Asiatiske grøss

Heller DVD enn å sitte med flere hundre hylende tenåringer i Colosseum for å se ‘Forbannelsen’. Det var en av reaksjonene i Aftenposten på Oslokinoens prisforhøyelse denne uken.

Tidligere hadde nok jeg også vært gretten over knising, hyling og snakking under filmen, men på barnefilmer som ‘The Incredibels‘, ‘Forbannelsen’ og ‘Ungdommens råskap‘ er det helt greit med litt liv i salen.

Grensen går ved konstante samtaler (kommentarspor er ofte kjedelig selv med interessante personer på DVD) og skravling på mobiltelefon.

Grøssere har hatt en tendens til å gå bedre enn ventet i det siste. ‘Forbannelsen’ har gjort det svært bra både i USA og Norge.

Regissør Takashi Shimizu har allerde laget 3 versjoner av samme spøkelseshistorien i Japan. ‘Forbannelsen’ foregår fremdeles der. Det eneste som er forandret er amerikanerne i hovedrollene. Produsentene ble sikkert beroliget av forholdsvis kjente navn på lerretet. Hovedpersoner vi kan identifisere oss med i et fremmed miljø skrur til spenningsskruen et hakk. Når alt kommer til alt kunne man imidlertid plassert hvem som helst i rollene, uten at det gjorde så stor forskjell.

Shimizu behersker stoffet perfekt. Filmen er generøs med grøssene. De kommer ofte og tett. Regissøren bruker hele skalaen av effekter, fra det urovekkende til det kvalme og alt i mellom. Vi får klassiske bø-effekter, og asiatiske spøkelser med langt hår ned i øynene.

Historien hopper frem og tilbake i tid. Måten mysteriet om spøkelset blir avslørt på er ganske elegant, selvom det er til liten hjelp for ofrene å vite hvorfor de blir drept. Overnaturlig hendelser i japanske grøssere blir ofte utløst av umoral, men konsekvensene rammer tilfeldig. Og det er vanskelig å stoppe dem selv etter at motivene til spøkelsene er oppdaget.

Noen klassiker er filmen ikke. Den gjorde ikke noe varig inntrykk. En vellaget genrefilm er imidlertid altfor sjelden til å bli avvist med at vi har sett det før.

Man skulle tro det var enkelt å lagen en film som defineres utfra et sett med konvensjoner du kan skrive ned på en serviett. Men nei. Hollywood og andre drømmefabrikker mislykkes gang på gang. Derfor blir jeg glad i genrefilmer som vet hva de gjør.

‘Into the mirrors’ er en koreansk grøsser laget av en sikkert smart fyr. Problemet er at han ikke har snøring på de enkleste genre-effekter. Noen som dukker brått opp, en hand som kryper mot halsen er skummelt. Men bare hvis filmen nøye har bygd opp til bø-effekten, den er timet og effektivt klippet sammen.

Med 113 minutter bør du helst ha en interessant historie, men store deler av fortellingen føles overflødig. Filmen har en bra scene basert på speiltematikken. Den håndteres bra, men ellers blir det mye fyllmasse. Jeg skulle ønske at filmen var bygd mer rundt det som fungerte, ble kuttet ned betraktelig og at regissøren lærte seg grøsserhåndverket.

Genren kan selvsagt streve mot å være noe mer enn en underholdningsfilm for tenåringer på Colosseum. ‘A tale of two sisters‘ og ‘The uninvited‘ har klart det ved å legge mer drama og realistiske karakterer i bunn. Det er kanskje de to mest vellykkede asiatiske grøssene jeg har sett de siste årene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: