Fremmedkulturelle elementer i norsk språk

Svala har et og annet å si om konklusjonen min i artikkelen om hinglish: “Skal norsk overleve som språk er ikke løsningen å isolere det fra alt som kommer utenfra. Det må kunne tilpasse seg og ta opp i seg nye ord på en fantasifull måte.» Hun sier: ”…[D]et er ganske typisk for folk som ikke har skjønt poenget! (les: de som ikke er enige med meg). Det blir som å si: Skal vi beholde vannet rent, må vi vanne det ut med whisky.”

Kommentarfeltet strakk ikke helt til, så jeg vier en artikkel til bruk av låneord i norsk.

Jeg er språkpragmatiker. Hvordan et nytt ord taes inn i norsk får vurderes fra sak til sak. Islandsk er et eksempel på hvordan jeg ikke vil ha det. Der blir alle nyord konstruert og innvandrere må ta et islandsk navn for å ikke forurense språket med fremmede lyder.

Skrekkeksempelet på å radbrekke norsk henter jeg fra min egen rollespillfortid: “Jeg klaimber læddern for å sjarme vissarden“. Men hva skal man gjøre når alt kildematerialet er på engelsk?

Dataverden er et godt utgangspunkt for å finne eksempler på hva jeg synes fungerer:

  • Å bruke keyboard er tåpelig. Tastatur høres langt bedre ut. Samme gjelder memory og minne, samt computer og datamaskin.
  • Dataskjerm er bra i de fleste tilfeller, men monitor er akseptabelt fordi det har en litt bredere betydning.
  • Platelager fungerer bare ikke, harddisk er et ord som ligger bedre i munnen.
  • Verdensveven er en kunstig konstruksjon. Finnes det noe forsøk på å oversette blogg? Selv insisterer jeg på å skrive internett med to t’er og liten forbokstav. Fornorskingen er grei nok å forklare. Stor forbokstav hiver jeg ut fordi det etter min mening ikke er et egetnavn, men betegnelsen på et medium.

Fredrik har forøvrig skrevet noen artige refleksjoner rundt dataord i norsk.

Et eksempel fra et annet område er uttrykket at noe suger. Såvidt jeg kan se dukket det opp for en 10 års tid siden. Det er helt tydelig en oversettelse av det engelske ‘it sucks’. Noen vil si at det er et tvilsomt lån, men jeg setter først grensen ved at noe ‘sukser’ (selv om det i grunnen også er en litt morsom variant).

Hvorfor fungere noen fornorskinger og andre ikke? Her er mine to teorier:

  • Et ord er en beholder. Den er ikke nøytral, derfor er det ikke så lett å overføre betydningsinnholdet fra et språk til et annet. Noen ganger klarer ikke et norsk, konstruert ord (eller stavemåte) å romme alt det utenlandske (ofte engelske ordet) gjorde. Andre ganger henger noe av innholdet fast i det opprinnelige ordet, og dette noe er det umulig å overføre til et annet språk.
  • Ord er lyder som i større eller mindre grad høres bra ut. Det har selvsagt noe med vane å gjøre, men en ny ordklyse virker ikke nødvendigvis riktig selvom den består av allerede kjente elementer.

Utgangspunktet mitt var en artikkel om hinglish, en blanding av hindi og engelsk. Et særlig interessant eksempel er utviklingen av ‘postpone’, å utsette. Inderne omskapte dette, logisk nok, til ordet prepone, å fremskynde. Nå finnes dette i engelske ordbøker med den etymologiske forklaringen at det oppsto i Asia.

Språk er levende. Å være språkfundamentalist, å påtvinge norsk nye ord, fungerer ikke. Hvor godt et nytt ord er må diskuteres i hvert enkelt tilfelle. Noen ganger er det bare å ta et utenlandsk ord inn i norsk, andre ganger bør det fornorskes. En ny ordkonstruksjon kan også være riktig i noen tilfeller.

La oss ikke være for redd for litt fremmed krydder i språket vårt. Ingefær kan være godt i de trauste norske kjøttkakene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: