fri abort slår inn åpne dører. Mulig det er kontroversielt i USA, selvom Oscar-nominasjonene tyder på noe annet. I Norge begynner til og med Kristelig Folkeparti å skjønne at kampen for abortnemnder er tapt.

Vera Drake‘ handler om en liten, koselig, hjelpsom hushjelp som har en bigeskjeft som består i å hjelpe kvinner som har havnet ‘i uløkka’. Virksomheten er strengt forbudt i England på 50-tallet, så når noe går galt blir politiet koblet inn.

Regissør Mike Leigh har sin egen måte å jobbe på som betyr tett arbeid og mye improvisasjon med skuespillerne for å jobbe frem manus. Det skaper en en dybde og tekstur i filmene hans som er unik. Fortellingen føles som ekte, levd liv.

Resultatet er alltid godt håndverk, men noen ganger kan det bli for internt. Jeg liker godt ‘Topsy-turvy’ som foregikk på 1800-tallet, fordi avstanden i tid gjør det nødvendig for regissøren å jobbe hardere med å gjøre historien aktuell for flere. 50 års avstand i tid ser også ut til å gjøre han og skuespillerne godt.

Filmmusikk skal brukes forsiktig, ikke helles på overalt som en gammel mann som salter og peprer middagen før han har smakt på den. Mike Leigh sparer på de dramatiske fiolinene og legger dem på med nennsom hånd.

I en amerikansk film ville det sikkert vært en stemme, en advokat for eksempel, som i finalen hadde gitt utrykk for publikums frustrasjoner og følelser. I ‘Vera Drake’ får vi se saken fra flere sider og møte menneskene som er involvert, så får det bli vår egen sak å trekke konklusjoner.

Filmen ble ikke møtt av stor motstand i USA. Regissøren sa i et intervju at han hadde mistanke om at så mange negative sider ved abort ble trukket frem at høyresiden ikke så noen grunn til å protestere.

Alt dette gjør filmen til mer enn et manifest for fri abort. Hovedpersonen blir en tragisk helt, men er samtidig et helt vanlig menneske. Mangelen på Hollywood-dramaturgi kan være både befriende og frustrerende.

Forsøk på oversettelse av engelske titler, selv dårlige, har jeg blitt mer positiv med årene. Å oversette ‘Vera Drake’ til ‘Vera Drakes hemmelighet’ er helt unødvendig.

I sum er filmen et par hakk mer interessant enn den høres ut som på grunn av usedvanlig solid filmhåndverk og tilliten til at publikum ikke trenger å få alt inn med teskje.

Legg igjen en kommentar

Parlamentarisme i praksis

Føljetongen om Kristin Krohn Devold fortsetter i Dagavisen. Hun sitter utrygt og blir sannsynligvis kalt inn på teppet til en høring, får vi vite.

Grunnen til overskridelsen er avisen mindre interessert i. Dårlig implementering av styringssystemer, omstillinger og en frustrert organisasjon er mindre sexy i avisoverskriftene enn et rullende statsrådshode.

Kristin Krohn Devold la listen fra begynnelsen. Uttalelsene hennes var tydelig utformet defensivt. ‘Jeg tar selvsagt fullt ansvar for situasjonen som har oppstått’. Glem realitetene. Dette er kun sagt for å unngå en av de formelle tingene en statsråd kan bli felt på, å legge skylden på medarbeiderne sine.

På samme måte er kritikken fra Stortinget omhyggelig utformet for å gi størst mulig effekt i media og samtidig unngå at man kommer i nærheten av å felle statsråden (noe som ville være svært ubeleilig så nærme valget). I tillegg vil kritikerne for enhver pris unngå at svarene i høringen kommer tilbake som en boomerang i forhold til tidligere fattede vedtak kritikerne har vært med på i Stortinget.

Sånn er parlamentarismen i praksis. Det er ikke noe vakkert syn.

Legg igjen en kommentar

’37 1/2′ på 25 ord

Hjemmetappet ‘Bridget Jones’-klone, bare bra. Ganske morsom. Amerikansk dramaturgi med norsk karaktergalleri og miljø. Like bra som ‘Buddy’, ihvertfall (for hva det er verdt).

Legg igjen en kommentar

Spill deg til leder

I gode, gamle dager (rett etter at jeg begynte å jobbe i Funcom) trykte dataspillbladet Edge en Larson-tegning. Den viste et stolt foreldrepar som beundret poden som spilte Nintendo. I en tankeboble så de for seg jobbannonser av typen ‘Søker erfaren prinsesseredder’ og ‘Jobben for deg med over 1.000.000 poeng i Space Invaders’.

Snakk om ironi. Larson lagde den som et innblikk i en sprø bizarroverden som han mente ikke eksisterte. Edge trykket den nærmest som en æresbevisning. Og jeg satt i min første fulltidsjobb nettopp fordi jeg var en spillenerd.

I boken ‘Got game’ sier forfatter Jonh C. Beck og Mitchell Wade at ungdom som spiller dataspill blir bedre ledere. Aftenposten har snakket med en vantro BI-professor Ken Friedman om funnene.

For meg er konklusjonen ganske selvsagt. En livslang interesse for spill (selv om entusiasmen er mindre nå enn på 20 år), arbeid med å designe dem og nå utvikling av elæring har vist tydelig hvordan spill utvikler nyttige personlige egenskaper.

Svakheten til påstanden i ‘Got game’ er at gruppen ungdom som er spillinteressert er langt mindre enn de som har spilt litt. Det krever en glødende interesse og mange timer foran skjermen for å trene seg opp i ferdighetene boken beskriver. Ikke alle i neste generasjon ledere er ‘gamere’.

Fagboken om elæring jeg leser nå, ‘Simulation and the future of learning‘ av Clark Aldrich, nærmer seg saken fra en annen kant. Den beskriver et prosjekt for å utvikle et spill som skal gi ansatte høyere kompetanse i ledelse.

At en BI-professor blir så overrasket over sammenhengen mellom spill og lederegenskaper er litt skuffende, men det ser ut som om boken har gjort Ken Friedman nysjerrig.

Legg igjen en kommentar

Fremmedkulturelle elementer i norsk språk

Svala har et og annet å si om konklusjonen min i artikkelen om hinglish: “Skal norsk overleve som språk er ikke løsningen å isolere det fra alt som kommer utenfra. Det må kunne tilpasse seg og ta opp i seg nye ord på en fantasifull måte.» Hun sier: ”…[D]et er ganske typisk for folk som ikke har skjønt poenget! (les: de som ikke er enige med meg). Det blir som å si: Skal vi beholde vannet rent, må vi vanne det ut med whisky.”

Kommentarfeltet strakk ikke helt til, så jeg vier en artikkel til bruk av låneord i norsk.

Jeg er språkpragmatiker. Hvordan et nytt ord taes inn i norsk får vurderes fra sak til sak. Islandsk er et eksempel på hvordan jeg ikke vil ha det. Der blir alle nyord konstruert og innvandrere må ta et islandsk navn for å ikke forurense språket med fremmede lyder.

Skrekkeksempelet på å radbrekke norsk henter jeg fra min egen rollespillfortid: “Jeg klaimber læddern for å sjarme vissarden“. Men hva skal man gjøre når alt kildematerialet er på engelsk?

Dataverden er et godt utgangspunkt for å finne eksempler på hva jeg synes fungerer:

  • Å bruke keyboard er tåpelig. Tastatur høres langt bedre ut. Samme gjelder memory og minne, samt computer og datamaskin.
  • Dataskjerm er bra i de fleste tilfeller, men monitor er akseptabelt fordi det har en litt bredere betydning.
  • Platelager fungerer bare ikke, harddisk er et ord som ligger bedre i munnen.
  • Verdensveven er en kunstig konstruksjon. Finnes det noe forsøk på å oversette blogg? Selv insisterer jeg på å skrive internett med to t’er og liten forbokstav. Fornorskingen er grei nok å forklare. Stor forbokstav hiver jeg ut fordi det etter min mening ikke er et egetnavn, men betegnelsen på et medium.

Fredrik har forøvrig skrevet noen artige refleksjoner rundt dataord i norsk.

Et eksempel fra et annet område er uttrykket at noe suger. Såvidt jeg kan se dukket det opp for en 10 års tid siden. Det er helt tydelig en oversettelse av det engelske ‘it sucks’. Noen vil si at det er et tvilsomt lån, men jeg setter først grensen ved at noe ‘sukser’ (selv om det i grunnen også er en litt morsom variant).

Hvorfor fungere noen fornorskinger og andre ikke? Her er mine to teorier:

  • Et ord er en beholder. Den er ikke nøytral, derfor er det ikke så lett å overføre betydningsinnholdet fra et språk til et annet. Noen ganger klarer ikke et norsk, konstruert ord (eller stavemåte) å romme alt det utenlandske (ofte engelske ordet) gjorde. Andre ganger henger noe av innholdet fast i det opprinnelige ordet, og dette noe er det umulig å overføre til et annet språk.
  • Ord er lyder som i større eller mindre grad høres bra ut. Det har selvsagt noe med vane å gjøre, men en ny ordklyse virker ikke nødvendigvis riktig selvom den består av allerede kjente elementer.

Utgangspunktet mitt var en artikkel om hinglish, en blanding av hindi og engelsk. Et særlig interessant eksempel er utviklingen av ‘postpone’, å utsette. Inderne omskapte dette, logisk nok, til ordet prepone, å fremskynde. Nå finnes dette i engelske ordbøker med den etymologiske forklaringen at det oppsto i Asia.

Språk er levende. Å være språkfundamentalist, å påtvinge norsk nye ord, fungerer ikke. Hvor godt et nytt ord er må diskuteres i hvert enkelt tilfelle. Noen ganger er det bare å ta et utenlandsk ord inn i norsk, andre ganger bør det fornorskes. En ny ordkonstruksjon kan også være riktig i noen tilfeller.

La oss ikke være for redd for litt fremmed krydder i språket vårt. Ingefær kan være godt i de trauste norske kjøttkakene.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: