Teatrale filmer fra en mester

‘Filmet teater’ høres nedsettende ut. Slik behøver det ikke være. Ofte kan en forfatter som er scenevant tilføre adskillig spenst til et manus, særlig på dialog-siden. Mestere faget er David Mamet (‘The untouchables’) og Tom Stoppard (‘Shakespeare in love’).

Å bringe handlingen fremover er hovedfokuset for replikker på film. I beste fall brukes de også for å gi karakterene dybde.

Dialog kan være så mye mer. Den kan vise hvordan kommunikasjon bryter sammen. At folk snakker forbi hverandre. Rytmen i en samtale som utvikler seg. Språk kan også være rene lyder, mer som poesi. Rene snakkefilmer som ‘Before Sunset‘ fokuserer mer på disse sidene ved en samtale.

Regissørveteranen Mike Nichols har nettopp kommet ut med to nye filmer: ‘Closer’ på kino og ‘Angels in America’ på DVD. Akkurat som i mange av sine tidligere filmer (som ‘Manndomsprøven’ og ‘Who’s afraid of Virginia Woolf’) bygger de på teaterstykker.

Å like en film og å synes den er bra er forskjellige ting. Sympatien min med prosjektet og gjennomføringen av begge disse filmene er veldig stor. Så her tør jeg ikke gi noen utvetydig anbefaling. Det er bedre om leseren selv avgjør om dette er interessant ut fra beskrivelsen og vurderingene mine under.

Stykket ‘Closer‘ bygger på ble satt opp på Oslo Nye Teater i 1998 (klarte til og med å finne en kritikk av forestillingen på nettet). Først etter et par omtaler skjønte jeg at filmen bygget på noe jeg allerede hadde sett.

Fire personer blir forelsket i hverandre og prøver å omgås på moderne vis. Filmen hopper inn på viktige tidspunkter i forholdene, for så å hoppe videre. Utviklingen mellom scenene må vi i stor grad gjette oss til. Glimtene vi ser gir et interessant perspektiv på moderne forhold.

Nøkkelscenen er etter min mening en internett-chat. Mennene snakker med hverandre uten å vite hvem den andre er. Den ene gir seg ut for å være en sprengkåt blondine. Og den andre går rett på limpinnen. Eller gjør han det?

Alle samtalene og møtene viser personer som både er fullstendig naive og kyniske ovenfor sine egne og andres følelser på samme tid. De er bare halvveis klar over hvor mye de fyller ut med sin egen fantasi i forholdet til personene rundt dem.

Tittelen er selvsagt ironisk. Joda, det er folk som bor sammen, gifter seg og forelsker seg i hverandre, men de kommuniserer på en måte som fører dem bort fra hverandre.

Angels in America‘ bygger på en gigantomanisk teateroppsetning fra begynnelsen av 90-tallet som varte 6 timer på scenen. Den er et presist tidsbilde av USA på 80-tallet sett gjennom øynene til en broket forsamling av karakterer: AIDS-syke homser, mormonere, nervøse koner, republikanere og sykepleiere.

Bruken av engler er høyst iøyenfallende. Religion blir tatt på alvor, hvilket er helt nødvendig for å forstå USA. Englene er imidlertid ikke koselige voktere som beskytter menneskene. De har sin egen dagsorden og er misunnelig på oss. Settingen kan minne litt om fortellingene i ‘En tid for alt‘ av Karl Ove Knausgård, en av norges nominerte til Nordisk Råds litteraturpris.

Omsorgen for hver enkelt karakter i stykket, enten det er en liberal homse eller en konservativ mormonerfrue, er fantastisk. Alt for ofte i filmer og litteratur som har noe å melde, kommer bare den ene siden fullt ut til orde. Her får jeg sympati for alle som mennesker. Fortellingen blir aldri ensidig.

Med unntak av en litt glorete datagrafikk er dette det mest perfekte jeg har sett i år. Det er en skam at NRK ikke har kjøpt inn serien (den gikk på Sverige i fjor). Serien gir mer informasjon om USA enn et år med Urix og kronikker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: