Archive for januar 28, 2005

Spill deg til leder

I gode, gamle dager (rett etter at jeg begynte å jobbe i Funcom) trykte dataspillbladet Edge en Larson-tegning. Den viste et stolt foreldrepar som beundret poden som spilte Nintendo. I en tankeboble så de for seg jobbannonser av typen ‘Søker erfaren prinsesseredder’ og ‘Jobben for deg med over 1.000.000 poeng i Space Invaders’.

Snakk om ironi. Larson lagde den som et innblikk i en sprø bizarroverden som han mente ikke eksisterte. Edge trykket den nærmest som en æresbevisning. Og jeg satt i min første fulltidsjobb nettopp fordi jeg var en spillenerd.

I boken ‘Got game’ sier forfatter Jonh C. Beck og Mitchell Wade at ungdom som spiller dataspill blir bedre ledere. Aftenposten har snakket med en vantro BI-professor Ken Friedman om funnene.

For meg er konklusjonen ganske selvsagt. En livslang interesse for spill (selv om entusiasmen er mindre nå enn på 20 år), arbeid med å designe dem og nå utvikling av elæring har vist tydelig hvordan spill utvikler nyttige personlige egenskaper.

Svakheten til påstanden i ‘Got game’ er at gruppen ungdom som er spillinteressert er langt mindre enn de som har spilt litt. Det krever en glødende interesse og mange timer foran skjermen for å trene seg opp i ferdighetene boken beskriver. Ikke alle i neste generasjon ledere er ‘gamere’.

Fagboken om elæring jeg leser nå, ‘Simulation and the future of learning‘ av Clark Aldrich, nærmer seg saken fra en annen kant. Den beskriver et prosjekt for å utvikle et spill som skal gi ansatte høyere kompetanse i ledelse.

At en BI-professor blir så overrasket over sammenhengen mellom spill og lederegenskaper er litt skuffende, men det ser ut som om boken har gjort Ken Friedman nysjerrig.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fremmedkulturelle elementer i norsk språk

Svala har et og annet å si om konklusjonen min i artikkelen om hinglish: “Skal norsk overleve som språk er ikke løsningen å isolere det fra alt som kommer utenfra. Det må kunne tilpasse seg og ta opp i seg nye ord på en fantasifull måte.» Hun sier: ”…[D]et er ganske typisk for folk som ikke har skjønt poenget! (les: de som ikke er enige med meg). Det blir som å si: Skal vi beholde vannet rent, må vi vanne det ut med whisky.”

Kommentarfeltet strakk ikke helt til, så jeg vier en artikkel til bruk av låneord i norsk.

Jeg er språkpragmatiker. Hvordan et nytt ord taes inn i norsk får vurderes fra sak til sak. Islandsk er et eksempel på hvordan jeg ikke vil ha det. Der blir alle nyord konstruert og innvandrere må ta et islandsk navn for å ikke forurense språket med fremmede lyder.

Skrekkeksempelet på å radbrekke norsk henter jeg fra min egen rollespillfortid: “Jeg klaimber læddern for å sjarme vissarden“. Men hva skal man gjøre når alt kildematerialet er på engelsk?

Dataverden er et godt utgangspunkt for å finne eksempler på hva jeg synes fungerer:

  • Å bruke keyboard er tåpelig. Tastatur høres langt bedre ut. Samme gjelder memory og minne, samt computer og datamaskin.
  • Dataskjerm er bra i de fleste tilfeller, men monitor er akseptabelt fordi det har en litt bredere betydning.
  • Platelager fungerer bare ikke, harddisk er et ord som ligger bedre i munnen.
  • Verdensveven er en kunstig konstruksjon. Finnes det noe forsøk på å oversette blogg? Selv insisterer jeg på å skrive internett med to t’er og liten forbokstav. Fornorskingen er grei nok å forklare. Stor forbokstav hiver jeg ut fordi det etter min mening ikke er et egetnavn, men betegnelsen på et medium.

Fredrik har forøvrig skrevet noen artige refleksjoner rundt dataord i norsk.

Et eksempel fra et annet område er uttrykket at noe suger. Såvidt jeg kan se dukket det opp for en 10 års tid siden. Det er helt tydelig en oversettelse av det engelske ‘it sucks’. Noen vil si at det er et tvilsomt lån, men jeg setter først grensen ved at noe ‘sukser’ (selv om det i grunnen også er en litt morsom variant).

Hvorfor fungere noen fornorskinger og andre ikke? Her er mine to teorier:

  • Et ord er en beholder. Den er ikke nøytral, derfor er det ikke så lett å overføre betydningsinnholdet fra et språk til et annet. Noen ganger klarer ikke et norsk, konstruert ord (eller stavemåte) å romme alt det utenlandske (ofte engelske ordet) gjorde. Andre ganger henger noe av innholdet fast i det opprinnelige ordet, og dette noe er det umulig å overføre til et annet språk.
  • Ord er lyder som i større eller mindre grad høres bra ut. Det har selvsagt noe med vane å gjøre, men en ny ordklyse virker ikke nødvendigvis riktig selvom den består av allerede kjente elementer.

Utgangspunktet mitt var en artikkel om hinglish, en blanding av hindi og engelsk. Et særlig interessant eksempel er utviklingen av ‘postpone’, å utsette. Inderne omskapte dette, logisk nok, til ordet prepone, å fremskynde. Nå finnes dette i engelske ordbøker med den etymologiske forklaringen at det oppsto i Asia.

Språk er levende. Å være språkfundamentalist, å påtvinge norsk nye ord, fungerer ikke. Hvor godt et nytt ord er må diskuteres i hvert enkelt tilfelle. Noen ganger er det bare å ta et utenlandsk ord inn i norsk, andre ganger bør det fornorskes. En ny ordkonstruksjon kan også være riktig i noen tilfeller.

La oss ikke være for redd for litt fremmed krydder i språket vårt. Ingefær kan være godt i de trauste norske kjøttkakene.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: