Archive for februar, 2005

Bra og dårlig avisblogg

Blogging kan være mer enn uavhengige stemmer som holder makten (representert ved massemediene, politikere og kapitalismen) i øra. Profesjonell blogging av firmaer som vil forklare hvem de er kan også være interessant.

Avisen Observer har vært usedvanlig oppgående på alt som har med internett å gjøre. Nå har de laget en blogg. Den referer nyhetene sett fra perspektivet til et par ansatte. Litt podcasting har det til og med blitt på den korte tiden den har vært oppe.

Ingen tvil om at det som skrives fallbyr stoff som allerede er publisert i avisen. Det som er forfriskende er hvordan skribentene gir oss et innblikk i hvordan nyhetene blir til. Interne diskusjoner og sniktitt på hva som kommer gjør bloggen interessant som mer enn egenreklame. At den også selger Observer spiller mindre rolle for meg så lenge leserne står fritt til å kommentere artiklene.

Sammenlign Observer med Dagbladets fusking i faget. Innblikk i hvilken rolle skribenten spiller i avisen er helt fraværende. Artiklene holder mål som tilfeldige innspill på en blogg, men helheten mangler. Svakheten er at de ofte bærer preg av å være forkastede, ubearbeidede kommentarartikler. Alt virker helt tilfeldig. Bloggen mangler mål og mening. Den er ekstremt dårlig merkevarebygging av avisen.

Et kriterium for en bra blogg for meg er en helhetlig tone. Folk flest skriver om det som faller dem inn, men på de bra bloggene får du likevel bilde av en helhetlig karakter.

Det kreves mer fokus av en gruppeblogg for at den skal fremvise en personlighet. Så lenge deltakerne har en felles forståelse vil innholdet likevel henge sammen. Hvis Dagbladets blogg har en personlighet så er den svært schizofren. I enda større grad enn avisutgaven.

For noen uker siden søkte avisen etter en community-ansvarlig til nettstedet sitt. Jeg håper han eller hun tenker litt grundigere gjennom hva de vil med bloggen sin. En titt på hva Observer gjør ville være en god begynnelse.

Legg igjen en kommentar

To favoritter på samme scene

Med fare for å bli for smal…

To av mine favoritter er Joss Whedon og Stephen Sondheim. Førstnevnte er mannen bak TV-seriene Buffy, Angel og Firefly. Sistnevnte har laget noen av de beste musikalene som er laget. Tekstene til ‘West Side story’ og sangen ‘Send in the clowns’ er kanskje mest kjent.

Nå skal de to møtes på et stort seminar som er viet Sondheim. Litt ned i programmet finner vi diskusjonen ‘Sondheim and American Popular Culture’ der de to skal møtes i samme panel. For de som har sett musikal-episoden av Buffy er det vel ingen overraskelse at Joss Whedon er en fan.

Lurer imidlertid på hva Sondheim vil synes om den syngende vampyrjegeren? Skulle gjerne tatt en svipptur til New York i slutten av mars og stilt spørsmålet…

Legg igjen en kommentar

Oppsummering av Oscar

Alltid irriterende med alle Oscar-vinnerne det er umulig å få sett. Årets beste animerte kortfilm, ‘Ryan’, ligger på nettet for fri nedlasting.
Den er i utgangspunktet en realistisk historie om en kjent animatør, men det indre livet til karakterene er lagt utenpå dem. Stemmekveget som bestemmer vinnerne jobber i filmbransjen, så de elsker historier om sine egne. Vel verdt å streame på bredbånd.

Vert Chris Rock imponerte de færreste. Han gikk høyt ut på banen med klare meldinger på forhånd, men stand-up og Oscar krever forskjellig stil.

For noen måneder siden så jeg DVDen ‘Bigger and blacker’. Selvom Chris Rock banner som en nordlending, er han merkelig konservativ i standpunktene sine. Slate har kommet til samme konklusjon i en artikkel: «Indeed, his recent material has increasingly focused on the rigors of marriage and the challenges of raising a daughter.»

Aviator‘ var min favoritt. Prisen som beste kvinnelige birolle var knapt nok en trøstepremie til Martin Scorsese som nok en gang måtte gå tomhendt hjem. 2007 bringer forhåpentligvis gullstatuen hjem.

‘Departed’ er planlagt å bli ferdig neste år. Den tegner til å bli en bra thriller etter manus å dømme (omtaler har begynt å lekke ut på internett) og rollelisten. Filmen bygger på Hong Kong-thrilleren ‘Infernal affairs‘ med Leonardo DiCaprio og Matt Damon i hovedrollene. Jack Nicholson vil kose seg som gangstersjef.

Seierherren ‘Million dollar baby‘ er ikke dårlig, men overvurdert. Clint Eastwood fikk sin trøste-Oscar med ‘Unforgiven’ og fortjente ikke nok en storeslem i år. Birolle-prisen til Morgan Freeman hater jeg høyt og intenst, fordi han presterte den mest banale voiceover i moderne tid. Og Imelda Staunton i ‘Vera Drake‘ sto for en langt større skuespillerprestasjon enn Hillary Swank.

En stor trøst er det at ‘Sideways‘ og ‘Eternal sunshine of a spotless mind‘ begge fikk belønning for solide manus. Særlig den siste var filmen som mest fortjente å vinne Oscar, etter min mening.

Legg igjen en kommentar

‘Der untergang’ på 25 ord

Utmattende og fascinerende historie om Hitlers siste dager. Inneholder personer publikum kan identifisere seg med. Regissøren lykkes med en vanskelig balansegang i et vanskelig tema.

Legg igjen en kommentar

Ledere og politikere må ta ansvar

En artikkel i Dagsavisen om overskridelsene i Forsvaret har klart å irritere meg igjen. En kommentar etter min forrige artikkel om temaet kunne tyde på at den ble forstått som en støtte til Kristin Krohn Devold. Poenget mitt er at diskusjonen er et politisk spill istedenfor å finne ut om forsvarsministeren har gjort en dårlig jobb med å modernisere Forsvaret.

Carl I. Hagens mest seriøse kritikk er: «Forsvarsministeren kan ha brutt opplysningsplikten overfor Stortinget.» Og SV ser av taktiske grunner ut til å trekke seg: «Sterke krefter i SVs stortingsgruppe mener etter det Dagsavisen erfarer at partiet ikke bør fremme eller støtte et mistillitsforslag mot forsvarsministeren nå.»

Jeg skulle ønske at diskusjoner om statsrådhoder dreiet seg mer om substansen i saken. Har Kristin Krohn Devold gjort en så dårlig jobb at hun bør kastes?

Budsjettoverskridelsene taler for seg. Stortinget har vedtatt kutt i stillinger, men forsvarsledelsen og ministeren har ansvar for hvordan innsparingene blir gjort. Dersom de har fjernet personer som var nødvendig for ansvarlig økonomistyring må de stå for resultatet.

Var det umulig å leve med retningslinjene fra Stortinget, forventer jeg at lederne sier klart fra. Når det var gjort har man to valg: Trekke seg eller ta ansvar for resultatet. Det samme gjelder underlederne som informerte om konsekvensene ved nedskjæringer. Alt annet er feighet og unnasluntring.

Kulturen på toppen vil spre seg nedover i systemet. Her setter Stortinget et dårlig eksempel. Når Hagen konsentrer seg om formelle feil og SV tar taktiske hensyn er det liten grunn til at forsvarsledelsen og -ministeren ikke skal gjøre manøvrere på samme måte.

Da hjelper det lite med høringer og sterke uttalelser. Hva partiene gjør taler høyere ord. I dette tilfellet hva de ikke gjør.

Legg igjen en kommentar

Boksing så det griner

Folk vil ikke vite hvordan en film ender, særlig hvis slutten er ‘overraskende’. En omtale eller trailer med for mye informasjon må regne med edder og galle fra det filmseende publikum. Chicago Tribune omtaler fenomenet:

«…plot twists are sacred in entertainment culture, as lovingly protected as slumbering infants. And people who give away surprise endings are shunned and ostracized, treated as if they’ve raffled off nuclear secrets to terrorists.»

Personlig synes jeg dette er noe sludder. Publikum som så Ødipus på teaterscenen i gamle Hellas ble ikke sjokkert over at hovedpersonen hadde drept faren sin og ligget med moren. Stykket tok som en selvfølge at historien var kjent. Hvordan Sofokles kom frem til konklusjonen var det interessante.

Så er du advart. Denne omtalen av Clint Eastwoods ‘Million dollar baby‘ vil i det minste sveipe innom hele filmen. Handlingssammendrag og terningkast kan du få andre steder.

Først vil jeg komme med et tindrende klart tja. Femmere og seksere har haglet. Noen har reagert på slutten og derfor endt opp med å mislike filmen sterkt. For meg er dette en bra film det er vel verdt å se, men knapt noe mesterverk.

I de siste filmene sine har Clint Eastwood stavret litt giktbrudden rundt. Ansiktet er stivt, men vet akkurat hvordan det skal få uttrykt de nødvendige følelsene. Han er en erfaren ‘old timer’ som vet at livet er vanskelig og hva som er viktig.

Sånn er filmen også. Gammeldags, men ganske nøyaktig håndverk. I boksekampene og samtalene er ‘Million dollar baby’ en fryd. På slutten tar Clintern seg god tid og det er ingen grunn til å kutte. Historien er trist, men ambivalensen og forankringen i karakterene gjør at den ikke blir bare sentimental.

Folk som gjør slutten ideologisk tvilsom ser ikke skogen for bare trær. Fokuset ligger på hovedpersonen. Etter et liv med skuffelser tør han ikke ta sjanser. Først når en kvinnelig bokser insisterer på å bli trent av nettopp han åpner han seg opp profesjonelt og personlig. Og i motsetning til hva man vanligvis forventer av Hollywood, fører ikke det til suksess. Der ligger overraskelsen.

Salon hadde en interessant artikkel denne uken om Clint Eastwoods ideologiske utvikling. I følge artikkelforfatter Christopher Orr ligger endringen vel så mye i hodet på seeren som i filmene: «Eastwood’s films in the 1970s and 1980s were widely read as «conservative» even when they condemned war («The Good, the Bad and the Ugly»), denounced vigilantism («Magnum Force»), disdained law and order («Every Which Way but Loose»), or concluded on a note of forgiveness («The Outlaw Josey Wales»). «

‘Dirty Harry’ var alltid helt forskjellig fra filmene til Charles Bronson og andre hevnerere på 70- og 80-tallet. ‘Magnum force’ satte grenser for hva som var akseptabel vigelante-oppførsel.

Svakheten i ¨Million dollar baby’ er karakteren til Morgan Freeman. Han er et irriterende oppkomme av banal livsvisdom. I dialog kunne det fungert greit nok, men han har flere minutter med kommentarer som legges over bildene.

‘Og så gikk han ut’, sier vismannen på slutten. Samtidig ser vi bilder av at Clint Eastwood går ut. Overflødig og trettende, selvom vi får en slags forklaring på den endeløse strømmen av kommentarer.

I Oscar-kappløpet håper jeg på ‘Aviator’. Lovprisingen av Clint Eastwood virker mer som en sympati-stemme. Filmen blir litt for stiv og gammeldags for meg til å få toppkarakter.

Legg igjen en kommentar

Bruk pengene på kreativitet istedenfor advokater

Filmbransjen bruker masse penger på reklamekampanjer, etterforskere og advokater. Det hadde vært bedre om de hadde brukt energien på finne frem til bedre måter å selge produktene sine på. Musikkindustrien er konstant på hælene fordi de aldri tok muligheten til å tjene penger på nedlastede sanger på alvor. Nå stikker Apple av gårde med store deler av gevinsten.

Merkelig at du som har jobbet med å utvikle spill er så skeptisk til copyright, har noen sagt til meg. I Funcom utviklet jeg spill som tok utfordringen med kopiering på alvor. Ved å lage et online-spill (Anarchy Online) der alle måtte spille på en server, hadde firma full kontroll over hvordan kundene brukte produktet. Alle som spredde AO videre til andre hjalp Funcom. Oppstartavgift og abonnement måtte betales uansett.

Nå går min gamle arbeidsplass nye veier. Først åpnet de store deler av spillet gratis for alle, nå har de laget en reklameavtale som skaffer inntekter. Funcom unngår at folk spiller gratis ukontrollert, men ikke ved bruk av pisk og advokat. Smarte måter å presentere og pakke produktet på skaffer penger i kassen.

I musikkbransjen er det nok plateselskapene som vil tjene mest på å stoppe kopiering. Artistene får lite igjen for copyright på det de har laget. En rapport har undersøkt forholdene i England og Tyskland. Den kommer til følgende konklusjon:

«Creator and investor interests are not the same. Copyright suits investors (music publishers, labels) who are incentivised to market and distribute the works they exclusively control… Copyright does little for new and niche creators who often sign away their bargaining chips cheaply.»

Dessverre tyder undersøkelsen også på at internett gjør lite for å hjelpe nye artister. Unntak finnes, men det er ofte på grunn av tilfeldigheter eller en allerede stor, kjøpesterk fanskare. Wilco har vært nevnt tidligere.

Et annet interessant tilfelle er Maria Scheider som vant en Grammy for beste jazz-album. Hun finansierte albumet ved å forhåndsselge det på internett. Det krever stor oppmerksomhet om artisten allerede, men hun har dermed klart å gjøre musikkbransjen overflødig for sin utvikling. Kanskje frykten for at de største artistene velger denne veien er en viktig årsak til alt skrik og skrål om advokater og rettsaker.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: