Archive for januar 30, 2005

Høytflyvende biografi

Oscarnominasjoner er knapt et tegn på kvalitet. Mange tidligere vinnere har vært direkte smertefulle å se.

The Aviator‘ var en nytelse og fortjener en kinotur til. Jeg krysser fingrene for at den blir satt opp på Colosseum, for her er det en del flyscener som vil gjøre seg på stort lerret.

En ren nytelse er filmen ikke, så la oss gjøre unna edikken med en gang.

  • Filmen begynner og slutter med scener fra barndommen til Howard Hughes som liksom skal forklare hans senere traumer. Fullstendig overflødig og latterlig amatørpsykologi. Rosebud er det ikke!
  • Et par scener kunne med fordel ha vært gjemt til ekstramateriellet på DVDen. Scenene der Leonardo DiCaprio stenger seg inne og vandrer rundt i sin egen søppelhaug er unødvendig. Vi har skjønt for lenge siden at han har psykiske problemer.
  • Høringscenene er selvsagt tilfredsstillende. Howard Hughes har for en stund overvunnet sinnslidelsene og tar igjen med plageåndene sine, men det blir for mye av det gode. Litt for velkjent Hollywood-dramaturgi også.

Resten er bare gøy.

Manuset har gitt god form til fortellingen om livet til millionær, filmskaper og flyinnovatør Howard Hughes. Med unntak av barndomsscenen unngås de enkel forklaringene, som var temmelig irriterende til tider i ‘Ray‘.

Regissør Martin Scorsese bruker all sin fantasi og erfaring til å heve ‘The Aviator’ fra godt håndverk til en personlig film. I kamerakjøring, bruk av farger og impresjonistiske scener understrekes følelsene til karakterene effektivt. Pretensiøst blir det ikke, men regissøren bruker hele filmpaletten.

Og for en overflod av gode skuespillere! Stjerner brukes selv i små roller for å fylle ut hele filmen med kvalitet. Leonardo DiCaprio har siden ‘What’s eating Gilbert Grape’ stått for meg som svært talentfull, og her får han virkelig utfoldet seg. Favoritten min er imidlertid Cate Blanchett som Katharine Hepburn, en vandrende screwball-komedie.

Vi får se ved andregangs gjennomsyn hvordan filmen holder seg, men jeg tror den fort kommer opp blant mine yndlingsfilmer i genren biografier (på topp er ‘Ed Wood’ og ’32 kortfilmer om Glenn Gould).

Legg igjen en kommentar

Improvisert hverdagshelt

En film for fri abort slår inn åpne dører. Mulig det er kontroversielt i USA, selvom Oscar-nominasjonene tyder på noe annet. I Norge begynner til og med Kristelig Folkeparti å skjønne at kampen for abortnemnder er tapt.

Vera Drake‘ handler om en liten, koselig, hjelpsom hushjelp som har en bigeskjeft som består i å hjelpe kvinner som har havnet ‘i uløkka’. Virksomheten er strengt forbudt i England på 50-tallet, så når noe går galt blir politiet koblet inn.

Regissør Mike Leigh har sin egen måte å jobbe på som betyr tett arbeid og mye improvisasjon med skuespillerne for å jobbe frem manus. Det skaper en en dybde og tekstur i filmene hans som er unik. Fortellingen føles som ekte, levd liv.

Resultatet er alltid godt håndverk, men noen ganger kan det bli for internt. Jeg liker godt ‘Topsy-turvy’ som foregikk på 1800-tallet, fordi avstanden i tid gjør det nødvendig for regissøren å jobbe hardere med å gjøre historien aktuell for flere. 50 års avstand i tid ser også ut til å gjøre han og skuespillerne godt.

Filmmusikk skal brukes forsiktig, ikke helles på overalt som en gammel mann som salter og peprer middagen før han har smakt på den. Mike Leigh sparer på de dramatiske fiolinene og legger dem på med nennsom hånd.

I en amerikansk film ville det sikkert vært en stemme, en advokat for eksempel, som i finalen hadde gitt utrykk for publikums frustrasjoner og følelser. I ‘Vera Drake’ får vi se saken fra flere sider og møte menneskene som er involvert, så får det bli vår egen sak å trekke konklusjoner.

Filmen ble ikke møtt av stor motstand i USA. Regissøren sa i et intervju at han hadde mistanke om at så mange negative sider ved abort ble trukket frem at høyresiden ikke så noen grunn til å protestere.

Alt dette gjør filmen til mer enn et manifest for fri abort. Hovedpersonen blir en tragisk helt, men er samtidig et helt vanlig menneske. Mangelen på Hollywood-dramaturgi kan være både befriende og frustrerende.

Forsøk på oversettelse av engelske titler, selv dårlige, har jeg blitt mer positiv med årene. Å oversette ‘Vera Drake’ til ‘Vera Drakes hemmelighet’ er helt unødvendig.

I sum er filmen et par hakk mer interessant enn den høres ut som på grunn av usedvanlig solid filmhåndverk og tilliten til at publikum ikke trenger å få alt inn med teskje.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: