Mediavaksine

Valgåret 2005 blir sikkert fylt av svulstig tale, hissige diskusjoner og journalister som strever med å finne oppsiktsvekkende vinklinger på trauste politiske debatter. Å forberede seg på å punktere oppblåst retorikk er gøy, så her er det bare å brette opp ermene og sette i gang.

I USA spilte bloggere en større rolle enn ventet i valgkampen i fjor. Selvom mye er annerledes over dammen i media og den politiske debatten, er det en del nyttig å ta med seg.

Websiden Rhetorica har en ypperlig artikkel som analyserer fordommer journalister har når de skriver. Som regel ikke fordi de har en agenda eller ønsker å skrive dårlig, vel så ofte fordi media har det travelt. Uten å lage sammensvergelsesteorier kan det være nyttig å ha en analyse som dette i bakhodet når man leser aviser og ser TV.

Løsningen er kanskje at journalistene lærer litt av bloggere. Når jeg betaler penger for en avis forlanger jeg mer etterettlighet og at det er lagt mer arbeid i en artikkel en fra en frivillig entusiast på internett. Steve Outing og Tim Porter mener likevel at mer bevisste personlige vinklinger og artikler hvor kildene kan sjekkes i media er et skritt i denne retningen. Jeg merket meg med interesse at Harald Stanghelle listet kilder i sin artikkel om nyttårstaler i Aftenposten i dag. Dagens Næringsliv har gjort det samme i sin serie om Hydro under andre verdenskrig og Koreakrigen.

Debattanters bruk av det norske språket bidrar til kvaliteten på debatten. En trend i den engelske bokverden den siste tiden er en øket interesse for språk i seg selv. Per Egil Hegges daglige spalte i Aftenposten er et norsk eksempel på dette.

Richard Jenkyns i det engelske tidsskriftet Prospect har en bra artikkel om dette. Han tar for seg temaer som hvorfor folk er opptatt av språk og grammatikk, samt hvordan akademikere og politikere ofte misbruker det. I en analyse av en uttalelse fra en uforstålig fagbokforfatter sier Jenkyens:

«We might wonder why she has found it so difficult to say something so simple. But that surely is the answer: it is because the proposition is so simple that the expression is so muddled. If it had been put straightforwardly, we would have seen at once that it was hardly worth making.»

Å radbrekke språket er et mindre problem enn følelsemessig manipulering for å skjule et dårlig argument. George Walden i New Statesman skriver en omtale av boken ‘The art of always being right’ av Arthur Schopenhauer. Skal du alltid ha rett kan ikke målet være å finne frem til sannheten med diskusjonspartneren. Du må vinne og bruke alle retoriske triks for å ta knekken på han eller henne.

Så herskerteknikk og følesladet argumentasjon er ikke noe nytt. Sofist er vel nærmest et skjellsord på grunn av noen filosofers utspekulerte debattknep i gamle Aten på Sokrates tid. Og Schopenhauer skrev sin bok for 250 år siden.

Nå setter jeg pris på en frisk debatt. Da er noen billige triks nødvendig. Det som er viktig er å skille mellom rasjonelle argumenter og retoriske knep. Med kunnskap er det lettere å avsløre når politikere eller andre debattanter prøver å manipulere oss. Tom retorikk er som troll, de sprekker i solen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: