Archive for februar, 2005

Kill Gil i CSI

Tarantino er hyret inn til å lage sesongavslutningen til ‘CSI‘, melder Yahoo. Dette var viktig nok til at jeg gjør min første lunsj-blogging fra jobb.

Legg igjen en kommentar

Gleder og skuffelser på TV

Lost‘ er akkurat like bra som jeg trodde og den har holdt interessen min oppe. Sjelden har en TV-serie vært så gjennomtenkt plottet.

Ta forrige ukes John Locke-episode. Vi ser først fyren ligge i sanden og bevege på tærne. Deretter går historien fremover med villsvin-jakt og tilbakeblikk på livet før flystyrten. Alt bygger seg opp til overraskelsen på slutten som er antydet allerede i de første bildene.

Hele tiden i serien er det nok av spørsmål som holdes varme, men noen blir også avklart. Mannen i dress som Jack så stå i buskene i forrige episode blir (ihvertfall halvveis) forklart allerede denne uken.

I en artikkel i USA Today forteller manusforfatterne at de har en tavle med alle mysteriene. Målet er at for hvert nytt spørsmål som dukker opp, skal et gammelt strykes. Dermed unngår man det kaoset av løse tråder ‘X-files’ ble etter en håndfull sesonger.

Det jeg har sett så langt indikerer at bakmennene har full kontroll over historiefortellingen.

Frustrerte fruer‘ strykes derimot av min TV-liste. Konseptet var lovende, men har ikke levd opp til mine forventninger:

  • Karakterene utvikler seg ikke. De er mer som typer i en sitcom. Det er morsomt en stund, men komedie på TV er en genre jeg har mistet helt interessen for (med unntak av ‘Curb your enthusiasm’).
  • Fortellingen står på stedet hvil. Jeg tviler på om manusforfatterne er så interessert i det sentrale mysteriumet. Da blir neppe løsningen særlig tilfredsstillende heller.
  • Selvmordsofferet som prater over filmen er totalt intetsigende. Kommentarene inneholder en form for liksom-ironi og livsvisdom som bare blir fyllstoff.

En kort oppsummering av andre TV-serier:

  • ‘Ran’ på TV2 var en kjempeskuffelse. Etter å ha erklært dårlig norsk film for død, konstaterer jeg at den har gjenoppstått på fjernsyn. Han stakkars negeren får bare lov til å stå i bakgrunn å nikke hele tiden. Gi mannen noe å gjøre! Anders Baasmo Christiansen har en rolle som er større enn serien og manus har gjort et par gode vrier, men i sum hoppet jeg av etter første episode.
  • Smallville‘ har så langt i sesongen vært veldig ujevn, men den er fremdeles god underholdning.
  • CSI‘ og ‘Uten et spor’ levere jevnt over bra kriminaldrama, men jeg anstrenger meg ikke så veldig for å få episodene med meg hver uke.

For de som liker litt historisk sus over diskusjonen om ungdomssåper er Bill Simons (nederst på siden) sammenligning av ‘Beverly Hills 90210’ og ‘OC‘ underholdnende lesing. Det høres ut som om nykommeren brant størstedelen av kruttet i første sesong, men det var en serie jeg virkelig likte mot bedre vitende.

Legg igjen en kommentar

Kollektiv eller privat helse

Diskusjoner om helsepolitikk i Norge er skuffende individuelt orientert.

Hjorten omtaler saken om kreftsyke Helge Audestad. Han får ikke de medisinene han vil ha. Haukeland sykehus mener sjansen for at de hjelper er liten i forhold til prisen og alternativ bruk av pengene. Artikkelen til Hjorten omtaler den påfølgende diskusjonen i Tabloid i detalj.

Representanten fra sykehuset får neppe stor sympati ved å påvise det samfunnsøkonomisk lønnsomme i å nekte mannen medisin. Skal man se det utfra hva som er best for Norges befolkning har Haukeland rett. Sett fra et nytteperspektiv for landet som helhet er standpunktet etisk høyverdig.

Å tenke så kollektivt om politiske vurderinger blir veldig kaldt. En ekstrem ideologisk merkelapp kan være kommunisme. Samfunnets mål skal nås for enhver pris, drit i individet.

Vinklingen i media, både her og i Mehmet-saken, er dratt helt over i det private perspektivet. Enkeltskjebnen, faren med sønnen på fanget, er langt viktigere enn sykehusets budsjett og andre i sykehuskø. Ett menneske som lider er ett for mye.

Konsekvensen er at ressurssterke personer med tilgang til media får bedre behandling enn andre. Penger blir brukt for å unngå mediaoppslag, istedenfor å kurere syke mennesker. Følelser og sympati er langt viktigere enn budsjetter og prioriteringer. En slik privat vinkling på helsedebatten har neste fascistiske trekk.

Tre forhold gjør at Norge har knappe ressurser til syke mennesker:

  • Et bra helsevesen. I en bok om offentlig økonomi leste jeg at behovet for offentlig tjenester er tilbudet pluss 10 %. Når folk har tilgang til leger og informasjon, ser de stadig flere og bedre tjenester de kan ha bruk for. Den mulige etterspørselen er nesten uendelig.
  • Gratis eller lave egenandeler. For noen år siden hadde jeg store problemer med bihulene. Legen mente at en neseoperasjon kunne hjelpe. ‘Er de plagene jeg slipper så store at det er verdt pengene en operasjon koster?’, spurte jeg. ‘Det behøver du ikke tenke på, den er gratis’, svarte legen. Jeg tok ikke operasjonen.
  • Prioriteringsdebatter blir unngått. Krisemaksimering, følelser og enkeltsaker gjør det vanskelig å ta helhetlig og langsiktige avgjørelser.

De fleste vil neppe kutte i helsevesenet for å senke folks forventninger. Noen store penger får vi neppe inn på generelle egenandeler. Er helsevesenet modig kan de imidlertid øke egenandeler på mindre kritiske operasjoner eller selvforskyldte skader.

Det forutsetter en større evne i samfunnet til å legge mer vekt på rasjonelle beslutninger fremfor rene følelsesutbrudd. Problemet er at det har lavere underholdningsverdi.

Mehmet fikk gjennomføre behandlingen han ønsket. Er det en stor seier for de som tok saken opp? Ikke så lenge vi fremdeles har en bioteknologilov som vil gjelde for alle dem som mangler media til å føre saken for seg.

Legg igjen en kommentar

Teatrale filmer fra en mester

‘Filmet teater’ høres nedsettende ut. Slik behøver det ikke være. Ofte kan en forfatter som er scenevant tilføre adskillig spenst til et manus, særlig på dialog-siden. Mestere faget er David Mamet (‘The untouchables’) og Tom Stoppard (‘Shakespeare in love’).

Å bringe handlingen fremover er hovedfokuset for replikker på film. I beste fall brukes de også for å gi karakterene dybde.

Dialog kan være så mye mer. Den kan vise hvordan kommunikasjon bryter sammen. At folk snakker forbi hverandre. Rytmen i en samtale som utvikler seg. Språk kan også være rene lyder, mer som poesi. Rene snakkefilmer som ‘Before Sunset‘ fokuserer mer på disse sidene ved en samtale.

Regissørveteranen Mike Nichols har nettopp kommet ut med to nye filmer: ‘Closer’ på kino og ‘Angels in America’ på DVD. Akkurat som i mange av sine tidligere filmer (som ‘Manndomsprøven’ og ‘Who’s afraid of Virginia Woolf’) bygger de på teaterstykker.

Å like en film og å synes den er bra er forskjellige ting. Sympatien min med prosjektet og gjennomføringen av begge disse filmene er veldig stor. Så her tør jeg ikke gi noen utvetydig anbefaling. Det er bedre om leseren selv avgjør om dette er interessant ut fra beskrivelsen og vurderingene mine under.

Stykket ‘Closer‘ bygger på ble satt opp på Oslo Nye Teater i 1998 (klarte til og med å finne en kritikk av forestillingen på nettet). Først etter et par omtaler skjønte jeg at filmen bygget på noe jeg allerede hadde sett.

Fire personer blir forelsket i hverandre og prøver å omgås på moderne vis. Filmen hopper inn på viktige tidspunkter i forholdene, for så å hoppe videre. Utviklingen mellom scenene må vi i stor grad gjette oss til. Glimtene vi ser gir et interessant perspektiv på moderne forhold.

Nøkkelscenen er etter min mening en internett-chat. Mennene snakker med hverandre uten å vite hvem den andre er. Den ene gir seg ut for å være en sprengkåt blondine. Og den andre går rett på limpinnen. Eller gjør han det?

Alle samtalene og møtene viser personer som både er fullstendig naive og kyniske ovenfor sine egne og andres følelser på samme tid. De er bare halvveis klar over hvor mye de fyller ut med sin egen fantasi i forholdet til personene rundt dem.

Tittelen er selvsagt ironisk. Joda, det er folk som bor sammen, gifter seg og forelsker seg i hverandre, men de kommuniserer på en måte som fører dem bort fra hverandre.

Angels in America‘ bygger på en gigantomanisk teateroppsetning fra begynnelsen av 90-tallet som varte 6 timer på scenen. Den er et presist tidsbilde av USA på 80-tallet sett gjennom øynene til en broket forsamling av karakterer: AIDS-syke homser, mormonere, nervøse koner, republikanere og sykepleiere.

Bruken av engler er høyst iøyenfallende. Religion blir tatt på alvor, hvilket er helt nødvendig for å forstå USA. Englene er imidlertid ikke koselige voktere som beskytter menneskene. De har sin egen dagsorden og er misunnelig på oss. Settingen kan minne litt om fortellingene i ‘En tid for alt‘ av Karl Ove Knausgård, en av norges nominerte til Nordisk Råds litteraturpris.

Omsorgen for hver enkelt karakter i stykket, enten det er en liberal homse eller en konservativ mormonerfrue, er fantastisk. Alt for ofte i filmer og litteratur som har noe å melde, kommer bare den ene siden fullt ut til orde. Her får jeg sympati for alle som mennesker. Fortellingen blir aldri ensidig.

Med unntak av en litt glorete datagrafikk er dette det mest perfekte jeg har sett i år. Det er en skam at NRK ikke har kjøpt inn serien (den gikk på Sverige i fjor). Serien gir mer informasjon om USA enn et år med Urix og kronikker.

Legg igjen en kommentar

‘Twilight samurai’ på 25 ord

Pengelens samurai med familie langt nede på rangsstigen prøver å overleve. Glimrende skuespillere og filmhåndverk i lavmælt film. To sverdkamper, men vekten ligger på dramaet.

Legg igjen en kommentar

Debattkultur på internett

Tonen på norske blogger jeg leser er usedvanlig saklig og god til å være internett. I Funcom var jeg i perioder ansvarlig for å moderere nyhetsgrupper for tusenvis av spillere av Anarchy Online. Der foregikk det meste av krangler, utskjelling og ryktespredning. Det er virkelig behagelig å befinne seg i dette hjørnet av internett.

Amy Gahran hadde i februar en serie om hvordan man skulle håndtere vanskelige personer på diskusjonsforum. Denne bloggen inneholder alltid interessant informasjon om mulighetene ny teknologi gir. Denne serien om pinnsvin, troll, misjonærer, unnavikere og plageånder burde være relevant for alle med kommentarfelt.

Min erfaring er at respekt for den som lager bråk er det viktigste for å roe gemyttene. Å bli sett og tatt på alvor er nødvendig for å få i gang en fornuftig samtale. Generaliseringer som Amy Gahran kan derfor virke mot sin hensikt. Artiklene inneholder likevel så mye innsikt at de er vel verdt å lese.

Aftenposten hadde en kronikk i går som inneholder et godt eksempel på hvordan folk som er uenig bør behandle hverandre. Forskeren Erika Hagelberg fant gjennom sin forskning på gener indikasjoner på at stamfedrene til innbyggerne på Påskeøya kom fra Polynesia. Dermed var teoriene til Thor Heyerdahl om søramerikanske indianere på balsaflåter til Stillehavsøyene svekket.

Til tross for faglig uenighet viser Hagelberg stor respekt for nordmannens arbeid: «Det vesentlige med Thor Heyerdahl er ikke om vi kan finne feil i hans teorier, men at han var en stor oppdagelsesreisende, eventyrer og kilde til inspirasjon.»

Hun var sjokkert over den behandlingen mannen fikk i norsk fagmiljø på en forelesning: «[V]i [var] vitne til at respekterte middelaldrende universitetsfolk på en barnslig måte brukte dette som en anledning til å lufte egne kjepphester og sette på plass det de mente var vranglære fra Heyerdahls side.»

Så da bør målet i norske blogger være å holde et høyere nivå på debattene våre enn den disse universitetsprofessorene står for.

Legg igjen en kommentar

Barokk Monty Python

Skulle jeg tatt med kun en CD på en øde øy måtte det blitt noe av Bach. Barokkmusikk er behagelig med sin nesten matematiske estetikk. ‘Dido og Aenas‘ av Händel er min favorittopera.

Her i Norge viser man de klassiske sviskene fra rundt forrige århundreskifte om og om igjen. Når operaen endelig setter opp en barokkopera, ‘Julius Cæsar’, er det noe jeg ikke ville gå glipp av.

Det er ikke spart på noe når det gjelder musikken. Spesialister på autentisk barokkmusikk forsterker orkesteret: Rinaldo Alessandrini er fløyet inn fra Roma med en gjeng musikere for å forsterke orkesteret.

De mannlige hovedrollene er skrevet for kastratsangere. Ingen røsker av seg ballene lenger for å gjøre forestillingen autentisk, men såkalte kontratenorer synger i Bee Gees-stil.

Regissør Stefan Herheim har modernisert oppsetningen med en grundig støvtørking og ombygging. Ofte gir det seg utslag i en visuell spennende og frisk forestilling.

Men noen ganger blir det litt mye Monty Python. Regissøren er en fikler som ikke lar operaen leve sitt eget liv. Kleopatra faller mest heldig ut, nettopp fordi hennes beste arier slipper å bli akkompagnert til slapstick. Litt gøy og ironi er greit nok, men når flere solister blir upstaged av snubling, grimaser og absurde kostymer går det for langt.

Barokkopera kan bli så melodramatisk og alvorlig at noen moderniseringer må gjøres. Publikum likte nok i all hovedsak humoren, men jeg skulle ønske litt mer tilbakeholdenhet og sammenheng i innfallene. Men musikalsk står forestillingen fjellstøtt.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: