Kollektiv eller privat helse

Diskusjoner om helsepolitikk i Norge er skuffende individuelt orientert.

Hjorten omtaler saken om kreftsyke Helge Audestad. Han får ikke de medisinene han vil ha. Haukeland sykehus mener sjansen for at de hjelper er liten i forhold til prisen og alternativ bruk av pengene. Artikkelen til Hjorten omtaler den påfølgende diskusjonen i Tabloid i detalj.

Representanten fra sykehuset får neppe stor sympati ved å påvise det samfunnsøkonomisk lønnsomme i å nekte mannen medisin. Skal man se det utfra hva som er best for Norges befolkning har Haukeland rett. Sett fra et nytteperspektiv for landet som helhet er standpunktet etisk høyverdig.

Å tenke så kollektivt om politiske vurderinger blir veldig kaldt. En ekstrem ideologisk merkelapp kan være kommunisme. Samfunnets mål skal nås for enhver pris, drit i individet.

Vinklingen i media, både her og i Mehmet-saken, er dratt helt over i det private perspektivet. Enkeltskjebnen, faren med sønnen på fanget, er langt viktigere enn sykehusets budsjett og andre i sykehuskø. Ett menneske som lider er ett for mye.

Konsekvensen er at ressurssterke personer med tilgang til media får bedre behandling enn andre. Penger blir brukt for å unngå mediaoppslag, istedenfor å kurere syke mennesker. Følelser og sympati er langt viktigere enn budsjetter og prioriteringer. En slik privat vinkling på helsedebatten har neste fascistiske trekk.

Tre forhold gjør at Norge har knappe ressurser til syke mennesker:

  • Et bra helsevesen. I en bok om offentlig økonomi leste jeg at behovet for offentlig tjenester er tilbudet pluss 10 %. Når folk har tilgang til leger og informasjon, ser de stadig flere og bedre tjenester de kan ha bruk for. Den mulige etterspørselen er nesten uendelig.
  • Gratis eller lave egenandeler. For noen år siden hadde jeg store problemer med bihulene. Legen mente at en neseoperasjon kunne hjelpe. ‘Er de plagene jeg slipper så store at det er verdt pengene en operasjon koster?’, spurte jeg. ‘Det behøver du ikke tenke på, den er gratis’, svarte legen. Jeg tok ikke operasjonen.
  • Prioriteringsdebatter blir unngått. Krisemaksimering, følelser og enkeltsaker gjør det vanskelig å ta helhetlig og langsiktige avgjørelser.

De fleste vil neppe kutte i helsevesenet for å senke folks forventninger. Noen store penger får vi neppe inn på generelle egenandeler. Er helsevesenet modig kan de imidlertid øke egenandeler på mindre kritiske operasjoner eller selvforskyldte skader.

Det forutsetter en større evne i samfunnet til å legge mer vekt på rasjonelle beslutninger fremfor rene følelsesutbrudd. Problemet er at det har lavere underholdningsverdi.

Mehmet fikk gjennomføre behandlingen han ønsket. Er det en stor seier for de som tok saken opp? Ikke så lenge vi fremdeles har en bioteknologilov som vil gjelde for alle dem som mangler media til å føre saken for seg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: