Archive for mars 6, 2005

Fjellklatrerbok

Noen bøker tar så lang tid å lese at det føles som å bestige et fjell. Jobben med å komme til toppen kan koste blod og svette, men ofte er det vel verdt innsatsen for å se utsikten.

I mine utgaver er Neal Stephensons ‘Cryptonomicon’ og de tre bøkene i Baroque-syklusen 3552 sider lang. Det får ‘Ringenes herre’ til å virke som en novelle. I tekstmengden, vel og merke. Jeg har ingen ambisjoner om å gjøre andre sammenligninger mellom disse bøkene.

Siste side er nå lest. Etter å ha brukt nærmere et år på beretningen om vitenskapsmenn, mekanikere, eventyrere og spekulanter fra midten av 1600-tallet frem til 1990, er det bare å ta hatten av for Neal Stephenson.

Noen strekninger har vært lange og seige. Uendelige vandringer gjennom Londons gater hvor hvert hus skal beskrives kan noen ganger bli for mye av det gode. Hva som er unødvendige detaljer er ikke så godt å si. Andre ganger har lange digresjoner vært fascinerende.

I den tredje boken i Barokk-syklusen, ‘The system of the world’, konsentrer nesten all handlingen seg om London på begynnelsen av 1700-tallet. Etter en jordomseiling i forrige bok kan det høres klaustrofobisk ut, men Neal Stephenson utforsker byen grundig. Hvert kvartal er sin egen kultur og under byen ligger ruinene av romerske templer og en labyrint av en kloakk.

Igjen får vi spektakulære actionscener, som et angrep på ‘The tower of London’ og mynttrykkeriet. Skulle gjerne sett dette på film med en kompetent regissør og et stort spesialeffekt-budsjett. Problemet er at det strekker seg over 100 sider. Det kan være litt komplisert å holde tråden når jeg kun leser en halvtime nå og da.

Filmatisering er det nok lite håp om. Kjernen i boken er nemlig idéer mer enn fortellingen om falske mynter, bombeattentater, kongelige intriger og landstrykerkongen Jack Shaftoe. Tittelen antyder at boken beskriver hvordan den verden vi kjenner i dag har sine røtter i barokken: Kapitalisme, datateknologi og vitenskap.

Ambisjonen om å underholde og opplyse er oppfylt. Turen mot toppen har vært strabasiøs, men utsikten er fantastisk.

La meg avslutte med et sitat. I dag kan vi lure på hvordan Isaac Newton, en av hovedpersonene i boken og arkitekten bak et mekanisk verdensbilde, kunne bruke så mye tid på alkymi. I dag dominerer fremdeles forestillingen om at utviklingen går i en retning og i en rett linje.

Vår helt, Daniel Waterhouse, sier følgende om den moderne tiden han ser er i anmarsj:

«It has been my view for some years that a new System of the World is being created around us. I used to suppose that it would drive out and annihilate any older Systems. But things I have seen recently[…] have convinced me that new Systems never replace old ones, but only surround and encapsulate them, even as, under a microscope, we may see that living within our bodies are animalcules, smaller and simpler than us, and yet thriving even as we thrive[…] And so I say that Alchemy shall not vanish[.] Rather, it shall be encapsulated within the new System of the World, and become a familiar and even comforting presence there, though its name may change and its practioners speak no more of the Philosopher’s Stone.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Adspredelse for smarte mennesker

Ta en kjent filmgenre og vri litt på den. Absurditet og nye perspektiver oppstår. I en presentasjon av filmskaperne Wes Anderson og David O. Russel brukte Mathis Øybø filmmusikken i ‘The life aquatic with Steve Zissou‘ som eksempel: David Bowie-svisker sunget på portugisisk.

Noen vil bli frustrert. Selv koser jeg meg med filmer som vil underholde et smart publikum.

Mange kritikere har blitt forvirret over action-scenene i Wes Andersons siste film. Den begynner på mange måter som ‘Royal Tenenbaum’, med problematiske far-barn relasjoner i en utvidet familie. Da er det lett å miste av synet at ‘Livet under vann’ er en eventyrfilm.

Fra barndommen husker jeg spennende naturfilmer med dykkeren Jacques Costeau. Han viste frem en eksotisk verden med helikopter, båter, froskemenn og dyr under vann. Steve Sissou lever det samme livet, men i vår tid. Teknologien han bruker er kul og gammeldags, noe som blir nostalgisk morsomt.

Hele filmen tyter over av morsomme påfunn: Den før nevnte musikken, diagrammet over de forskjellige rommene i ekspedisjonsbåten og et svært fargerikt dyreliv. Karakterene er alvorlig oppslukt av sine egne liv, men for publikum er effekten komisk. Skuespillere som Bill Murray og Owen Wilson storkoser seg i Wes Anderson skrudde verden.

Humoren er vanskelig å beskrive. Hele filmen er først og fremst snurrig, et oppkomme av idéer og påfunn.

I heart Huckabee‘ av David O. Russel tar likevel kaken. Å lage en film om meningen med livet er temmelig håpløst. Den er dømt til å gå på trynet. En film om jakten på mening kan derimot bli fornøyelig.

Idealisten Albert Markovski føler han er i ferd med å miste retningen i livet sitt. Derfor leier han inn et par eksistensialistiske detektiver som får i oppdrag å finne sammenhengene. Det referatet solgte filmen til meg.

Ut av dette blir det en lang rekke komiske sammenstøt mellom overbevisningene til folk og mangelen på samme. Kanskje vi kan kalle brygget eksistensialistisk komedie? Det høres alvorlig ut, men her sitter latteren løst hvis du først kobler på den surrealistiske verden fortellingen foregår i.

Noen svake øyeblikk oppstår når jeg mistenker filmskaperen for å ta et synspunkt litt for seriøst, for eksempel et forsøk på å forklare usikkerheten til hovedpersonen utfra barndommen hans. Jeg velger å tolke opptrinnet ironisk. Da er det mulig å fortsette å kose seg over alle tilfellene hvor steile livsholdninger som står mot hverandre skaper komiske effekter.

Problemet med begge filmene oppstår dersom man ønsker å finne en mening i dem. Uansett hvor smarte de er, tviler jeg på at de virkelig sier noe dypsindig. Ved nærmere ettersyn vil de færreste filmene som utgir seg for å være breddfulle av mening, leve opp til forventingene. Det er å legge for mye ansvar på et par timers underholdning.

Oppgaven Wes Anderson og David O. Russel har tatt på seg er å vise verden fra nye perspektiver, på samme måte som en koan.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: