Boksing så det griner

Folk vil ikke vite hvordan en film ender, særlig hvis slutten er ‘overraskende’. En omtale eller trailer med for mye informasjon må regne med edder og galle fra det filmseende publikum. Chicago Tribune omtaler fenomenet:

«…plot twists are sacred in entertainment culture, as lovingly protected as slumbering infants. And people who give away surprise endings are shunned and ostracized, treated as if they’ve raffled off nuclear secrets to terrorists.»

Personlig synes jeg dette er noe sludder. Publikum som så Ødipus på teaterscenen i gamle Hellas ble ikke sjokkert over at hovedpersonen hadde drept faren sin og ligget med moren. Stykket tok som en selvfølge at historien var kjent. Hvordan Sofokles kom frem til konklusjonen var det interessante.

Så er du advart. Denne omtalen av Clint Eastwoods ‘Million dollar baby‘ vil i det minste sveipe innom hele filmen. Handlingssammendrag og terningkast kan du få andre steder.

Først vil jeg komme med et tindrende klart tja. Femmere og seksere har haglet. Noen har reagert på slutten og derfor endt opp med å mislike filmen sterkt. For meg er dette en bra film det er vel verdt å se, men knapt noe mesterverk.

I de siste filmene sine har Clint Eastwood stavret litt giktbrudden rundt. Ansiktet er stivt, men vet akkurat hvordan det skal få uttrykt de nødvendige følelsene. Han er en erfaren ‘old timer’ som vet at livet er vanskelig og hva som er viktig.

Sånn er filmen også. Gammeldags, men ganske nøyaktig håndverk. I boksekampene og samtalene er ‘Million dollar baby’ en fryd. På slutten tar Clintern seg god tid og det er ingen grunn til å kutte. Historien er trist, men ambivalensen og forankringen i karakterene gjør at den ikke blir bare sentimental.

Folk som gjør slutten ideologisk tvilsom ser ikke skogen for bare trær. Fokuset ligger på hovedpersonen. Etter et liv med skuffelser tør han ikke ta sjanser. Først når en kvinnelig bokser insisterer på å bli trent av nettopp han åpner han seg opp profesjonelt og personlig. Og i motsetning til hva man vanligvis forventer av Hollywood, fører ikke det til suksess. Der ligger overraskelsen.

Salon hadde en interessant artikkel denne uken om Clint Eastwoods ideologiske utvikling. I følge artikkelforfatter Christopher Orr ligger endringen vel så mye i hodet på seeren som i filmene: «Eastwood’s films in the 1970s and 1980s were widely read as «conservative» even when they condemned war («The Good, the Bad and the Ugly»), denounced vigilantism («Magnum Force»), disdained law and order («Every Which Way but Loose»), or concluded on a note of forgiveness («The Outlaw Josey Wales»). «

‘Dirty Harry’ var alltid helt forskjellig fra filmene til Charles Bronson og andre hevnerere på 70- og 80-tallet. ‘Magnum force’ satte grenser for hva som var akseptabel vigelante-oppførsel.

Svakheten i ¨Million dollar baby’ er karakteren til Morgan Freeman. Han er et irriterende oppkomme av banal livsvisdom. I dialog kunne det fungert greit nok, men han har flere minutter med kommentarer som legges over bildene.

‘Og så gikk han ut’, sier vismannen på slutten. Samtidig ser vi bilder av at Clint Eastwood går ut. Overflødig og trettende, selvom vi får en slags forklaring på den endeløse strømmen av kommentarer.

I Oscar-kappløpet håper jeg på ‘Aviator’. Lovprisingen av Clint Eastwood virker mer som en sympati-stemme. Filmen blir litt for stiv og gammeldags for meg til å få toppkarakter.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: