Barokk Monty Python

Skulle jeg tatt med kun en CD på en øde øy måtte det blitt noe av Bach. Barokkmusikk er behagelig med sin nesten matematiske estetikk. ‘Dido og Aenas‘ av Händel er min favorittopera.

Her i Norge viser man de klassiske sviskene fra rundt forrige århundreskifte om og om igjen. Når operaen endelig setter opp en barokkopera, ‘Julius Cæsar’, er det noe jeg ikke ville gå glipp av.

Det er ikke spart på noe når det gjelder musikken. Spesialister på autentisk barokkmusikk forsterker orkesteret: Rinaldo Alessandrini er fløyet inn fra Roma med en gjeng musikere for å forsterke orkesteret.

De mannlige hovedrollene er skrevet for kastratsangere. Ingen røsker av seg ballene lenger for å gjøre forestillingen autentisk, men såkalte kontratenorer synger i Bee Gees-stil.

Regissør Stefan Herheim har modernisert oppsetningen med en grundig støvtørking og ombygging. Ofte gir det seg utslag i en visuell spennende og frisk forestilling.

Men noen ganger blir det litt mye Monty Python. Regissøren er en fikler som ikke lar operaen leve sitt eget liv. Kleopatra faller mest heldig ut, nettopp fordi hennes beste arier slipper å bli akkompagnert til slapstick. Litt gøy og ironi er greit nok, men når flere solister blir upstaged av snubling, grimaser og absurde kostymer går det for langt.

Barokkopera kan bli så melodramatisk og alvorlig at noen moderniseringer må gjøres. Publikum likte nok i all hovedsak humoren, men jeg skulle ønske litt mer tilbakeholdenhet og sammenheng i innfallene. Men musikalsk står forestillingen fjellstøtt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: