Archive for januar 1, 2005

Filmåret 2004

Stadig vekk klager noen over at det var bedre tider før, men jeg finner da bestandig noe interessant å se på. Listen under representerer filmer jeg så i fjor som ville fått 6 på terningen (de fem første) eller som jeg ville vært fristet å gi den karakteren hvis alternativet var å gi dem 5. Heldigvis er ikke det et valg jeg er tvunget til å ta.

  1. Eternal sunshine of a spotless mind‘ ligger langt foran de andre filmene i kvalitet. Den klarer å være intellektuelt utfordrende, bevege meg og være underholdende på samme tid.
  2. Infernal affairs‘ er den beste thrilleren på mange år. Regissøren har sagt at han prøvde å lage Face/Off uten de dumme science fiction-elementene han ikke liker. Et interessant utgangspunkt for en film! Jeg lenker til en kritikk av Roger Ebert.
  3. Fog of war‘ vant Oscar for beste dokumentar. Den er et ambivalent portrett av Robert McNamara som har vært med på planleggingen og gjennomføringen av krigsoperasjoner i andre verdenskrig og Vietnamkrigen.
  4. Tilbake‘ viser at russisk filmindustri er i ferd med å våkne til live.
  5. Oldboy‘ er en bedre Tarantino-film enn Kill Bill 2. Fort deg å se den før Hollywood lager en utgave av den. Det går rykter om at Nicholas Cage har vist interesse.
  6. Shaun of the dead‘ er den beste romzomcomen noen gang.
  7. Before sunset‘ knyttet jeg store forventinger til på grunn av filmen den sprang ut av, ‘After sunrise’. Den klarte å levere varene.
  8. ‘Lost in translation’ manglet en norsk tittel, men eller satt den som et skudd.
  9. Steamboy demonstrer hvordan 2D-animasjon fremdeles er et fantastisk medium å lage tegnefilmer i. Ny trailer med en alvorlig overdose trailer-mann finnes på nettet.
  10. Monstertorsdag‘ gikk av med seieren over årets beste norske for meg. Deltakelse på Sundance-festivalen burde være midt i blinken.

4 av filmene har ikke kino-distribusjon. Det er en skam. Ellers er det store temaet for meg i år at tyngdepunktet i stadig større grad flyttes mot Asia, for min del. De er blitt mye flinkere til å lage fengende underholdning enn filmfabrikken i Hollywood.

Så var det filmene som nesten nådde opp, men som på terningen min ligger på stødige femmere…

  • ‘Kill Bill 2’ var bedre enn enern sa kritikerne. Tarantino ble liksom mer seriøs med mer snakking. Tullprat! Den første var mye bedre. Hadde filmene blitt klipt sammen hadde verket vært perfekt.
  • ‘American splendor’
  • Incredibles
  • Garden State
  • ‘Zatoichi’
  • ‘Spiderman 2’
  • Hawaii, Oslo
  • Neverland
  • Tale of two sisters‘ er en av flere gode koreanske filmer jeg så i år. Andre som nesten nådde opp var ‘Sympathy for mr Vengeance’ og ‘Memories of a murder‘.
  • ‘Lars von Trier’s 5 benspænd’

Så var det filmene jeg likte mye bedre enn de kanskje fortjente:

To filmer mange synes var bra, men som etter min mening noe overvurdert:

  • House of flying daggers‘ likte jeg ikke på langt nær så godt som ‘Hero’, til tross for at jeg på mange måter ser at den er bedre.
  • Uno‘ hadde absurd mange malplasserte forsøk på symboltunge scener, situasjoner og scenografi. Den har tapt seg i mine øyne etter at jeg så den.

Til slutt en håndfull filmer som rett og slett stinket:

  • ‘Van Helsing’
  • Alexander
  • ‘Chronicles of Riddick’
  • Lakshya‘ viser at Bollywood ikke bestandig er bra.

Ingen grunn til å klage over et filmår med så mye morsomt å se på. Hvis nå bare geniene i filmbransjen slutter å vise denne forferdelig ‘det-er-slemt-å-stjele‘-filmen. Jeg vet ikke hvor mange ganger det er mulig å se den uten å begynne alle kino-opplevelsene med stiv nakke og hodepine.

Legg igjen en kommentar

Dårlig barnebokhåndverk

Harry Potter var jeg den første som pushet til niesen min for fire år siden. Vanligvis ved bokgaver foretrekker jeg å kunne gå god for dem ved å ha lest dem selv. De siste årene har niesen min dratt fra meg i lesing. Til bursdagens hennes var det derfor nødvendig å stole på bokkritikker i avisen og blaing på Bokkilden.

Resultatet var at jeg sendte henne den første boken i Phenomena-serien av Ruben Eliassen i oktober. I julen ba jeg om å få låne den for selv å sjekke varene. Hun er selv veldig begeisteret for serien og har lånt de andre bøkene på biblioteket. ‘Den beste jeg har lest i år’, fikk onkel høre.

Phenomena er nok en bok hun vil komme tilbake til om noen år og lure på hvorfor den var så bra. Historien er tradisjonell fantasy om to alvebarn som er utvalgt til å ta knekken på mørkets fyrste.

Noen bra idéer blir overdøvet av det forutsigbare og klisjéene. Forfatteren virker selv klar over svakhetene i fortellingen. Når bokens trollmann tar en Gandalv og forsvinner under en kamp med et kraftig vesen, virker det som om Ruben Eliassen er så bevisst på parallellen til ‘Ringenes herre’ at han undergraver spenningen ved å forsikrer leserne om at han snart er tilbake. Når man ikke stoler på klisjéene man bruker går det galt. Å ha sett eller lest noe før er helt greit, hvis det bare er turnert med solid håndverk og stor selvsikkerhet.

Jeg velger å legge mye av skylden på forlaget og redaktørene. Forfatteren burde fått bedre veiledning under utformingen av manuskriptet. Stavefeil i tredje opplag sier sitt.

Faren er at Ruben Eliassen allerede har fått så stor suksess at han stivner i dårlige vaner istedenfor å utvikle sine styrker som forfatter. Tør noen redaktør å gå løs på dette?

  • Beskrivelsen av mileskrift tyder på stor fantasi og ambisjoner om verdensbygging, men skildringene av Aldra gjør ikke at jeg tror på at verden eksisterer utenfor synsvidden til karakterene.
  • Hovedpersonene er til tider morsomme og sympatiske, men de får aldri noen dybde.
  • Dramaturgien er klønete, ofte brukes mye tid på uvesentlige ting.
  • Situasjoner og action er spennende, men det blir altfor tydelig hvilket punkt i disposisjonen vi er på.

I en tid hvor ‘Da Vinci-koden’ er boken alle voksne snakker om, kan vi kanskje ikke forlange mer av barnelitteratur. Begge bøkene klarer å fremkalle bilder, følelser og å underholde, på samme måte som en hamburger fra mækkern er et solid og sunt måltid.

Det finnes faktis bedre alternativer der ute. ‘His dark material’-bøkene til Philip Pullman holder mål både for barn og voksne. ‘Coraline’ av Neil Gaiman er fort unnagjort, men likevel langt mer mettende enn de fleste tyngre bøker. Selvom Harry Potter foreløpig nådde sitt høydepunkt med tredje bok, så er de mer solide enn Phenomena.

Comments (2)

%d bloggere like this: