Adspredelse for smarte mennesker

Ta en kjent filmgenre og vri litt på den. Absurditet og nye perspektiver oppstår. I en presentasjon av filmskaperne Wes Anderson og David O. Russel brukte Mathis Øybø filmmusikken i ‘The life aquatic with Steve Zissou‘ som eksempel: David Bowie-svisker sunget på portugisisk.

Noen vil bli frustrert. Selv koser jeg meg med filmer som vil underholde et smart publikum.

Mange kritikere har blitt forvirret over action-scenene i Wes Andersons siste film. Den begynner på mange måter som ‘Royal Tenenbaum’, med problematiske far-barn relasjoner i en utvidet familie. Da er det lett å miste av synet at ‘Livet under vann’ er en eventyrfilm.

Fra barndommen husker jeg spennende naturfilmer med dykkeren Jacques Costeau. Han viste frem en eksotisk verden med helikopter, båter, froskemenn og dyr under vann. Steve Sissou lever det samme livet, men i vår tid. Teknologien han bruker er kul og gammeldags, noe som blir nostalgisk morsomt.

Hele filmen tyter over av morsomme påfunn: Den før nevnte musikken, diagrammet over de forskjellige rommene i ekspedisjonsbåten og et svært fargerikt dyreliv. Karakterene er alvorlig oppslukt av sine egne liv, men for publikum er effekten komisk. Skuespillere som Bill Murray og Owen Wilson storkoser seg i Wes Anderson skrudde verden.

Humoren er vanskelig å beskrive. Hele filmen er først og fremst snurrig, et oppkomme av idéer og påfunn.

I heart Huckabee‘ av David O. Russel tar likevel kaken. Å lage en film om meningen med livet er temmelig håpløst. Den er dømt til å gå på trynet. En film om jakten på mening kan derimot bli fornøyelig.

Idealisten Albert Markovski føler han er i ferd med å miste retningen i livet sitt. Derfor leier han inn et par eksistensialistiske detektiver som får i oppdrag å finne sammenhengene. Det referatet solgte filmen til meg.

Ut av dette blir det en lang rekke komiske sammenstøt mellom overbevisningene til folk og mangelen på samme. Kanskje vi kan kalle brygget eksistensialistisk komedie? Det høres alvorlig ut, men her sitter latteren løst hvis du først kobler på den surrealistiske verden fortellingen foregår i.

Noen svake øyeblikk oppstår når jeg mistenker filmskaperen for å ta et synspunkt litt for seriøst, for eksempel et forsøk på å forklare usikkerheten til hovedpersonen utfra barndommen hans. Jeg velger å tolke opptrinnet ironisk. Da er det mulig å fortsette å kose seg over alle tilfellene hvor steile livsholdninger som står mot hverandre skaper komiske effekter.

Problemet med begge filmene oppstår dersom man ønsker å finne en mening i dem. Uansett hvor smarte de er, tviler jeg på at de virkelig sier noe dypsindig. Ved nærmere ettersyn vil de færreste filmene som utgir seg for å være breddfulle av mening, leve opp til forventingene. Det er å legge for mye ansvar på et par timers underholdning.

Oppgaven Wes Anderson og David O. Russel har tatt på seg er å vise verden fra nye perspektiver, på samme måte som en koan.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: