Archive for mars 3, 2005

Thriller-teater

Tre kamerater har montert et skjult webkamera i naboleiligheten. Det fører med seg et par problemer når en ny nabo flytter inn. Sammen med guttene får vi se noe av det som skjer på den andre siden av veggen, og det er langt fra hyggelig.

Jo Strømgren og gjengen i ‘Limbo 3:8‘ er underholdende, både morsomme og spennende. Skuespillerne skaper karakterer som har en gjenkjennbar dynamikk for gutter rundt 30. ‘Litt som i Pornopung’, hørte jeg etter forestillingen. Vanskelig å bedømme, siden jeg ikke har lest boken selv.

Regissøren har visst vært på Skavlan og fortalt at stykket er inspirert av en virkelig hendelse. Han hadde hørt en torpedo-nabo som hadde torturert et offer en hel natt. Å dømme etter teaterstykket har ikke dette gått særlig innpå han.

Et dypdykk i sosialpsykologi og etiske dilemmaer på scenen kunne vært interessant, men det er ingenting å hente av det i ‘Limbo 3:9’. Hver gang det er fare for at vi kommer innunder huden på personene og situasjonene, slenges det på et nytt, usannsynlig plottelement. På en time får de presset inn flere omdreininger enn en sesong av ‘Hotell Cæsar’.

De fleste danseforestillingene jeg har sett fra Jo Strømgren har vært langt mer dypsindig enn denne teaterteksten. Det er synd, fordi idéen og skuespillerne antyder fantastiske muligheter.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Sin egen verden

Andrew Sullivan beskriver i Times hvordan MP3-spillere gjør at folk isolerer seg i sin egen, lille verden:

«Walk through any airport in the United States these days and you will see person after person gliding through the social ether as if on autopilot. Get on a subway and you’re surrounded by a bunch of Stepford commuters staring into mid-space as if anaesthetised by technology. Don’t ask, don’t tell, don’t overhear, don’t observe. Just tune in and tune out. «

Selv har jeg noen irasjonelle følelser om hva som ikke passer seg av musikklytting. For eksempel slår jeg bestandig av på vei inn på et offentlig toalett. Det virker som korrekt etikette, men det er ikke så lett å forklare hvorfor.

IPod er ikke nødvendig for å leve i sin egen verden. Alle har vel noen barndomshistorier som enten illustrer en personlighet eller tvinger en inn i en rolle. Her er en av mine…

10 år gammel var jeg på besøk hos slektninger i Oslo. Et museum om dagen var drømmen. På Akerhus festning, i Heimevernsmuséet, gransket jeg hver utstilling grundig. Ute på den andre siden var plutselig skoene borte. Uansett hvor mye vi lette var de som sunket i jorden. Dette var før både IPod og Walkman.

Andrew Sullivan synes tendensen til å trekke seg tilbake i det offentlig rom er mest alvorlig fordi det er en del av en større trend:

«You get your news from your favourite blogs, the ones that won’t challenge your view of the world. You tune into a satellite radio service that also aims directly at a small market — for new age fanatics, liberal talk or Christian rock. Television is all cable. Culture is all subculture… Technology has given us a universe entirely for ourselves — where the serendipity of meeting a new stranger, hearing a piece of music we would never choose for ourselves or an opinion that might force us to change our mind about something are all effectively banished. «

Det valget har man bestandig hatt. Tilgangen til internett kan også åpne en verden av informasjon som knapt har vært tilgjengelig på bibliotek tidligere. Jeg leser en langt bredere meny av artikler og synspunkter enn noen gang tidligere. En verden med en statlig kringkasting og valget mellom AP eller Høyre-avisen for noen tiår siden var langt mer begrensende.

I hvilken grad folk begrenser sin egen tilgang til informasjon har vært og vil alltid være et personlig valg. Ny teknologi gir meg frihet til å velge.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: