Gretten gubbe på galleriet

Gamle Nationalgalleriet har samlet sammen alle bildene sine, stokket og hengt dem opp på nytt. Resultatet er en basisutstilling som flere eldre herremenn, blant annet Lars Roar Langslet, har fordømt på det sterkeste.

Gratis inngang gjør det enkelt for alle å etterprøve kultureliten, så etter kino forrige helg gikk turen til Tullinløkka. Jeg var spent på om det var mulig å frigjøre seg fra stempelet som gretten gubbe etter omtalen av operaen Julius Cæsar.

En kronologisk presentasjon av kunt klynget rundt kunstnere har pedagogiske fordeler i et museum, men det virker temmelig naivt å tro det er den eneste måten å vise sammenhenger på. Om Munch er spredd til flere rom er helt greit for meg.

Tate Modern i London har en ypperlig fast utstilling som viser frem verkene sortert i 4 tema. Jeg gikk til Nationalgalleriet med positive forventinger siden jeg har likt den måten å vise kunst på andre steder i verden.

Helheten mangler, dessverre. Godt over 20 rom og temaer gjør at Langslets begrep om postmoderne tsunami nesten stemmer. Designeren i meg steiler også over at idéene bak rommene spriker i ekstrem grad. Noen steder er verkene sortert etter motiv, andre ganger etter teknikk (skulptur, abstrakt maleri). Flere rom er egentlig viet en kunstner (Munch, Krogh, Hertvig, Balke), selv om det kamufleres ved å la noen andre verker kommentere den dominerende maleren.

Resultatet er 20 separatutstillinger uten noen særlig sammenheng.

Kvaliteten på disse utstillingen er høyst variabel. De kategoriene som ligner mest på grovsorteringen på Tate Modern er kjempebra, for eksempel landskap og personer. Realistiske og abstrakte malerier i samme rom gir ny og interessant innsikt i hvert verk. Både veteraner i galleriet og nysgjerrige som ramler inn bør kunne sette pris på dette. Munch og Krogh kommentert av andre malerier fungerer også bra.

I noen rom har kuratoren jobbet mer på autopilot. Det er vanskelig å se sammenhengen i det som er gjort. Et par temaer virker rett og slett late. En håndfull syke mennesker peker seg ut som et lavmål. Hadde blikket blitt hevet litt til helse generelt, kunne rommet blitt interessant. Ta for eksempel med bildet til Krogh med prostituerte til helsesjekk og et bilde under persontemaet av en mann som blir operert.

En større helhet i framvisingen er helt nødvendig for at denne løsningen skal holde på lang sikt.

Idéen om å organisere utstillingen på tema er god, men kvaliteten i sammensettingen må være på topp i hvert eneste rom. Mangler kuratoren klare og interessante idéer om hvordan verkene skal organiseres, er det bedre å satse på kronologi.

Kanskje en kombinasjon av en fast kronologisk utstilling og rullerende temaer hadde vært den beste løsningen for et nasjonalgalleri.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: