Politikere og presse i samrøre

Ambisjonene mine for rollen internett kan spille i samfunnsdebatten er stor. På et norsk forum for bloggere kommenterete en anonym journalist debatten:

«Let me get this straight: Vi i media skal altså være samfunnets vaktbikkjer, den fjerde statsmakt, etc. etc., og så skal all verdens smarte bloggere overvåke oss igjen. Jamen det er godt å høre. Nå venter jeg i spenning på hvem som skal overvåke bloggerne som skal overvåke media som skal overvåke samfunnet. Heia dere.»

Den nedlatende tonen gjorde at fristelsen til å ta igjen med samme mynt ble for stor:

«Problemet er at media ikke er vakthunder lenger. Journalister, artister, politikere og næringlivsfolk er en del av det samme systemet. De sitter sammen i stortingslobbyen, går på de samme utestedene og skriver de samme stedene. Så du trodde du var samfunnets vaktbikkje? Enhver er salig i sin tro… »

Den danske thrilleren ‘Kongekabalen‘ tar opp en del av problemstillingene rundt samrøret mellom politikere og presse. La oss få unna filmkritikken før jeg sier noe om tematikken.

Ulrik Torp, en ung journalist, får en pangstart på karrieren når han mottar informasjon om et underslag mannen til en sentral politiker har gjort. Når han begynner å grave vokser mistanken om at dette er en styrt lekkasje som har som mål å ødelegge brysomme konkurrenter i en lederdebatt.

Ingen er interessert i å stoppe en tydelig plantet sak. I begynnelsen virker det som om det er dynamikken i media som driver skandalen videre, men snart viser det seg at et maktspill og folk som snakker sammen på kammerset styrer historien.

Fortellingen starter svært troverdig og tilforlatelig. Publikum har derfor slukt agnet når de mer ekstreme elementene pøses på.

Tannhjulene i thrillermotoren går som en klokke, men ligger kanskje litt for mye oppe i dagen. Filmen føles tilfredsstillende. Noen gode løsninger er valgt i hva man viser (ta den avsluttende TV-utspørringen, for eksempel), men som helhet føler jeg ikke at ‘Kongekabalen’ er elegant.

På grunn av overdrivelsene er det lett å avvise filmen som usannsynlig, men symbiosen mellom journalister og politikere som sparker historien i gang er reel nok. Å bruke rykter fra en kilde dreier seg om mer enn å skaffe en bra historie. Det er snakk om å pleie en forretningsforbindelse.

Et eksempel fra et annet samfunnsområde er Stein Erik Hagen. Morgenbladet sa i en artikkel om mannen: «Man skal bare løfte telefonrøret for å høre det synspunkt […] at Dagens Næringsliv har vurdert Stein Erik Hagen-sfæren som en så vesentlig kilde at man ikke vil brenne den ved å skrive egentlig kritisk om ham. »

Nyhetshunder og bloggere bør være kritiske til informasjon i media. Politikere, presse og næringsliv har ofte en bakgrunn fra de samme organisasjonene, møtene og utestedene. Økonomiske og ideologiske interesser gir blindsoner som journalister i sin selvhøytidelighet overser.

Nå er ikke nødvendigvis bloggere intellektuelle fyrtårn som gjennomskuer medias tåkelegging. Synspunktene på politiske saker er ofte mer konvensjonelle enn kommentarene til Eva Bratholm.

Fordelen er at mengden med uavhengig røster som utfordrer hverandre og debatterer kan gjøre at diskusjonen kommer lenger på kortere tid enn i avisspaltene. Bloggere er fri for den dagsorden som mediaorganisasjonene, yrkeskameraderi og kildeavhengigheten tvinger på journalister.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: